Senterpartiet og Fremskrittspartiet kappes om å være best på protest. Vinneren blir Norges tredje største parti. De kjemper også om den samme velgergruppen, de som synes mange ting var bedre før.

Før. Da yrkestitlene ga mening. Da jobber het selger, postmester og regnskapsmedarbeider. Ikke konseptutvikler, yieldmanager og marketing automation spesialist. Før, det deilige før, da folk drakk melk og ikke YT. Da banken var en streng dame med velstelte negler og vannkaraflene med NSB-logo vugget i takt med den myke doseringen i skinnegangen. Før togskinner og NSB ble til banelegeme og Vy.

Før. Da du ikke måtte sitte for å knyte skoene. Da trening var en sykkeltur fra salige Smuget eller Cafe Opera med halvannen pluss i promille og et lovende nachspiel både foran og bak i bevisstheten. Før de helvetes sparkesyklene og naturvinen og kjønnsnøytrale toalettene. Før alt endret seg hele tiden. Deilige før.

Den mest høylytte misnøyen med dagens Norge er ikke klaging over at endringer ikke skjer fort nok. Misnøyen er et rop om at ting skjer for fort. At endringer tres ned over ørene på oss. I hvert fall de av oss som er mer opptatt av hvordan vi skal fjerne hårvekst i ørene enn om det er plass til et hull til i brusken.

Norges befolkning eldes, og misnøyen flytter seg fra unge generasjoner til eldre. Sekstiåtterne har hele livet ment at samfunnet er ute å kjøre, de mener det fortsatt. Men nå lengter de tilbake til den tiden de engang kjempet så hardt mot.

Misnøye med det eksisterende er en grunnleggende politisk kraft. Misnøye kalles ofte noe nedlatende for populisme, fordi den retter oppmerksomheten mot problemer fremfor løsninger. Det er en forenkling. Politikk trenger denne typen engasjerende problembeskrivelser, og politikere bør lytte til den. Det er de enkle og ofte veldig kostbare løsningene som bør bekjempes.

Senterpartiet og Frp har til sammen rundt 25 prosent oppslutning på meningsmålingene. SV, Rødt og MDG har til sammen rundt 16 prosent. Sp og Frp samler langt flere eldre velgere enn de tre andre, viser bakgrunnstall fra de samme målingene. Misnøyen med det eksisterende er sterkest hos de eldre. Det er endringstempoet i dagens samfunn som utløser den sterkeste politiske motstanden. Det er ikke tilfeldig at Høyres partiprogram for de neste fire årene er langt fattigere på store endringer enn det var i 2013.

Vi ser misnøyen hos mange aldrende meningsytrere på Facebook og i diverse kommentaravdelinger. Og vi ser det i flere av høstens nominasjonsprosesser i partiene.

Nordlys' politiske redaktør Skjalg Fjellheim, som er den nye reaksjonens høyeste røst, har skrevet flere kommentarer om de yngre generasjonenes livsfjerne svermeri for urbane ideer fremfor tradisjon og kjente forhold.

SVs Petter Eide ble vraket av Oslo-partiets nominasjonskomité til fordel for en langt yngre kandidat, og svarte med å kalle sin listerival for «uerfaren». Han modererte senere ordbruken, men budskapet om at erfaring og alder bør telle var klart.

Arbeiderpartiets Jan Bøhler har utløst noe av det samme. Hans posisjon som «ekte» arbeiderpartimann, les en som er slik Ap-kandidater var før, blir trukket frem som hans viktigste fortrinn.

Det er derfor ikke så rart at Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum har passet på å bruke litt tid sammen med Jan Bøhler i det siste. I Groruddalen, der Sp tradisjonelt har vært like attraktivt som en feministisk menstruasjonsperformance i Norske Selskab.

Hvis det virkelig er slik at det ikke er plass til Bøhler på Oslo Aps liste, så er det garantert plass til ham på Senterpartiets. Hvis han vil. At Vedum vil tar jeg for gitt.

Vedum har nese for alt som minner eldre velgere om at ting var bedre før. Også Ap-politikere.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.