EU-forordning som fastsetter kriterier og prosedyrer for hvilke av EUs medlemsstater som er ansvarlig for å behandle asylsøknader.
Knesetter prinsippet om at flyktninger skal registreres og søknaden skal behandles i første EU- eller Schengen-land flyktningen kommer til.
Et av hovedformålene med Dublin-avtalen er å forhindre en asylsøker i å fremme asylsøknader i flere medlemsstater, såkalt asylshopping.
Består av Dublin-forordningen og Eurodac-forordningen, som etablerer et felles europeisk fingeravtrykksregister for innvandrere i EU.
Kritikere mener at denne ordningen legger et uforholdsmessig stort press på landene som utgjør EUs yttergrenser, fordi disse som regel vil være første land som asylsøkere ankommer til. Særlig fattige land i Sør-Europa som sliter med økonomisk krise.
Høsten 2015 brøt Dublin-forordningen i praksis sammen, da medlemsland som Sverige, Ungarn, Kroatia, Slovenia, Østerrike, Tyskland og Hellas sluttet å håndheve den.
Dublin-forordningen trådte i kraft i Norge fra 1. januar 2014.
Europakommisjonen jobber nå med en ny forordning som kan annullere det såkalte «førstelandsprinsippet» og få på plass en ordning som sikrer en mer rettferdig fordeling av flyktninger i EU – i praksis vil det føre til en større andel flyktninger til de rike landene i nord.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.