Den brutale nedgangen for regjeringspartiene er et mysterium. Som et mystisk stykke politisk installasjonskunst man kan betrakte i timevis uten å bli klok på det. Uansett hva regjeringen gjør går det dårligere og dårligere for regjeringspartiene. I oktober lå snittet for Arbeiderpartiets oppslutning under 20 prosent. Senterpartiet har for lengst stabilisert seg nede mot sperregrenseland.

Støre og Vedum er ikke politiske kunstnere som Danmarks Mette Frederiksen. Hun økte sin oppslutning fra sist valg midt i krisene som de to norske regjeringssjefene mener har all skyld for nedturen.

De to partilederne minner for tiden mer om politiske gallerister som forgjeves forsøker å få publikum til å erkjenne storheten i det de viser frem. Som så mange som har laget uselgelige verk ender de til slutt med å trøste seg selv med at mangelen på bred anerkjennelser er et bevis på kunstens genialitet. At så får forstår hva de prøver på må bety at nivået er skyhøyt.

Et oppsiktsvekkende selvbilde for to politikere som ellers har vært opptatt av både folkelighet og bredde i politikken.

Men det er fortjent. Det er vanskelig å forstå hva regjeringen egentlig holder på med for tiden. Bortsett fra det som har med sikkerhets- og forsvarspolitikk å gjøre. Der er både kriseforståelsen, kriseformidlingen og politikken ganske klar og tydelig. Det er unntaket.

En måned etter at statsbudsjettet ble lagt frem, er forvirringen rundt den økonomiske politikken nærmest total. Hvilke problemer som skal løses blir forklart ut fra hvilke tiltak som skal forsvares. For meg er det helt uklart hva som er premissene og hvordan de henger sammen med konklusjonene og vedtakene som presenteres.

Støre og Vedum er bekymret for farten i økonomien som er så høy at Norges Bank hever renten. Et av de mest stimulerende tiltakene på dette området er oljeskattepakken som med sitt betydelige skattelette holder aktiviteten i petroleumssektoren høy. Det var også målet med den da Støre og Vedum fryktet masseoppsigelser og nedleggelser i oljeindustrien i 2020. Nå er det ingen grunn til å frykte det, men det gis fortsatt ekstra gass til en pris av 26 milliarder kroner ifølge DNs beregninger denne uken.

Regjeringen sier vi trenger å bygge ut mer fornybar energi for å dekke Norges behov for strøm de kommende årene. Hvis ikke kan resultatet bli rasjonering og null mulighet for å bygge ut nye industriarbeidsplasser på land. Så ilegger de kraftbransjen en voldsom skatte- og avgiftsøkning som gjør at det nye kraftutbygginger blir mindre lønnsomme, eller ikke lønnsomme i det hele tatt.

Samtidig skjerpes klimamålene og dermed behovet for å elektrifisere deler av norsk sokkel, uten noe troverdig plan for hvor all den nye strømmen skal komme fra.

Før statsbudsjettet ble lagt frem sa finansminister Vedum at økte utgifter til trygd, pensjon, helse og generell lønns- og prisstigning i offentlig sektor gjorde at man måtte finne 100 milliarder i inndekning utenom oljepengebruken. Det henger heller ikke på greip.

Oljefondet er først og fremst laget for å betjene pensjonsutgiftene i folketrygden. De er ikke øremerket, men dette er ideen bak Statens Pensjonsfond Utland, som det heter formelt. Man kan ikke si at man mangler penger til pensjoner når man tar ut hundrevis av milliarder fra fondet. Man kan mangle penger til andre ting, men ikke pensjoner. De er trygge.

At offentlige utgifter øker er heller ikke noe som bare skjer ett år. De utgiftene vil øke hver eneste år i takt med en stadig eldre befolkning. Men regjeringen bruker denne utgiftsveksten til å forklare innføringen av ekstraordinære avgifter som det såkalte høyprisbidraget på strøm og en midlertidig heving av arbeidsgiveravgiften på lønninger over 750.000 kroner i året. Hvis offentlige utgifter fortsetter å øke så må dette dekkes inn hvert eneste år fremover. Da er det merkelig politikk å løse det med midlertidige inntekter.

Problemet kan selvsagt også løses med å kutte andre utgifter på budsjettet, men det gjøres i liten grad.

Målet er å holde renten under kontroll, sier Støre og Vedum ofte. Den bare fortsetter å øke. Inflasjonen bestemmes i stor grad av prisøkninger som oppstår utenfor Norge. Og norske renter kan heller ikke settes helt uavhengig av rentenivået i Europa for øvrig. Ikke uten at de roter med kronekursen og dermed ramme norsk eksport.

Hva slags økonomisk krise vi står i, og hvordan en regjering kan ta oss trygt gjennom den er blitt nærmest umulig å forstå. Støre og Vedum klarer ikke å gi noen forklaringer, de kommer bare med forsvarstaler for skatteøkninger og budsjettkutt der grunnlaget for dem endres hele tiden.

Det blir stadig færre folk i Galleri Størum. Politikk må forholde seg til samtiden, men den funker dårlig som samtidskunst.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.