Det er ti år siden Kina lanserte Belt and Road Initiative (BRI) – like etter president Xi Jinping ble innsatt. Dette skulle knytte Kina nærmere mer enn 100 land gjennom jernbane-, shipping- og energiprosjekter. Deltagerlandene utgjør en tredjedel av verdenshandelen og over 60 prosent av verdens befolkning.
Massive redningspakker
På Sri Lanka er det bygget nye, store havner med kinesisk kapital. I Laos er det åpnet hurtigjernbane som går tvers gjennom jungelen og knytter Kina til Thailand. I Ecuador og Uganda er det bygget vannkraftprosjekter. Det er avdekket omfattende feil og mangler.
Mange av landene har ikke klart å betjene lån og forpliktelser de har påtatt seg som en del av hva som opprinnelig ble kalt «Den nye silkeveien». Sri Lanka, Pakistan, Zambia og Ghana er noen av landene som har havnet i dype økonomiske problemer, og som også har store forpliktelser til Kina.
En ny studie som ble publisert natt til tirsdag gjør et dypdykk ned i finansiering og redningspakker som Kina har gitt til land. Rapporten «China as an International Lender of Last Resort» forsøker å gi et innblikk i Kinas nye rolle i det globale finanssystemet.
– Totalt har over 20 debitorland mottatt over 240 milliarder dollar i redningslån fra Kina siden år 2000. Omfanget av redningspakkene øker raskt. Over 185 milliarder dollar ble gitt i femårsperioden fra 2016 til 2021, skriver forfatterne, som består av forskere fra AidData, Verdensbanken, Harvard Kennedy School og Kiel Institute for the World Economy.
Mange av de 22 landene Kina har gitt redningslån til, blant annet Argentina, Ecuador, Laos, Sri Lanka og Venezuela, har også mottatt støtte fra Det internasjonale pengefondet (IMF).
Paralleller til USA
Dypvannshavnen i Hambantota i Sri Lanka, som var et av de første store kinesiskledede investeringsprosjektene, er blitt leaset tilbake til Kina til etter år 2100. Montenegros første motorvei, som er finansiert av Kina, er fortsatt ikke åpnet. Konflikter skal avgjøres i kinesiske domstoler.
– Et viktig kjennetegn for mottagerlandene av redningslån er at de har lånt mye fra kinesiske banker under utlånsboomen på 2010-tallet, påpekes det i rapporten.
Kina tar seg betalt. Et kriselån fra Det internasjonale pengefondet har en rente på rundt to prosent. Kina krever over fem prosent.
– Våre funn har implikasjoner for det globale finans- og pengesystemet, som vi ser blir stadig mer multipolar, mindre institusjonalisert og mindre transparent. Vi ser tydelige historiske paralleller til da USA begynte sin oppgang som en global finansstormakt fra 1930-tallet, og spesielt etter annen verdenskrig, sier medforfatter Christoph Trebesch, som er leder for Research Center International Finance and Macroeconomics ved Kiel Institute, i en kommentar.
Nytt globalt system
Det er en uoversiktlig situasjon. Den kinesiske sentralbanken deler ikke detaljert informasjon om bytteavtaler den gjør med andre sentralbanker.
– Kina har skapt et nytt globalt system for redningspakker på tvers av grenser, men har gjort dette på grumsete og ukoordinert vis. Deres strengt bilaterale tilnærming har gjort det vanskeligere å koordinere med andre utlånere. Dette er bekymringsfullt da det kan føre til at kriseresponsen blir mindre effektiv hvis det bryter ut statlige gjeldskriser, da disse vanligvis krever samarbeid og koordinering mellom kreditorland, sier professor Brad Parks, som er en av medforfatterne.
Ifølge en oversikt fra The American Enterprise Institute var verdien på kinesiske investeringer og infrastrukturprosjekter på 2266 milliarder dollar ved utgangen av 2022. Silkeveiprosjektene isolert utgjør rundt 1000 milliarder dollar.
– Til syvende og sist forsøker Kina å redde sine egne banker. Det er derfor de har havnet i den risikable situasjonen med internasjonale redningslån, sier professor Carmen Reinhart ved Harvard Kennedy School, og tidligere sjeføkonom hos Verdensbanken, i en kommentar til studien.
Hun kommer med en klar advarsel til Kina.
– Hvis målet er å redde en låntager som er i mislighold, eller i ferd med å havne der, er det viktig å ha en klart forståelse av om du forsøker å løse et kortsiktig likviditetsproblem eller et langsiktig solvensproblem, sier hun, og peker på at mange av landene har lave valutareserver og svake kredittratinger.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.