Tirsdag markerte Norge treårsdagen for terroren i Oslo og på Utøya. Torsdag kom varselet om et planlagt terroranslag.

Granskingen etter angrepene i 2011 viste store svakheter ved politi og beredskap. Det har vært bred politisk enighet om behovet for forbedringer. Ukens terroradvarsel skal ha kommet fra et av de nye organene som er opprettet på grunnlag av erfaringene fra 22. juli.

Det er mindre enighet om hvordan terror kan forebygges.

I forkant av årets 22. juli-markering etterlyste Arbeiderpartiets sekretær Raymond Johansen en mer politisk debatt om ideologien og hatet som Anders Behring Breivik formidlet. AUF-leder Eskil Pedersen, Dagbladet på lederplass og Trond Blattmann, leder for den nasjonale støttegruppen etter 22. juli, gir uttrykk for lignende tanker.

– Det har vært for mye fokus på radikal islam og for lite på høyreradikal ideologi, også fra PST, sa Blattmann til Dagsavisen tidligere i juli.

– All historie om vold og terror i Norge har kommet fra høyreekstreme miljøer, fremholdt SV-leder Audun Lysbakken.

Det finnes mange og gode grunner til å bekjempe og debattere høyreradikale og rasistiske politiske ideer. Det er likevel neppe i seg selv en spesielt effektiv metode for å forebygge terror.

Storskalaeksempelet på hvor galt avgårde en politiserende strategi kan føre er tysk.

På 1970-tallet var venstreterrorisme et langt større problem i Europa en høyreterrorismen er i dag. Som med dagens islamofobe innvandringsmotstandere var det den gang svært få som ville bruke våpen for å endre samfunnet – selv om en god slump teoretiserte utsiktene til en «væpnet revolusjon».

Tiårets mest kjente venstre-terrorgruppe, vesttyske Rote Armee Fraktion (RAF/Baader-Meinhof-gruppen) ga i 1971 ut manifestet «Om væpnet kamp i Vest-Europa». Argumentene i manifestet for å bruke vold er pervertert leninisme. Brorparten av de snaut 90 sidene er imidlertid samfunnsanalyse som skiller seg lite fra det man på 1970-tallet fant hos tallrike europeiske venstregrupper. Som Breivik delte RAF-terroristene holdninger og meninger med et ganske bredt oppland.

RAF ble grunnlagt i 1970. To år senere tok forbundskansler og fredsprisvinner Willy Brandt sitt politiske oppgjør med terroristenes holdninger og meninger – heiet frem av Springer-konsernets aviser. Brandt brukte storslegge. 28. januar 1972 ble «Radikalenerlass» – «radikalerforordningen» gjort gjeldende på riks- og delstatsnivå. Dens viktigste innhold var at medlemmer i et bredt knippe venstreorienterte organisasjoner ble nektet å jobbe i offentlig sektor. 3,5 millioner ble gransket. 10.000 ble utestengt fra offentlig tjeneste. 130 tjenestemenn fikk sparken.

Som terrorbekjempelse virket dette stikk imot sin hensikt. Heksejakten på raddiser snarere styrket enn svekket RAFs posisjon og omdømme. På et tidspunkt svarte hver fjerde vesttysker under 40 at de følte sympati med gruppen. Én av ti svarte at de ville skjule et gjengmedlem fra politiet.

Intens politijakt førte til at stadig nye gruppemedlemmer ble arrestert og drept, men nye rekrutter sto klare. Før gruppen la ned seg selv i 1998 hadde den gjennomført bombeangrep mot rettsbygninger, amerikanske baser, forlag, og flere kidnappinger – til sammen 32 drap. En parallell venstreorientert terrororganisasjon, «Revolutionäre Zellen» gjennomførte 296 bombeangrep og brannstiftelser mellom 1973 og 1995.

Ingen norske politikere drømmer om drakoniske tiltak som Willy Brandts radikalerforordning. Faren med en politisering av terrordebatten er imidlertid den samme: Ved å brennmerke folk med ufyselige meninger som terrorens løpegutter, risikerer man å drive dem inn i isolasjon. Konsekvensen kan bli akkurat den radikaliseringen vi ønsker å unngå. Knapt noen ønsker å ta noe politisk (eller religiøst?) oppgjør med norsk ungdom som fabler om å reise til Syria for å føre hellig krig.

I Norge har vi til nå brukt politi fremfor politikk for å forebygge politisk vold. Vi kan mislike ekstreme tanker, men det viktigste er tross alt å hindre ekstreme handlinger.

Etter drapet på Benjamin Hermansen i 2001 utviklet Bjørn Øvrum ved Manglerud politistasjon sin metode med bekymringssamtaler for å forebygge opptøyer og kriminalitet. Det nynazistiske miljøet på Nordstrand gikk i oppløsning.

Vi har ingen garantier. Det er vanskelig å se hva som kunne stanset et så ekstremt tilfelle som Anders Behring Breivik. Men skal vi bekjempe et samfunnsonde, er det lurest å forsøke metoder som har vist seg å virke.

Kjetil Wiedswang er kommentator i Dagens Næringsliv.

Klokskap mot frykt dnPlus (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.