The Norwegian Nobel Committee has decided that the Nobel Peace Prize for ... is to be awarded to ...
Thorbjørn Jagland (2009, 2010, 2011, 2012 og 2013)
Fredag 10. oktober åpnes døren i Nobelinstituttet. Thorbjørn Jagland vil stige høytidelig frem og for sjette gang annonsere hvem som får årets Nobels fredspris. Kanskje blir det den siste han deler ut.
Det bør det bli. Hvis det ikke blir det, er det mye takket være at redaktør Harald Stanghelle i Aftenposten i mai formidlet det han kalte «gode, men ubekreftede rykter» om at «kinesiske interesser» hadde leid inn pr-byrået First House for å drive svertekampanje mot Thorbjørn Jagland.
Stanghelle hadde bare én kilde. Ryktet ble straks dementert av First House, og det er til nå ikke dokumentert noe i nærheten av at ryktespredningen hadde grunnlag i virkeligheten.
Effekten var likevel at Jagland nærmest ble fredet som leder av Nobelkomiteen. Arbeiderpartiet rykket ut for å avklare at partiet renominerer Jagland når han er på valg i høst. Også her i DN skrev vi på lederplass selv før Stanghelles artikkel at timingen ville være feil for å skifte ut Jagland. En vraking av Jagland ble oppfattet som et knefall for Kina. Han ble plutselig «untouchable».
Det bør han ikke være når Høyre og Fremskrittspartiet i nær fremtid skal finne ut hva de vil gjøre.
Nobelkomiteens fem medlemmer oppnevnes av Stortinget, og det er styrkeforholdet mellom partiene som avgjør fordelingen av medlemmer. Frp har én, Inger-Marie Ytterhorn, som er valgt til 2017. Ap har to. Berit Reiss-Andersen er valgt til 2017, mens Jagland er på valg. SV mister sin plass. Høyre får dermed to og begge er på valg. I dag sitter Kaci Kullmann Five som medlem for Høyre.
Det er ingenting i veien for at Høyre og Frp bruker sitt flertall i komiteen til å velge en ny leder. Flertallet er endret som følge av stortingsvalget. Ap har selv vist hvordan partiet har drevet politisk spill med komitéledervervet. I 2003 var det blitt borgerlig flertall på Stortinget. Høyre ville ha Kaci Kullmann Five som komitéleder. Ap fintet henne ut ved å tilby støtte til Kristelig Folkepartis Ole Danbolt Mjøs. Det er en historie sentrale Høyre-folk fortsatt husker.
En viktigere grunn til å gi komiteen en ny leder, er å markere tydeligere avstand mellom politikken og komiteen og å understreke komiteens uavhengighet.
Nobelkomiteens historie viser hvordan den uavhengigheten er blitt markert gradvis tydeligere. I 1936, etter rabalderet med Hitler-Tyskland da Carl von Ossietzky fikk prisen, ble det slutt på at statsråder satt i komiteen. I 1977 ble stortingsrepresentanter utelukket. Begge deler ble gjort for å understreke komiteens uavhengighet.
Valget av Jagland som komitéleder i 2009 var et skritt tilbake. Han var eks-partileder, eksstatsminister, og eks-utenriksminister. Og han gikk direkte fra vervet som stortingspresident, landets øverste posisjon nest etter kongen, til å bli komitéleder. Du trenger ikke være i toppen av det kinesiske kommunistpartiet for å synes at uavhengigheten blir litt utydelig.
Noen måneder etter at Jagland var valgt som leder for nobelkomiteen, ble han valgt som generalsekretær for Europarådet. I sommer ble han gjenvalgt, først og fremst takket være egen innsats, men også med aktiv støtte fra den blå regjeringen.
Jaglands dobbeltrolle i Europarådet og Nobelkomiteen har vært problematisk hele veien. Med en forverret sikkerhetssituasjon i Europa som følge av konflikten i Ukraina, er det blitt enda vanskeligere. Hvordan vil Jagland som nobelkomitéleder håndtere en kandidat som provoserer Vladimir Putin, når Jagland som generalsekretær i Europarådet er sentral for å få til dialog mellom partene? Det blir ikke enklere av at Jagland er en mann som i liten grad er opptatt av å dempe inntrykket av egen betydning. Når han selv driver aktivt fredsarbeid, er det best om fredsprisen deles ut av noen andre.
Hva så med Kina? En vraking av Jagland som leder for Nobelkomiteen vil i Beijing bli notert på plussiden for Norge. Men særlig stor betydning er det tvilsomt at det vil ha. DNs avsløringer denne uken fra den rødgrønne regjeringens forsøk på å få til en normalisering med Kina, viser at kineserne forlanger mye mer fra Norge enn at Jagland skal tape ansikt.
Nobelprisen er politisk. Det er naturlig at folk med politisk bakgrunn og erfaring sitter i Nobelkomiteen. Men de bør ikke lenger ha en sentral og aktiv politisk rolle, slik Jagland har, og det er en fordel om politikk ikke er det eneste de forbindes med. Hvis Høyre finner den rette kandidaten, bør Jagland takkes av som leder. Det vil være bra for fredsprisen.
Om det i tillegg gjør kineserne litt blidere, er ikke det et problem. Det er en hyggelig bonus.
Kjetil B. Alstadheim er kommentator i Dagens Næringsliv.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.