I tillegg er det slett ikke dumt å ha de riktige kontaktene.
Uten den verdenskjente vinkonsulenten Paul Hobbs (bildet) ville Odfjell-familien i Bergen trolig ikke hatt klippekort i verdens mest innflytelsesrike vinmagasin, Wine Spectator, for sine chilenske viner.
Opp igjennom årene har vi hørt mange drømme om å trekke seg tilbake til sin egen vingård for å nyte friheten, freden og alderdommen. Alle som har hatt drømmen om den romantiske vinhøsten og plukket druer i Frankrike, Italia eller andre steder, vet at det er et slit uten like. Ikke bare innhøstingen er et slit, men skal du lage god vin må du enten selv, eller så må du leie inn kompetente folk, til å jobbe kontinuerlig i vinmarken. Det er der grunnlaget for den gode vinen blir lagt.
Drøm ble hardt arbeid
For om lag 10 år siden besøkte vi Poggio di Sotto i Toscana. Piero Palmucci kom til Sverige fra Italia som arbeidsinnvandrer på 60-tallet. Da han rundet 60 år ville han gjerne trekke seg tilbake og nyte livet som vinbonde i Toscana. Han hadde opparbeidet seg et stort transportselskap. Det ble solgt. Sammen med sin svenske kone Elisabeth kjøpte han en ruin med flotte vinmarker tilknyttet huset. Palmucciene har så langt ikke fått noen rolig pensjonisttilværelse. Millionene har rullet ut. De har arbeidet mer enn noensinne, men så er da også resultatet en nyoppusset eiendom som lager en av de to-tre beste Brunello di Montalcino-vinene som finnes.
Verdensomspennende
Vi skal denne gang la være å skrive om cognacprodusenter med norske aner. Nordmenn produserer nemlig nå vin i så forskjellige land som Frankrike, Italia, Portugal, Spania, Chile og i Sør-Afrika. De har alle fått valget mellom å holde det hele på et rolig nivå og glemme kvalitetsvin, eller å jobbe beinhardt og spytte i så mange millioner som du kan avse, slik Piero Palmucci gjorde.
Flest penger har nok rederfamilien til Dan Odfjell i Bergen brukt på sitt chilenske anlegg. Allerede på slutten av 90-tallet ble det snakket om investeringer på over 100 millioner kroner, siden har oppkjøpene av ny vinmark akselerert.
Dan Odfjell og sønnene hans har hatt stor suksess med sine viner i USA.
Spansk suksess
I Spania sitter Jan Pettersen med sitt eget selskap Fernando de Castilla. Det spanske kongehus kjøper hans brennevin til eksklusive arrangementer, mens hans sherryer blir beskrevet som noen av Spanias beste viner. Odfjell-familien og Jan Pettersen er utvilsomt de mest vellykkete norske vinprodusentene.
En annen shippingmagnat som har kjøpt seg vingård er Kristian Eidesvik. Hans Caiano i Toscana har ennå ikke nådd opp til de store høyder rent kvalitetsmessig, men eiendommen er i ferd med å bli praktfull, samtidig som produksjonen av olivenolje har kommet opp på et høyt kvalitetsnivå.
Bibi Graetz er ikke norsk, men både hans mor Sunniva og hans kone Benedicte Harper er norske. Bibi ville bli kunstner, men forlot kunstkarrieren for å gjøre noe med familiens vinmarker i Toscana da faren Gideon ikke lenger kunne ha eneansvaret. Bibi endret på kort tid hele produksjonen. Hans Testamatta er blitt verdensberømt med poengsummer i øvre del av 100-poengsskalaen. Eikepreget, massiv og internasjonal i karakter kom den som en bombe.
Bibi Graetz har også laget litt mindre voldsomme viner. Hans ”enkle” Casamatta som er å få på polet til 139 kroner er et funn. Han vil også utforske nye steder å lage vin, blant annet på øyer utenfor Vest-Italia hvor han vil ta i bruk gamle terrasser og eldgammelt vindruemateriale. Han kan raskt bli den internasjonalt mest kjente ”norske” vinmakeren.
Importøren Christopher Moestue ønsker imidlertid å være på et høyt kvalitetsnivå med sin vin når den kommer på markedet i 2009. Han kjøpte for noen måneder siden 0,36 hektar vinmark i Cornas i Nord-Rhône. Den lille plotten tilhørte nå avdøde Robert Michel. Både dyrkning og fremstilling er det Michels nevø, Vincent Paris som skal ta seg av. Det er ikke hvilken som helst parsell det er snakk om heller, nemlig i Reynards og naboparsellene drives av berømte produsenter som Clape og Allemand. Prisen Christopher Moestue måtte ut med var rundt 1,5 millioner kroner. Trefjerdedeler av vinen går til Michel, mens resten vil bli solgt med Moestue-etikett.
En annen importør som driver etter samme prinsipper er Jan-Fredrik Borge som sammen med sin kone Kristin kjøpte vinmarksparseller midt i det flotteste Burgund. Borge har i en årrekke importert vin fra storheter som Marc Colin og Domaine Leflaive. Så er det da også selveste Marc Colin som tar seg av vinparsellene til Borge. Entredjedel blir gitt ut under eget navn og solgt til restauranter i Oslo og til polutsalgene Briskeby i Oslo og Valckendorfsgaten i Bergen. Borgevinene har et umiskjennelig Colin-preg, og de billigste har vært veldig gode kjøp.
Pornofritt
Eierne bak imporselskapet Red & White kjøpte høsten 2004 opp halve Caves Vidigal, den portugisiske vinprodusenten som står bak suksesser i Norge som Vidigal, Vidigal Reserva og Dom Dinis.
Caves Vidigal hadde to eiere som mildest talt ikke gikk så godt overens. Den ene eieren drev med porno på si, mens den andre prøvde å få selskapet til å overleve. Selskapet var nesten konkurs, men den plutselige suksessen i Norge reddet selskapet, og eieren som ikke hadde vært så interessert i selskapet fikk på ny interesse for Vidigal. Antonio Mendez Lopez, som fortsatt er ansvarlig i selskapet ville da styre selskapet konkurs for å bli kvitt medeieren. Løsningen ble norsk.
Nordmennene kontrollerer nå 50 prosent av selskapet. Av disse 50 prosentene sitter Red & White på halvparten mens resten er kontrollert av Torgrim Frafjord og hans kone Hege Frafjord. Prisen for halve selskapet var vel fire millioner kroner.
Vindrømmen
Ikke alle har skipsredermilliarder i ryggen eller kunnskaper fra import av vin. For noen er det rett og slett drømmen.
I Cahors i sørvest-Frankrike driver Tor Johannessen vingården Chateau des Ardailloux som han møysommelig bygger opp.
Andre har funnet lykken i Italia. Eli Anne Langen fra Røros og Frode Vemork Refstad fra Oslo traff hverandre gjennom interesse for vin og endte opp i Italia, nærmere bestemt i Piemonte ved landsbyen San Marzano Oliveto i Asti-provinsen.
Tre-fire millioner kroner har de spandert for eiendommen på 15 mål, hvorav ti mål var beplantet med vinmarker. Navnet på vingården ble Tenuta il Sogno. Sogno betyr drøm. Fra deres drømmegård lages det noen få tusen flasker barbera-vin som vesentlig selges i Norge. Ellers driver de agroturismo for turister som vil oppleve denne drømmen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.