Russland har kjørt seg fast i Ukraina. Likevel kan krigen ende med at Putin erobrer landområder. Med tusenvis av døde, og enorme ødeleggelser og økonomiske konsekvenser, er uansett invasjonen både en tragedie og en katastrofe. På et eller annet tidspunkt må den frie og demokratiske delen av verden inn i selvransakelsen. Kunne man gjort noe mer for å unngå at Putin gikk til krig? En krig han sannsynligvis trodde han ville vinne.
Et ledd i selvransakelsen kan være å vurdere hvordan landene som i dag støtter Ukraina forholder seg til Taiwan. Trusselen fra Kina mot øystaten har mange fellestrekk med det som var bildet i Ukraina. En stor og mektig nabo mener å ha en historisk rett til å innlemme en annen stat i sitt rike. Kina er en autoritær ettpartistat med en president som stadig utvikler mer diktatoriske trekk, og som ruster voldsomt opp. Retorikken fra Beijing minner om Putins oppkonstruerte legitimering av overfallet.
Som i Ukraina vil et angrep på Taiwan få store konsekvenser, både menneskelige og økonomiske. Skipsfarten, som er sentralnervesystemet i internasjonal handel, vil bli hardt rammet. Fraktrater, og dermed priser på alle slags varer, vil skyte i været. En dyp, økonomisk krise i Vesten blir fort resultatet. Overfaller Kina Taiwan, kan konflikten også raskt utvikle seg til en større krig. Kanskje til og med før den begynner.
Opptakten til en kinesisk invasjon kan være at Xi Jinping overtaler sine allierte i Nord-Korea til å angripe Sør-Korea. For å skape en distraksjon som binder opp amerikansk, militær aktivitet. Xi og Putin kommer stadig nærmere hverandre, og kanskje vil Russland også finne på noe som krever respons fra Nato og USA. Alt for å svekke USAs evne og vilje til å komme Taiwan til unnsetning. Man kan bare tenke seg hvor galt en slik kjede av hendelser kan ende.
Det er derfor avgjørende for Vesten å påvirke Xis kalkyler i så stor grad at han tror en invasjon av Taiwan vil koste mer enn den smaker. Veien dit går ikke via ettergivenhet, men via en troverdig avskrekking. Og Europa kan ikke stå på sidelinjen. På kort sikt kan det være kostbart for flere europeiske land å stille seg bak USAs stadig tøffere linje mot Kina, men blir det krig i Asia, vil den kostnaden være langt høyere.
Så langt er det dessverre få tegn til at dette nye alvoret har nådd vår del av verden. Kina blir behandlet med langt større respekt og ettergivenhet enn Russland. Det er knapt et vestlig land som formelt anerkjenner at Taiwan er en nasjon med en naturlig plass i verdenssamfunnet. Siden øya brøt med Kina i 1949, er den med årene blitt omdannet til et demokrati med en viktig plass i verdenshandelen. Historisk var Taiwan en del av Kina, og dette legges fortsatt til grunn når Norge og andre anerkjenner Kinas enstatspolitikk. Men er det virkelig rimelig å stå for dette når det snart er 75 år siden Taiwan begynte å bygge sin egen nasjon?
Når skal verden anerkjenne en stat der et stort flertall av innbyggerne opplever å ha en nasjonal identitet og velger sine egne ledere i fred og frihet? Er det rimelig å gi Kina en slags historisk rett til å knuse denne statsdannelsen og legge Taiwan under seg?
Tydeligvis er frykten for Kina så stor at man mener det. I fjor fremmet Venstre et forslag i Stortinget om at Norge skulle opprette et handelskontor i Taipei, sammen med en skatte- og frihandelsavtale. Forslaget ble stemt ned av alle andre partier enn Frp. Knapt en eneste norsk politiker har besøkt øya, i frykt for kinesiske reaksjoner. Samtidig med at Vesten gjemmer seg bak gardinene, øker det militære presset fra Kina mot Taiwan jevnt og trutt.
Hvis man innser at et angrep på Taiwan kan sende hele verden inn i kaos, bør det være i flere lands interesse å sørge for at Kina ikke gjør det. Å vise at man anerkjenner Taiwans rett til å eksistere er første skritt. Eventuell kjeftbruk og reaksjon fra Beijing får man heller leve med.
Taiwan er, for å parafrasere Jens Stoltenbergs nå berømte «rant» på en pressekonferanse om EU og Ukraina, ikke bare et moralsk spørsmål om hvorvidt et demokrati skal få lov til å utvikle seg slik innbyggerne ønsker. Det handler også om vår egen sikkerhet. Det er på tide å trekke gardinet til side og skyte brystkassen litt mer frem. I fredens navn.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.