Da Robert Mugabe deltok på en tilstelning på et universitet i utkanten av Zimbabwes hovedstad Harare fredag, var han fortsatt landets president. Søndag ble han kastet som leder for det statsbærende partiet ZANU-PF, og uten denne maktbasen det er ventet at han også er ferdig som president.
93-åringen har vært Zimbabwes de facto leder i 37 år, men statslederen havnet i sentrum av det militæret i landet kalte en «fredelig maktovertagelse» forrige uke.
Nå er Mugabe siste i rekken av afrikanske presidenter for fall.
Vinket farvel
I januar ble Gambias leder Yahya Jammeh tvunget til å gå av etter å ha tapt presidentvalget i landet. Jammeh, som har uttalt at han ville styre landet i «en milliard år», måtte dermed nøye seg med 22.
I august fulgte en mer fredelig avgang, da Angolas president José Eduardo dos Santos kunngjorde at han gikk av etter nesten 38 år ved makten – før milliardærdatteren Isabel sist uke fikk sparken som styreleder i det statlige oljeselskapet Sonangol.
Nå kan Mugabe, som også har sittet syv år som statsminister, følge i køen av ekspresidenter. Det betyr i så fall at presidenter med nesten 100 års erfaring med autoritær afrikansk ledelse har fratrådt så langt i år – selv om det er uvisst om deres etterfølgere vil endre kurs.
– Afrikanske borgere er lenge blitt underlagt strenge regimer med et demokrati som fasade, samtidig som ønsket om et fungerende demokrati er stadig voksende. Mer enn to av tre afrikanere har demokrati som foretrukket styreform, og en høyere andel av dette tar avstand fra autoritær ledelse, sier forsker Julia Bello-Schünemann ved Institute for Security Studies i Lagos til DN.
Hun mener året som har gått, viser tegn til motstand.
– Livslang støtte til disse presidentene kan ikke tas for gitt. Afrikanere stiller sine ledere til ansvar i større grad enn før, sier Bello-Schünemann.
«Store feilvurderinger»
Nupi-forsker Morten Bøås understreker at bakgrunnen for årets presidentproblemer er ulike, men mener til dels gale avgjørelser kjennetegner flere av dem.
– I dos Santos' tilfelle virker det som at han ville gi seg før det begynte å gå nedover, i tillegg til at helsen ble svakere. Jammeh og Mugabe har tilsynelatende begge gjort store feilvurderinger. Hadde ikke Jammeh byttet mening fra å erkjenne nederlaget til å avvise det, kunne han levd fint i Gambia i dag. Mugabe ser derimot ut til å ha misforstått støtten fra militæret, og glemt hvor mye han er avhengig av deres nåde, sier Bøås.
Etter dos Santos' exit i sommer troner Teodoro Obiang Nguema Mbasogo i Ekvatorial-Guinea alene på toppen som den lengstsittende afrikanske presidenten med sine 38 år. Mbasogo er for øvrig mannen som har gitt Jammeh asyl etter valgbråket i Gambia.
Bøås tror ikke nødvendigvis dette er starten på en «afrikansk vår», men han tror flere afrikanske herskere holder et våkent øye med situasjonen. Paul Biya i Kamerun, Yoweri Museveni i Uganda og Omar al-Bashir i Sudan er noen av lederne som har sittet i rundt 30 år i sine land.
– Det er vanskelig å spå hvor noe slikt vil skje neste gang, men alle sterke ledere vil være bekymret over det som har skjedd i Zimbabwe. En påminnelse til deres befolkning om at en sterk leder tross alt kan utfordres, er dårlig nytt for dem, sier Morten Bøås.(Vilkår)
