New York, en morgen i november 1997. Concorden fra London går inn for landing på John F. Kennedy Airport. Ved ankomsten står en limousin med privatsjåfør og venter på Storebrands konsernsjef, Åge Korsvold, og hans finansrådgiver Jan Petter Collier. Herrene stiger rutinert inn i limoen, som glir behagelig inn på motorveien retning Manhattan. Dagsorden er stram. Turen er «mega important».
Motorveien skjærer gjennom Queens. Trafikken er tett. Kontrasten mellom det luksuriøse skinninteriøret bak de sotede vinduene og Queens nedslitte storbyjungel på utsiden, er neppe noe samtaletema.
De er i rute. Så, plutselig, hviner det i bremsene. Sjåføren banner. Trafikken står plutselig bom stille.
En lastebil har havarert der fremme. Asfalten er tungt krydret med gulrøtter og blomkål.
Tiden går. Åge Korsvold og hans rådgiver Jan Petter Collier skulle vært i en skyskraper på Manhattan. Overtale mektige amerikanske investorer til å kjøpe aksjer i Storebrand. I stedet er de omringet av tutende biler i et distrikt som scorer friskt på den amerikanske kriminalstatistikken. Mobiltelefonene virker ikke. Den skrekkslagne privatsjåføren fraråder på det sterkeste passasjerene i baksetet å åpne bildøren og begi seg inn i Queens bakgater.
Observasjoner fra øyenvitner tilsier at herr Collier, mannen som alltid har kontroll, akkurat der og da var en hårsbredd fra helt å miste fatningen.
Men det gikk bra. Denne gangen også. Veien ble ryddet. Limousinen ankom Midtown, Manhattan, to timer forsinket. Investorene ventet tålmodig. Møtene fant sted. Jan Petter Collier slapp fra episoden i Queens uten skrammer. En ikke ukjent skjebne for sjefen i meglerfirmaet Sundal Collier, selve reven i det norske aksjemarkedet. Enkelte av firmaets kunder har til tider lidd en ublid skjebne. Jan Petter Collier har bestandig stått tilbake med ubendig energi, nye planer og stadig tykkere lommebok. Ikke minst etter ellevill egenhandel.
KAPITTEL I: Vekkelsen
Hurra! Hurra! Hurra! 17. mai 1984. Klokken 16.17. Messingblåserne i Vinderen skoles musikkkorps senker sine instrumenter der de marsjerer opp Slemdalsveien til takten fra trommene. Bak i toget lyder spontane hurrarop fra skolebarna. Ropene får gjensvar fra den steile hagetomten til Slemdalsveien 81 B, der barn med ispinner, fruer i øst-Telemark-bunad og menn i blazer vinker ned til toget.
Den vårlige hagen er i beste Vinderen-tradisjon pyntet til fest med langbord under høye furutrær. Blir det regn? Været er litt ustabilt, akkurat som kursene på Oslo Børs de siste ukene. To av gjestene, aksjemeglerne Dagfinn Sundal og Jan Petter Collier, er kanskje mest opptatt av det siste. Ikke desto mindre bestemmer de seg i dette hageselskapet, med slanke vinglass i hånden og 17. mai-sløyfer på brystet, for å begynne egen meglerbutikk.
Det er Sundal som kommer med forslaget. Med aksjeerf#229 fra Andresens Bank og DnC siden 1970, har han de nødvendige kontaktene. Collier er yngre i faget, men har allerede rukket å gjøre seg bemerket.
Nå vil de utfolde det av finansminister Rolf Presthus så hyppig etterlyste private initiativ, de vil starte eget.
Den nye tid. Følgende må skytes inn: Tidspunktet var ikke helt tilfeldig. Etter mer enn syv magre år på Oslo Børs, hvor meglerne fordrev formiddagene med å gå på kino på Carl Johan-Teateret, skjedde det noe. Fra en forsiktig begynnelse i januardagene i 1983, steg omsetningsvolumet og aksjekursene voldsomt. Her skulle det bli penger å tjene. Det var det Sundal og Collier så.
25. juni 1984 stiftet de selskapet som i første omgang fikk navnet Sundal & co. Navnet reflekterte styrkeforholdet mellom partnerne. Det samme gjorde eierskapet: Sundal 65 prosent, Collier 35 prosent. Dette styrkeforholdet skulle senere endre seg.
I september samme høst var det full drift i de nye lokalene i Havnelageret, nymalt i tidsriktig rosa.
Butikken gikk strykende. På mindre enn fire måneder tjente de 27 millioner kroner, ti av dem ble utbetalt som bonus.
Et lite skår i gleden: Jan Petter Collier var ikke helt ferdig med sin tidligere arbeidsgiver.
Hvit tornado i Tennant. C. Tennant Sons & Co. var et lite, ærverdig familiefirma som hadde drevet i forsikringsmegling, samt handel i gull og sølv, siden 1916. Oppmuntret av den nye tid bestemte firmaet seg i 1983 for også å megle aksjer. Til det ansatte de Jan Petter Collier, en energisk siviløkonom fra Fribourg, Sveits, som tidligere hadde drevet med utlån i Andresens Bank og Rogalandsbanken.
Det nystiftede datterselskapet Tennant Fonds installerte seg i litt nedstøvete lokaler i Tollbugaten. Med Collier på plass forsvant støvet.
Han skaffet seg raskt kunder som visste å orientere seg i den nye tid: Atle Brynestad, Bik Bok-gründerne Ola Mæle og Karstein Gjersvik, samt brødrene Wilhelm og Arne Blystad. Folk som var ukjente i 1983, men raskt skulle bli symboler på de kursridde1980-årene.
Tiden i Tennant var kort og hektisk. Jan Petter Collier ønsket å bli partner i firmaet, men fikk nei fra familien. Etter et knapt år forlot han Tennant til fordel for Sundal & co.
Collier ryddet nok skrivebordet da han flyttet fra Tollbugaten. Alt annet var imidlertid ikke like ryddig. Collier var der i ett år. Statsautorisert revisor Trond Tømta brukte omtrent like lang tid på å rydde opp etter ham.
Collier hadde gitt aksjer til kunder som ikke hadde betalt for dem. Samtidig var det kunder som hadde betalt, men ikke fått aksjene sine.
På meglerspråket kalles det «feilslutninger». I virkeligheten var det et salig rot. For Tennants sparsomt befolkede oppgjørsavdeling ble haugen av løse lapper rent for meget. Styre og revisor måtte inn. Tapene og revisorkostnadene løp opp i et pent antall millioner kroner. Et eksotisk element var at enkelte av Colliers kunder krevde å få kursgevinsten på aksjer de hverken hadde bestilt eller betalt for. Oppryddingen etter Collier fikk derfor til tider en noe selsom karakter.
Regningen, er De snill. Mange møter, mange spørsmål: Hvem skulle betale regningen? Eierne, representert ved Tore A. Holm og advokat Arne Os, mente at Jan Petter Collier måtte betale sin del. Og Collier? Han hyret inn den kjente konkursadvokaten Finn Rime.
Det avgjørende forhandlingsmøtet mellom partene fant sted rundt et langstrakt møtebord på Rimes kontor i Karl Johans gate. Til stede var Holm, Os, Rime og Collier.
Den kortvokste konkursadvokaten tok plass ved enden av bordet, under et gedigent portrett av sin egen person, malt av Odd Nerdrum.
- Jeg skal sitte her, fastslo han.
- Da setter jeg meg her, sa Os og tok plass ytterst på den andre bordenden. Forhandlingene kunne begynne:
- Min gode advokat Os. De har jo ingen sak. Absolutt ingen sak, sa Rime.
- Nei vel, sa Os, reiste seg og forsvant ut i korridoren.
- Men advokat Os, kom tilbake, kom tilbake, ropte konkursadvokat Rime.
Så forhandlet de. Fordelte skyld. Collier aksepterte å betale sin del, et par millioner kroner.
Nå kunne han endelig vie all sin ubendige arbeidslyst og kreative energi til egen meglerbutikk.
Det skulle fortsatt gå fort i svingene. Faktisk fortere og fortere.
KAPITTEL II: Tidsånden
Jappelageret. Yap - young aspiring professionals - var et begrep som ble importert fra USA. Det skulle beskrive den nye tidens unge, usedvanlig kompetente og dynamiske forretningsmenn. I Norge fikk begrepet raskt en noe annen valør. Jan Petter Collier, og ikke minst hans kunder, var ikke lenger Yap, men japp.
Erkerivalen Fondsfinans, med partnerne Erik Must og Kjell Chr. Ulrichsen, spilte førstefiolin i aksjemarkedet i 1984. Fondsfinans betjente de virkelig gullkantede prestisjekundene som Orkla, Storebrand, KLP, Bergesen og Elkem. Dagfinn Sundal og Jan Petter Collier fant sin egen nisje: Børshaiene.
Inn døren i åttende etasje i Havnelageret, forbi forværelset med orkideer og tropisk kaktus, strenet de på rekke og rad over det blåstripede teppegulvet: Aksjespekulantene Finn Haadem jr. og Dag Swanstrøm, finansmannen Bjørn Q. Aaserød, Blystad-brødrene, Atle Brynestad, Bik Bok-gjengen og sist, men ikke minst: Kretsen bak Media Invest. Det nystiftede medieselskapet med Harald Ellefsen, Einar Udnæs og Christian Thommessen i spissen, var for sikkerhets skyld meglerhusets nærmeste nabo i Havnelageret.
Det gikk friskt for seg i jappelageret. Særlig i åttende etasje. Ellevill spekulasjon.
Hvis tidsånden kunne materialisere seg, skal en ikke se bort fra at den hadde antatt Jan Petter Colliers fysiognomi.
Go-go girls, overheadsÉ Når de nye børsyndlingene som Bik Bok, Media Invest (senere Media Vision) og Blystad-selskapet Laly skulle hente inn penger i aksjemarkedet, var det sparsomt med finansielle nøkkeltall. Inntjening? Den kommer! Bik Bok hadde under slagordet «The sky is the limit» presentasjon på SAS-hotellet med diskorytmer og go-go-girls. Og hva i all verden hadde fotomodellen Vendela Kirsebom med saken å gjøre? Hun og et håndkle prydet hele forsiden på prospektet for kapitalutvidelsen i Bik Bok i 1985.
Visjoner? Massevis. Media Vision kunne fremvise de mest fargestrålende overheads som til da var sett her på berget, med piler og diagrammer som oppsummerte at selskapets fremtid, i den medieglobaliserte verden, var like strålende som fargene på overhead-plansjene.
I London var det også penger å hente. Dagfinn Sundal og Jan Petter Collier reiste titt og ofte til den engelske metropolen for å markedsføre sine bedriftskunder for engelske investorer. Swinging London. Det svingte også etter presentasjonene. Da kunne det vanke visitter med kunder til byens mer avanserte nattlige etablissementer, med netto serveringsdamer og brut champagne, skjenket fra meterhøye flasker.
Baroner og bonuser. Det gjaldt også å pleie de institusjonelle kundene. Sundal & Collier vakte en viss oppsikt i den norske meglerbransjen da firmaet inviterte porteføljeforvalterne, de som hadde ansvaret for aksjeinvesteringene i de store forsikringsselskapene og sparekassene, til fornemme Ascot. Norske herrer med relativt moderat årslønn, ble fløyet over til London. Der ble de iført sjakett og floss innleid fra Moss Brothers i Covent Garden og fraktet videre til Ascot, hvor de ble plassert i Royal enclosure med champagneglass i hånden.
Sammen med lorder og baronesser med utspekulerte hatter, kunne de således bivåne verdens mest snobbete hesteveddeløp. Stor stas.
Alt dette ble det penger av. I sitt første hele driftsår, 1985, tjente Sundal og Collier nesten hundre millioner kroner. Drøye 37 millioner ble utbetalt i bonus. Samme høst skiftet firmaet navn fra Sundal & Co. til Sundal & Collier.
Hvis tidsånden kunne materialisere seg.
KAPITTEL III: Begravelsene
Brødre på podiet. - På vegne av de frekke brødre.
Styreformann Morten Garmann i Dampskibsaktieselskapet Laly tar ordet først. De fremmøtte investorene i de elegante selskapslokalene på Bristol Hotel denne junikvelden i 1985, humrer svakt. Laly skal hente inn 250 millioner kroner i aksjemarkedet. På podiet, ved siden av advokat Garman, sitter Lalys hovedaksjonærer, brødrene Wilhelm og Arne Blystad. Og ytterst til venstre: Mannen som skal sørge for at pengene kommer, selskapets finansrådgiver, Jan Petter Collier.
Garman og Wilhelm Blystad fører ordet. Collier er taus. Men han har hatt en tjukk finger med i brødrenes operasjoner helt siden tiden i Tennant: Oppkjøpet i Nordenfjeldske, oppkjøpet i Bergenske og oppkjøpet i Investa. Motiv: Sikre realisering av brødrenes boreskip-prosjekt.
Til nå har bestrebelsene vært resultatløse. Bergenske og Nordenfjeldske har gitt pene aksjegevinster, men brødrene leter fortsatt etter et selskap å alliere seg med. 250 friske millioner vil øke slagkraften betydelig.
Jan Petter Collier sitter på podiet. Taus.
Kosmos I, Kosmos II. Noen hektiske sommeruker senere begynte så Blystad-brødrene raidet på Sandefjord-selskapet Kosmos. Sundal og Collier sopte sammen Kosmos-aksjer på Oslo Børs, men det var brødrene som kom på tv. Det ble et kosmisk rabalder, hvor hele nasjonen satt ringside. Blystads børstraktor ble Norges mest kjente kjøredoning. Jan Petter Collier var med hele veien, men holdt seg på bakrommet.
Ett år etter var alt slutt. Kosmos generalforsamling 26. april 1986 beseglet brødrenes skjebne. De nådde ikke frem. Finito. Finansielt kaputt. Mot seg fikk de hele det norske establishment, inkludert bankene som finansierte dem. Kosmos-konge Bjørn Bettum satt igjen som seierherre.
Jan Petter Collier var forlengst forduftet. Blystad hvem?
To år senere var Collier med på et nytt Kosmos-raid. Sammen med finansmannen Torstein Hagen planla han den superhemmelige «Operasjon Harpoon». Harpunen ble aldri avfyrt. Skipsreder Morits Skaugen kom dem i forkjøpet.
Årene det var så bratt. Også andre Collier-kunder møtte motbakke. Media Vision fikk en kort karriere på egne ben. Senhøstes 1985 fusjonerte selskapet med det bergenske jappefyrtårnet VIP Scandinavia, hvis hovedaktivum var rettighetene til den amerikanske såpeserien «Dallas». Kunne dét gå bra, da? Nei.
Vinteren 1987 raste visjonene sammen. Bergen politikammer og Økokrim entret scenen. Innsidehandel? Aksjekokelimonke? Regnskapsakrobatikk? VIP fikk et liv etter døden i norske rettssaler til langt utpå 1990-tallet.
Bik Bok begynte også å skrante. Resultatsvikt sendte aksjekursen ned fra 110 til 30 kroner. Før krakket. Sky is the limit? Ikke akkurat. Collier-kunde Atle Brynestad kjøpte seg kontroll i selskapet, før også hans imperium raknet.
Collier-kundene Dag Swanstrøm og Finn Haadem jr. måtte også kaste inn håndkleet etter Blystad-brødrenes mislykte Kosmos-raid. Bjørn Q. Aaserød tålte heller ikke de økonomiske vindkastene. Han ble slått personlig konkurs.
Flere av Colliers kjernekunder klarte det kunststykket å gå overende i god tid før børskrakket i oktober 1987.
1986 var «annus horribilis» for Sundal & Collier. Firmaet måtte sette av 34 uhyggelige millioner kroner for å dekke sine egne tap.
Stemningen på firmaets julebord på Smestad Hotel det året skal ikke ha vært den beste. De hadde satset på feil folk og feil selskaper. Vitnesbyrdet om det hang i glass og ramme på kontoret: Emisjoner i Bik Bok, Media Vision, BQA-gruppen, Laly med flere.
Dette unngikk ikke oppmerksomheten til den engelske aksjemegleren Robert Keith da han var på kort visitt i Havnelageret våren 1987:
- My god! It's a fucking graveyard! ubrøt han i karakteristisk falsett. Vitsen slo neppe særlig an da. Men den lever fortsatt som en del av firmaets aldri nedtegnete historie.
KAPITTEL IV: Ekteskapet
Briter og børskrakk. Tapsåret 1986, fallende oljepriser, sosialdemokratisk innstramningspolitikk og gryende usikkerhet, må ha fått Dagfinn Sundal og Jan Petter Collier til å stikke hodene sammen tidlig i 1987. De trengte mer kapital.
Senere samme år kjøpte den engelske banken Midland Montagu meglerfirmaet og døpte det om til Sundal Collier Montagu.
Her må det igjen skytes inn: Timingen var fortreffelig. Britene kjøpte virksomheten om sommeren, rett før krakket. Prisen må også ha vært førkrakks. Og den er svært, svært hemmelig.
Men ble det et lykkelig ekteskap? Ikke udelt. Jan Petter Collier bragte morbanken inn i eiendomsprosjektet ans Kløverhuset. Et gammelt og dyrt varehus i Bergen. Collier hadde fått det i fanget av sin gode kunde Atle Brynestad, som måtte kvitte seg med gjeld.
Få uker etter børskrakket skulle Collier ut og skaffe kjøpere. Det klarte han ikke. Midland Montagu, som var garantist, måtte selv overta brorparten av varehuset. Resultatet var tap, tap og tap.
Blått blod, dyr vin. Børshaiene var blitt en desimert dyreart. Hva nå? Den aldri hvilende Collier kastet blikket i andre retninger. Oppover. Mot establishmentet. Han knyttet nære bånd til Nora Industrier og Nora-lederne Leif Frode Onarheim og Olaf Eie.
Collier fikk også innpass i Fearnley & Eger, et rederi med tradisjoner og forbindelser tilbake til kong Oscar II. Skipsrederen, Nils Jørgen Astrup, var største aksjonær og styreformann i Orkla. Rederiet kjøpte også store aksjeposter i Nora med Sundal Collier Montagu som megler. Samtidig satset Fearnley & Eger på nye og eksklusive, små cruiseskip.
Hva med pengene? De ble blant annet skaffet til veie ved to sertifikatlån på tilsammen 400 millioner kroner. Sertifikatmester var Jan Petter Collier.
Nora. Fearnley & Eger. Det begynte å flaske seg for meglerfirmaet Sundal Collier Montagu.
Flasket seg gjorde det også på fritiden. Collier liker god vin. En god forretning er han heller ikke helt fremmed for. Hva med en kombinasjon?
Sammen med Bik Bok-gründer Ola Mæle, partner Dagfinn Sundal og den engelske aksjemegleren Robert Keith, stiftet han vinfirmaet AS Bakoversveis. Firmaet kjøpte inn store mengder hvit Burgunder, rød Bordeaux og portvin etter intensjonen: kjøpe billig, selge dyrt.
Her må det skytes inn at billig vin ikke er ensbetydende med billigvin, men at det understreker poenget med at 3000 kroner er mindre enn 4000 kroner, som kan være prisen på en god Bordeaux.
Hvorom alt er: Det viste seg at de kjøpte dyrt og solgte billig. Korken falt ut av markedet. Tap hele veien. Fullstendig bakoversveis.
Andre tapte penger på sertifikatlån.
Fratatt sertifikatet. I august 1990 invaderte Saddam Hussein Kuwait. Konjunkturene falt, skipsverdiene falt og aksjekursene stupte. Rederiet Fearnley & Eger kom i akutte problemer, kassen var nesten bunnskrapet, men det var det inntil videre svært få som visste.
Fredag 8. februar 1991 forfalt det første sertifikatlånet til betaling. Fearnley & Eger skulle betale tilbake lånet med renter. Kontoansvarlig i Kreditkassen oppdaget dagen før at det ikke var en krone på Fearnley & Egers oppgjørskonto i banken. Han ringte derfor lånets tilrettelegger, Sundal Collier Montagu. Kommer pengene?
Hva som da ble svart fra meglerfirmaets side, ble senere et hett tema i rettssalene. Uansett; Kreditkassen utbetalte likevel de 167 millionene til sertifikateierne på forfallsdagen. Dagen etter ble det ubehagelig klart at det heller ikke ville komme en eneste krone fra Fearnley & Eger. Full alarm i banken.
Noen måneder senere havnet rederiet i skifteretten. Omtrent samtidig gikk Kreditkassen overende. Banken gikk først til sak mot Sundal Collier Montagu, men valgte til slutt å gå på sertifikateierne i stedet. Etter mange år i retten vant banken til slutt frem i Høyesterett.
Jan Petter Collier og meglerfirmaet slapp unna rettssak. Omdømmet? Det var det verre med.
KAPITTEL V: Vendepunktet
Våt drøm. Sundal og Collier solgte meglerhuset sitt like før krakket i 1987. Det var lurt. Noen år senere kom Saddam Hussein, bankkrise, konkursbølge og depresjon, og i 1992 var det riktig ille. Hva gjorde Dagfinn Sundal og Jan Petter Collier? De kjøpte selvfølgelig meglerhuset sitt tilbake fra Midland. Prisen? Den er fortsatt svært, svært hemmelig.
Sundal og Collier manglet penger til å drive videre alene. De fikk derfor med seg noen eksterne eiere på tilbakekjøpet, deriblant Orkla. Men meglerhuset var ikke lenger i førstedivisjon. Oppdragene sto ikke lenger i kø. Hvor var de store kundene?
I 1992 var UNI Storebrand alle finansrådgiveres våte drøm. Norges største forsikringsselskap lå med brukket rygg etter konsernsjef Jan Erik Langangens fatale Skandia-raid. UNI Storebrand trengte ikke mindre enn 2,8 milliarder kroner i ny egenkapital for å komme på fote. Det var da også norgeshistoriens største aksjeplassering. Men hvem skulle få oppdraget? Det var ingen opplagt sak. Mange meglerfirmaer og investment bankers gjorde sine hoser grønne.
I denne prosessen fant erkerivalene Erik Must i Fondsfinans og Jan Petter Collier sammen, etter oppfordring fra nøkkelinvestor Folketrygdfondet.
Det skulle vise seg å være en uslåelig duo.
Lang natts ferd. April, 1993. Møtelokalene til advokatfirmaet Hjort i Akersgaten 20.
Ute: De første grå strimene av morgenlys. Inne: En lett grimet forsamling herrer, som har tilbragt hele natten i tidvis heftig diskusjon. Salærstruktur, success fee, placing power, timing, viktige ting.
Advokatene Erik Keiserud, Peter Bernhardt og Bjørn Simensen fra Uni Storebrands administrasjonsstyre hadde brukt vårnatten til å prute ned salæret til finansrådgiverne Erik Must og Jan Petter Collier. De krevde i utgangspunktet mellom 80 og 90 millioner kroner for jobben. Det endte på 55 millioner. Også det sannsynligvis norsk rekord.
Før de kom så langt hadde Must flere ganger kommet med sterke følelsesmessige utbrudd, mens den alltid like kontrollerte Collier på karakteristisk vis nøyde seg med å strekke venstre hånds pekefinger og lillefinger i været hver gang han skulle understreke et poeng.
Da avtalen var i boks, kunne Collier trygt vende tommelen i været.
For Sundal Collier & Co. ble Uni Storebrand selve vendepunktet. Innad i firmaet snakker man om før og etter Storebrand. Ikke bare fikk de oppdraget eksklusivt sammen med Fondsfinans. På prospektets forside var det Sundal Collier & Co. som sto oppført til venstre. Fondsfinans ble henvist til høyre.
Her må det skytes inn at leseren kanskje ser på dette som en pølse i slaktetiden. Slik var det ikke. Corporate Finance har sine egne symboler. Blant de innvidde var dette en detalj som for alt en vet ble samtale over damaskdukene på Theatercafeen.
Det var ikke lett å hente inn nesten tre milliarder i Norge i 1993. Jan Petter Collier berømmes, ikke uten grunn, for sin del av den operasjonen. Selv om rentefallet gjorde det lettere.Fra nå av gikk det oppover.
Emisjoner, salg av store aksjeposter, obligasjonslån. Sundal Collier var profitabelt tilstede. 1993: Overskudd 116 millioner kroner, 1994: 93 millioner, 1995: 101 millioner. For ikke å snakke om bonusene. Det er grunn til å tro at Jan Petter Collier, uten å overdrive, var rimelig fornøyd. Det skulle bli mer Storebrand. Med Åge Korsvold i konsernsjefstolen ble Sundal Collier forfremmet til uoffisiell hoffmegler for Norges største forsikringsselskap.
Det banket også nye store kunder på døren. En av dem kom helt fra Seattle, USA: Kjell Inge Røkke.
KAPITTEL VI: Establishment
Fisherman's friend? På ett eller annet tidspunkt i 1997 ble Kjell Inge Røkke himmelropende forbannet på rådgiver Jan Petter Collier.
Inntil da hadde forholdet vært det aller beste. Lukrativt for begge parter. Collier hjalp Røkke med børsnoteringen av sportskjeden Gresvig i 1994. Året etter hadde Sundal Collier og Orkla Finans ansvaret da Røkke-selskapet Norway Seafoods hentet inn 720 millioner kroner i aksjemarkedet. Collier-kunden Tiger Funds sto for mer enn halvparten av beløpet.
Da Kjell Inge Røkke og Bjørn Rune Gjelsten raidet Aker året etter, var Jan Petter Collier med på laget. Det samme var tilfellet da Røkke-selskapet RGI fusjonerte med Aker høsten 1996.
Summen av alle oppdragene førte til at Jan Petter Collier uten tvil var en av dem som kjente Røkke og hans selskapssystemer aller best.
Det må ha begynt å skurre litt allerede i oktober 1996 da RGI og Aker skulle fusjonere. Kjell Inge Røkke havnet i klammeri med Tiger-direktør og Collier-kunde Ole Andreas Halvorsen. Etter harde forhandlinger måtte Røkke gi etter.
Jan Petter Collier satt mellom barken og veden. Vanskelig balansegang?
Våren 1997 skulle Sundal Collier selge Norway Seafoods-aksjer i markedet, etter oppdrag fra Røkke og Aker RGI. Det gikk trått. Så trått at Kjell Inge Røkke ble irritert.
Samtidig var Christiania, storfusjonen mellom Kreditkassen og Storebrand, satt på dagsorden. Collier var Storebrand-sjef Åge Korsvolds rådgiver. Storebrand-aksjonær Tiger var meget positiv til fusjonen. Orkla og de nye Storebrand-aksjonærene Aker RGI og Kjell Inge Røkke var meget negative. Det ble stor ståhei, munnhuggeri og mediesirkus. Jan Petter Collier kunne ikke lenger balansere på stram line. I Storebrand talte hver aksjestemme, men hvem var stemmeberettiget? Jurister på begge sider produserte betenkninger på løpende bånd. Enden på visa ble at Aker RGI og Kjell Inge Røkke ikke fikk stemme for alle sine aksjer. De ble regnet som én og samme aksjonær.
I denne opphetede prosessen fikk Kjell Inge Røkke mistanke om at Jan Petter Collier forsynte motstanderne med fortrolig informasjon om Røkke og Aker RGI. Reaksjonen skal ha vært voldsom. Internt i Aker RGI skal Røkke i meget tydelige vendinger ha gitt uttrykk for sitt syn på sin tidligere nære rådgiver. Ordene ble også fulgt av handling. Røkke brøt fullstendig med Sundal Collier. Ingen flere oppdrag den veien. Collier selv? Han ønsker ikke å kommentere konflikten.
Alle milliardærers venn. - Jeg var lei av å være aksjemegler, sier Dagfinn Sundal.
For seks år siden trakk han seg ut av firmaet han var med på å stifte. I ti år hadde Sundal Collier hatt to ansikter utad. Nå var det ikke lenger tvil om hvem som var firmaets sterke mann.
Christiania-striden satte sine spor, og skapte nye allianser i norsk næringsliv. Etter fusjonsnederlaget arbeidet Åge Korsvold intenst med å skape en større bredde på eiersiden i Storebrand. Orklas innflytelse måtte balanseres.
Jan Petter Collier var et nærliggende valg til oppgaven. Derfor havnet de to herrene stuck på en motorvei i Queens, New York City, en novembermorgen i 1997.
Samme høst kom kjøpmann Stein Erik Hagen inn som stor aksjonær i Storebrand. Sundal Collier var megler. Jan Petter Collier var også rådgiver da Stein Erik Hagen slo seg sammen med den store svenske butikkjeden ICA, og senere med det enda større nederlandske Ahold-konsernet.
Hagen er største aksjonær i varehuskjeden Steen & Strøm Invest. Entreprenøren Erik Bøhler, som var konsernsjef i selskapet, er også Collier-kunde.
Det samme er eier av Kistefos-gruppen, milliardæren Christen Sveaas. Sundal Collier var megler da Sveaas først gjorde en kjapp fortjeneste i Norgeskreditt, og deretter i Kreditkassen. Da Christen Sveaas startet sitt massive oppkjøp i Orkla ifjor vår, var Collier sekundant.
Forholdet til Colliers gamle klient, Kjell Inge Røkke, er neppe blitt bedre. Det siste året har Collier vært rådgiver for Kværner-ledelsen i den langvarige bataljen med Røkke-selskapet Aker Maritime.
Fra å være outsiderne og børshaienes mann, har Jan Petter Collier avansert og blitt en sentral mann i norsk establishment.
Sundal Collier tjener godt på sine rike, innflytelsesrike kunder. Men det skader ikke å samtidig drive litt butikk for egen regning. Slett ikke.
KAPITTEL VII: Norden
Om mus og menn. Klikk. Klikk, klikk, klikk, klikk. En slurk kaffe. Klikk, klikk, klikk. En bit baguette, klikk, klikk, klikk, klikk. Klikk.
Hva er nå dette da?
Tre mann sitter i skjorteermene rundt et bord. Foran seg har de hver sin dataskjerm. De snakker ikke med hverandre. Av og til høres et svakt «jäklar». Litt innadvendt mumling. Så nye klikk på musetasten. Flere tusen hver dag. I et helt år.
Er det en scene fra gutterommet? Fra en spillehall i Torggata? Eller er det tre tvangsnevrotikere på åpen avdeling?
Her må det skytes inn at den skarpe leser nok allerede har gjettet at de beskrevne aktiviteter utspiller seg i lokalene til Sundal Collier i Vika Atrium. At det handler om voksne menn. Skal vi kalle dem superteamet og gi dem navnene Fredrik Crafford, Riccardo Sforzini og Richard Tjeme? Internt i Sundal Collier ble de bare kalt «prop-guttene». De tre svenske meglerne ble ansatt i Sundal Collier med ett mål for øye: Drive utstrakt, konsentrert og iherdig egenhandel på Stockholm-børsen. Ikke for kunder, men for firmaet selv. Alt sammen fjernstyrt fra Oslo.
Instruksen ble fulgt. Noe så til de grader. Så ufattelig det enn kan høres ut, handlet de tre prop-guttene aksjer på Stockholm-børsen for 94.860.000.000, nesten 100 milliarder svenske kroner i 1999. Foran hver sin lille dataskjerm, sto de for tilsammen to prosent av all aksjehandel på Stockholm-børsen det året. Legg til de 20 milliarder kronene de handlet for på New York-børsen etter at det stengte i Stockholm, og vips, så var Sundal Collier en av verdens største spekulanter i Nokia- og Ericsson-aksjer.
På sjefskontoret kunne Jan Petter Collier studere rapportene. Han kunne konstatere at «the nordic strategy» bar frukter.
Den fjernstyrte aksjehandelen skapte imidlertid et lite kommunikasjonsproblem: Det gikk så fort. Det var så mye. De vanlige datasystemene klarte ikke å overføre signalene. Meglerne måtte rigge opp en egen svenskeparabol på terrassen utenfor.
Da gikk det bra. Helt til en isolasjonsarbeider kom i skade for å klippe over en kabel. Etter det DN erfarer, avstedkom denne episoden at det for en gangs skyld ble ført en regulær samtale over bordet.
Svenskene var ikke alene. Aksjemegler Arne Fredly drev på samme måten i det norske aksjemarkedet: Egenhandel i Opticom, oljerigg-selskaper.
Hva de tjente på museklikkene?
Ikke mindre enn 162 millioner kroner! Svenskene sto for cirka 90 millioner kroner, Arne Fredly for resten. 162 millioner. Det var nesten 20 millioner kroner mer enn de tjente på å kjøpe og selge aksjer for kunder i 1999. I Norge er dette helt unikt.
I konkurrerende meglerfirmaer klødde de seg i hodet, og spurte seg: Hvordan var det mulig? Det ble også stilt kritiske spørsmål i krokene. Var Sundal Collier mer opptatt av sine egne aksjeinvesteringer enn av kundenes?
Det ble med det ene elleville året. Den ene svensken dro hjem sommeren 1999. De to andre sa takk for seg ifjor sommer. Arne Fredly sluttet like før nyttår.
Hvorfor? Var det musesyke?
Uansett grunn; året etter ble egenhandelen kraftig nedtrappet. Fallende aksjekurser bidro nok til det. I dag er det full stopp. Egenhandel tilhører ikke lenger Sundal Colliers internasjonale strategi. Hvorfor ønsker ikke Collier å kommentere. Men en skal ikke se bort fra at det var enkelte kunder som reagerte.
Eskalere, som det heter. Sundal Collier har tjent penger som gress de siste årene. 1996: 145 millioner kroner. 1997: 254 millioner. 1998: 184 millioner. 1999: 440 millioner, ikke minst på grunn av egenhandel.
Fra 1992, da de kjøpte tilbake meglerfirmaet, og frem til tusenårsskiftet, tjente Collier og partnerne nesten 1,4 milliarder kroner. Jan Petter Collier er selv blitt styrtrik, og har i årevis figurert i tetskiktet på ligningslistene i hovedstaden.
Allmuen leser Dine Penger. Milliardærene går til Jan Petter Collier for å få råd. Han er det en i norsk nytale kaller finanskjendis. Er det da ikke en eneste, liten grå sky over sjefskontoret i sjette etasje, oppgang D, i Vika Atrium?
Akk, jo. Collier er helt mot sin vilje blitt berømt som konstruktør av Norges mest omtalte aksjeopsjon. Opsjonen ble utstedt fra det Stein Erik Hagen-kontrollerte selskapet Steen & Strøm Invest til Åge Korsvold. Jan Petter Collier var mellommann for disse to, gode kundene.
En gavepakke til Korsvold? Mange opsjonseksperter er av den oppfatning. Uansett bidro den til Åge Korsvolds avgang i Storebrand. Det var ingen liten grå sky for Collier heller. Han tok det tungt.
Men det får jo være grenser for tungsinn. Med ubendig arbeidslyst og kreativ energi, har han rettet blikket mot Norden og Europa. Finansselskapet Acta, der han er største aksjonær, skal på børs. Samtidig skal Sundal Collier slå seg sammen med ABG Securities og bli Norges største meglerfirma.
Hva er det som driver mannen? Penger? Collier svarer slik:
- Bygge. Utvikle. Skape noe av en viss størrelse. Med bredde.
Særlig er han opptatt av Actas fremtidsutsikter.
- Nå satser vi i Sverige og Finland. Lykkes vi der, er det bare å eskalere ut i Europa, sier han.
Prinsen av Provence. Eskalere ut i Europa? Det har han forsåvidt gjort allerede.
Jan Petter Collier har svingt med køllene i Oustøen Country Club, Norges mest eksklusive golfklubb, siden slutten av 1980-tallet. Collier blir beskrevet som en habil spiller, men med visse tekniske særegenheter. Klubbmedlemmer omtaler stilen som turbo baksving; vanskelig å beskrive, må oppleves.
I disse dager verver han medlemmer til det som må være en av Europas mest eksklusive golfklubber. Rett utenfor Nice ligger herligheten; Le Prince de Provence. Golfbanen med tilhørende luksusleiligheter ble kjøpt av et konkursbo for en rimelig penge.
- Dette er privat, sier han.
Prisen for medlemskap skulle sikre akkurat den siden av prosjektet. De første, heldige medlemmene slapp med tre millioner franc, nesten fire millioner kroner. De siste som har kommet til, måtte betale mer. Klubben skal bestå av ikke mer enn 60 medlemmer. Blant dem som har betalt, er Wilhelm Wilhelmsen, Atle Brynestad og Erik Bøhler. Ellers skal klubben bestå av amerikanere, tyskere og briter. Foruten Jan Petter Collier selv, naturligvis.
Jan Petter Collier er aktiv som aldri før. Fortid er fortid. Water under the bridge, som det heter. Selv om den har satt sine små fingeravtrykk. Det er fortsatt Media Visions sterke mann, Harald Ellefsen, som er kunde nummer 001 i Sundal Colliers kunderegister.
Enkelte kunder kaller, som sagt, Jan Petter Collier for broder Tuck. Etter den lystige munken Tuck, som fordrev tiden med å ta fra de rike og gi til de fattige sammen med Robin Hood. Men hvorfor broder Tuck? Collier har riktignok ikke alltid gått fri for kritikk. Men få, om noen, vil kritisere han for å ta fra de rike og gi til de fattige. Slett ikke. Da står det vel kanskje bare kontoradressen igjen som forkl#229:
Munkedamsveien 45 D.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.