– «Politics makes strange bedfellows.»

Mye brukt vri på sitat fra William Shakespeares «The Tempest».


Tirsdag kveld sto SV-leder Audun Lysbakken i NRKs studio. Han var tydelig ukomfortabel med den han var plassert ved siden av. For den som var plassert ved hans side som meningsfelle i kampen mot EØS-avtalen, var Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen.

– Vi har veldig, veldig lite til felles i de spørsmålene, sa Lysbakken.

Han så omtrent like fornøyd ut som om han var plassert på lag med Donald Trump (som Amundsen liker) eller Sverigedemokraterna (som Amundsen også liker). Men Lysbakkens problem var at det er nettopp Amundsen han er på lag med i EØS- og EU-debatten.

Amundsen har for lengst lagt bak seg den korte perioden som forsøksvis stueren justisminister. Nå er han tilbake som populistisk løshund. Et nytt ord har han også lært seg: «Globalisme».

Kanskje har han plukket det opp fra boken til Frps nye nestleder Sylvi Listhaug. Der heter et av kapitlene «Folkestyre eller globalisme?». Listhaug forteller i boken at hennes politiske gnist ble tent da hun i 1994 tok bussen fra Ålesund til Oslo for å være med i den store nei-demonstrasjonen før folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap. Hun husker plakatene hvor det sto «Nei til salg av Norge».

«Det var en fantastisk opplevelse,» skriver Listhaug, som forteller at hun beundret daværende Senterparti-leder Anne Enger Lahnstein.

Det er et frempek her. Mens Lahnstein var nei-dronningen i 1994, er det Listhaug som ligger best an til å bli nei-dronning om det skulle bli en ny EU-debatt eller debatten om reforhandling eller oppsigelse av EØS får virkelig fart.

Det skaper uro hos EU-motstandere på venstresiden. De har forsøkt å tenke minst mulig på at mye av EU-motstanden i Europa er høyrepopulistisk. Den slags vil norsk neibevegelse ikke identifiseres med. Med Listhaug som anfører på nei-laget blir det kluss i selvbildet for mange EU-motstandere. Så Nei til EU vedtok på sitt landsmøte nylig at «ikke all EU-kritikk er god EU-kritikk». Og Klassekampens redaktør Mari Skurdal skrev denne uken om «Folkets nei eller bermens nei?» – som et slags ekko av Hillary Clintons karakteristikk av Donald Trumps velgere som «deplorables».

Med Sylvi Listhaug som anfører på nei-laget blir det kluss i selvbildet for mange EU-motstandere

Men det er jammen ikke lett å skille mellom edle og mindre edle nei-folk. Bare fem av disse sitatene er fra Listhaug:

  • A: «Jeg håper at EU-eliten tar dette på alvor (...). Altfor lenge har de oversett den folkelige motstanden.»
  • B: «Det er for eksempel en politisk elite i EU som er høyt hevet over innbyggerne i landene sine. De har mer til felles med hverandre enn egne innbyggere.»
  • C: «Når vi snakker om hvordan Norge styres av en elite, blekner det likevel i forhold til Brussel.»
  • D: «De lever i EU-boblen og omgås nesten bare med folk som jobber med EU-relaterte saker.»
  • E: «Nasjonalstatene har vært mer seiglivede enn mange kosmopolitter trodde.»
  • F: «Dette dreier seg ikke bare om EU, men om et forsvar for nasjonalstaten.»
  • G: «EU fremstår som et prosjekt uten folkelig forandring og med økende sosiale problemer.»
  • H: « … EU-prosjektet har i realiteten blitt et byråkrati som er i ferd med å miste all legitimitet og folkelig forankring.»
  • I: «En like viktig grunn til at min og mange andres EU-skepsis har styrket seg, er den økende avstanden mellom beslutningstagerne og folket.»
  • J: «Slik svekkes demokratisk kontroll, folket flyttes lenger unna beslutningene og byråkratienes makt vokser.»

Sitatene som ikke er fra Listhaug, er fra Senterparti-leder Trygve Slagsvold Vedum (A), Rødt-leder Bjørnar Moxnes (B), politisk redaktør Bjørgulv Braanen i Klassekampen (E) og – nettopp – Lysbakken (G og J).

Listhaug og Lysbakken har mer felles enn Lysbakken er komfortabel med. Viktige deler av EU-retorikken er klin lik. Det tegnes et bilde av en byråkratisk og politisk elite i Brussel som isolerer seg fra vanlige folk, tar makten fra nasjonalstatene og er uten folkelig legitimitet. Mens årets store Eurobarometer viser den høyeste oppslutningen i EU-landene om EU på 35 år. Oppslutningen i eurolandene om fellesvalutaen er den høyeste noensinne.

Slikt bryr hverken Listhaug eller Lysbakken seg om. Om de ikke har folket i Europa på sin side, har de i alle fall hverandre.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Se hvor mange forsøk Bård Tufte Johansen trengte for å levere Nytt på nytt-vitsen
Hvor vanskelig er det å være komiker med fullsatt tv-studio?
02:09 Min
Publisert: