– Folk sier at vi kommer til å bli utrolig redde. Og bare det å føle på en konstant dødsangst er det jeg gruer meg mest til. Men det kommer til å passere, sier Camilla Bull (27).

Farkosten av typen Rannoch 45 beveger seg ut fra det ærverdige klubbhuset til Christiania Roklub innerst i Oslofjorden. I juli ble båten til 470.000 kroner fraktet over fra England og det er ikke mer enn et par måneder til den blir sendt videre Kanariøyene. Der starter roregattaen Atlantic Challenge, som Bull og de tre lagvenninne nå forbereder seg til. 

Rowegians under rotrening på Oslofjorden. Fra venstre Sophie Stabell, Hege Svendsberget, Cornelia Bull og Camilla Bull.
Rowegians under rotrening på Oslofjorden. Fra venstre Sophie Stabell, Hege Svendsberget, Cornelia Bull og Camilla Bull. (Foto: Gunnar Lier)

Fullastet vil båten trolig veie nærmere halvannet tonn i det starten på konkurransen går i desember. Når verdens nest største verdenshav skal ta imot båten og mannskapet venter over 5000 kilometer med åpent hav til mål i Antigua.

– Vi har jobbet mye med frykt fordi det er så ukjent det man skal oppleve. Nettopp den frykten vil du aldri oppleve uten å være der ute, sier Hege Svendsberget (27) fire måneder før de fire nordmennene skal være klare til å begi seg ut på det som kalles verdens tøffeste roregatta.

I Atlantic Challenge er rutevalgene så forskjellige, værsystemene så store og avstandene så enorme at kun et fåtall opplever å se noen av de andre båtene etter den første dagen. Da gjenstår måneder med monoton roing og selve roingen er knapt det tøffeste roere opplever i de rundt 7,5 meter lange båtene. 

– Vi håper å ro 50–60 nautiske mil (90-110 kilometer, journ.anm.) om dagen i snitt. Man kan tilbakelegge nesten 100 nautiske mil dersom det er veldig mye vind og man surfer på bølgene. Men man kan også drive lenger unna i løpet av en dag, sier Sophie Stabell (28) som var den som tok initiativet til prosjektet.

Promoteringen av konkurransen forteller klart at ingenting kan forberede deg på hvordan det egentlig er å krysse et verdenshav i en robåt. Flere tusen kilometer fra nærmeste kyst er man helt alene og er uhellet ute er hjelpen uhyre langt unna. Regler om matrasjoner om bord for 90 dager gir bare en pekepinn på det som kan vente.

Rowegians sjøsetter sin nyfolierte robåt ved Kongen Marina med mange nysgjerrige blikk
Rowegians sjøsetter sin nyfolierte robåt ved Kongen Marina med mange nysgjerrige blikk (Foto: Gunnar Lier)

Krever mer enn muskler

Etter kun å ha brukt 55 dager fra New York til Cornwall-kysten i England ble nordmennene George Harbo og Frank Samuelson i 1896 de første som krysset verdenshavet i en robåt. 

– Jeg har lest loggen deres. Etter at de gikk rundt første gang så rodde de tre døgn i strekk uten pause. Klærne tørket ikke og de var så kalde at de var redde for at de skulle fryse i hjel om de stoppet, sier Sophie Stabell.

Det var nærmest et under at de to pionerene overlevde ferden i den 18 fot lange trebåten. Utrolig nok tok det likevel 114 år før noen klarte å slå rekorden for overfarten i Nord-Atlanteren: I 2010 var det fire roere, ikke to, som klarte å ro i topp moderne utrustning fra New York til de britiske Scillyøyene på 43 dager og 21 timer.

Det er med andre ord skarpe norske tradisjoner som danner den historiske rammen for havroingen. I alt har seks nordmenn til dags dato nådd målet om å ro over Atlanteren. Alle har vært menn. Det er en motivasjon i seg selv for de fire kvinnene.

– Målet er jo også å bli den raskeste norske båten til å ha rodd denne ruten. Et prosjekt som dette krever ikke bare muskelkraft, men også mental styrke og gjennomføringsevne. Det er jo litt gøy når vi jenter kan ta litt rotta på gutta, sier Cornelia Bull (31), som selv har seilt over Atlanterhavet.

Men det er mye som kommer til å være annerledes denne gang - tiden ferden tar, kreftene som må til og mangelen på søvn. Sammen med søsteren Camilla utgjør hun halvparten av laget der kun Stabell kunne skilte med særlig roerfaring før prosjektet ble satt i gang. De forstår at noen kan være skeptiske.

– En reaksjon mange har er at dette må være veldig farlig, Når man lærer mer, ser man at det ikke er så mye farligere enn å seile over Atlanterhavet, men at det er mer krevende. Man ror i det som er tilsvarende en redningsbåt, sier Stabell.

I fjor tok hun imot venninner fra universitetet i Bristol på land i Karibia. Gledesrusen hun var vitne til etter at de britiske jentene hadde fullført roingen over Atlanteren ble avgjørende for at det ble satt i gang et eget prosjekt.

– Det var en lang tankeprosess, Man er ekstremt avhengig av teamet. Man må ikke bare ha med seg folk man kan stole på, men også noen man kan ha det mye gøy med. For vi skal bruke ekstremt mye tid sammen, sier Stabell som er en av fire venninner fra ungdomstiden i båten.

Cornelia Bull, til venstre, og Hege Svendsberget går gjennom de tekniske installasjonene i akterkabinen på robåten de skal bruke over atlanteren.
Cornelia Bull, til venstre, og Hege Svendsberget går gjennom de tekniske installasjonene i akterkabinen på robåten de skal bruke over atlanteren. (Foto: Gunnar Lier)
Camilla Bull i forkabinen på robåten de skal bruke over atlanteren med båtens
Camilla Bull i forkabinen på robåten de skal bruke over atlanteren med båtens "kjøkken", en Jetboil gassbrenner. (Foto: Gunnar Lier)

De vet at selv den minste ting kan bli provoserende underveis, og her ligger noe av den største utfordringen. For topproere har forsøkt seg før med særdeles vekslende hell i en konkurranse som stiller helt andre krav enn i en olympisk øvelse. 

– Enhver lyd fra en av de andre vil på et tidspunkt være grusomt irriterende. Vi prøver derfor å lære oss noen mentale teknikker for å bevare båtfreden, sier Camilla Bull.

De fire forbereder seg parallelt med sine vanlige jobber. Når startskuddet går i desember vil kvartetten ta permisjon fra jobbene.

Med en prosjektpris på en million kroner utgjør mye av jobben å samle inn penger for å dekke langt utover de rundt 250.000 kronene som må til for å bli deleier i båten de bruker og det essensielle utstyret som kreves. Bare matbudsjettet ligger på 100.000 kroner.

Advarer mot uvennskap

Få vet mer om hva som venter de fire damene enn Stein Hoff (71) som har rodd over Atlanteren flere ganger. Da han rodde over Atlanteren sammen med Arvid Bentsen for 30 år siden var det ikke like mye av pålagte forberedelser, krav om sertifikat eller utstyrsliste som i dag.

– Nå er det et veldig profesjonelt opplegg. Roerne får veldig mye mer informasjon og støtte. Vi måtte bygge en egen båt. Nå leier man en båt som er velprøvd. Dermed står man igjen med personlige forberedelser og forberedelser som lag. Det siste er viktigst, det å ha det hyggelig sammen og overse det som er lett å la seg irritere av. Man kan være de beste venner på land, men her skal man være sammen i mange uker på en bitte liten plass, sier Hoff.

Han mener man også må være mentalt forberedt på ting som man kanskje ikke har tenkt på før regattaen begynner.

– Vi var 30 lag som konkurrerte den gangen. Det var riktig nok seks båter som ikke kom frem, men det var ingen dødsulykker. Men det var flere lag som ikke var venner lenger. Mange har et utrolig konkurranseinstinkt og begynner å skylde på andre dersom det ikke går etter planen, sier Hoff påpeker hvilke typer ubehag som kan pine roerne på åpent hav.

– Du får en forferdelig hud på rumpa etter hvert, varmeutslett og gnagsår. Og solen kan steke på ettermiddagen så man blir helt ør, sier Hoff. 

Trodde han skulle dø

71-åringen, som også har rodd alene over Atlanteren forteller at verdensmestere i roing har forsøkt seg på regattaen med dårlig utfall. Roingen mener han har likhetstrekk med det å vandre i time etter time i utrolig mange dager. Kroppen vender seg til arbeidet.

Sophie Stabell fotograferer Cornelia Bull, til venstre og Hege Svendsberget i akterkabinen på robåten de skal bruke over Atlanterhavet. Bildet skal brukes på hjemmesiden til jentene som kaller seg Rowegians. Bøtten til venstre er for øvrig båtens toalett.
Sophie Stabell fotograferer Cornelia Bull, til venstre og Hege Svendsberget i akterkabinen på robåten de skal bruke over Atlanterhavet. Bildet skal brukes på hjemmesiden til jentene som kaller seg Rowegians. Bøtten til venstre er for øvrig båtens toalett. (Foto: Gunnar Lier)
Camilla Bull i forkabinen på båten de skal ro over Atlanteren. Vanligvis vil to ro og to hvile på skift.
Camilla Bull i forkabinen på båten de skal ro over Atlanteren. Vanligvis vil to ro og to hvile på skift. (Foto: Gunnar Lier)

Men da han i fjor nok en gang satte kursen over Atlanterhavet var turen svært nær å få et fatalt utfall. Nord for Azorene tårnet bølgene seg opp. og vinden var på grensen til orkan styrke. Drivankeret og roret som skal gi båten stabilitet og retning røk i det voldsomme uværet og båten ble en kasteball i bølger opp mot ni meter.

– Sånt vær skal de ikke treffe på, selv om man skal være forberedt på det verste, sier Hoff som søkte tilflukt i kabinen i den ene enden av båten. Da han ble reddet av en lastebåt skjedde det i nærheten av Azorene, etter tre fjerdedels fullført distanse på det 84. døgnet.

– Jeg har aldri vært sikrere på å stryke med enn jeg var i fjor. Når det er sagt så var turen en svær opplevelse og jeg skulle gjerne gjort turen igjen, sier Hoff.

Utrolig nok ble båten senere funnet igjen i Nord-Norge. 

Nå bruker kvartetten fra Oslo Hoff som rådgiver. Han har lagt merke til at laget har viktige og gode navigasjonskunnskaper til sjøs.

– De virker solide og forbereder seg skikkelig. Det gjør kvinner veldig ofte, sier Hoff.(Vilkår)

Rowegians på vei ut fjorden med Oslo i bakgrunnen. Lengst vekk Sophie Stabell, deretter Hege Svendsberget, Cornelia Bull og Camilla Bull.
Rowegians på vei ut fjorden med Oslo i bakgrunnen. Lengst vekk Sophie Stabell, deretter Hege Svendsberget, Cornelia Bull og Camilla Bull. (Foto: Gunnar Lier)
Slik hacket de Tesla Model X
På en av verdens største hackerkonferanser i Las Vegas, demonstrerte kinesiske hackere og sikkerhetseksperter hittil ukjente sikkerhetshull i Tesla Model X.
00:37 Min
Publisert: