Om en uke kommer opp mot 20 europeiske stats- og regjeringssjefer til Oslo for å representere EU, vinneren av årets fredspris. Blant dem er Angela Merkel og François Hollande, lederne i de to landene som i et halvt hundre år har drevet EU-samarbeidet fremover.
Storbritannias statsminister David Cameron kommer ikke. Han er den mest EU-skeptiske statsministeren landet har hatt siden Margaret Thatcher holdt det gående på 1980-tallet. Han blir presset av høyrefløyen i sitt eget konservative parti, men vel så mye av UK Independence Party (Ukip), som har som sitt store mål å få Storbritannia ut av EU.
Før helgen var det suppleringsvalg til Parlamentet i tre britiske valgkretser. I to av dem ble Ukip nest største parti og fikk større oppslutning enn det konservative regjeringspartiet. I valgkretsen Rotherham i Yorkshire fikk Ukip 21,8 prosent av stemmene, et oppsiktsvekkende resultat som blir knyttet til et svært spesielt familieoppgjør.
Et lokalt ektepar i 50-årene fikk tidligere i år ansvar for tre mindreårige søsken, etter at barnas biologiske far, fra romfolket, var blitt anklaget for fysiske og seksuelle overgrep. Etter et par måneder dukket imidlertid representanter fra den Labour-styrte kommunen opp og forklarte at paret ikke egnet seg som fosterforeldre. Ifølge ekteparets egen beretning var den eneste begrunnelsen de fikk at kommunen hadde mottatt et anonymt tips om at paret var Ukip-sympatisører og dermed rasister. Saken er, som de fleste der striden står om omsorg for barn, mer komplisert enn de mange tabloidoppslagene. Det som er sikkert er at barnas biologiske far har satt seg sterkt imot at hans barn skal bo hos et par som er motstandere av innvandring fra Øst-Europa.
Kommunearbeiderne er uansett ikke helt alene i sin analyse. Statsminister Cameron har selv gått langt i å stemple Ukip som rasistisk. Partiets språkbruk vekker også en del svært ubehagelige assosiasjoner. I siste parlamentsvalgkamp forlangte Ukip slutt på ukontrollert innvandring, strengere grensekontroll, utvisning av ulovlige innvandrere, slutt på offentlig støtte til innvandrere og «slutt på aktiv støtte til doktrinen om multikulturalisme». Partiet har også invitert den nederlandske partilederen Geert Wilders til å vise en antiislamsk dokumentarfilm i Overhuset.
Europeisk EU-motstand ligger i all hovedsak til høyre, fra den brede høyrepopulismen som Dansk Folkeparti til grupperinger med kollektivt rykk i høyrearmen som Jobnik i Tsjekkia og Gyldent daggry i Hellas.
Venstresosialistiske partier av SV-typen er ofte blant de varmeste tilhengere av europeisk føderalisme. Mange av dem, sammen med europeisk fagbevegelse, er knallharde kritikere av den spare- og nedskjæringspolitikken EU-fører i dag, men det handler om politikkens retning, ikke i fornuften i eksistensen av EU som institusjon.
Norge er annerledes og norsk EU-motstand har andre historiske røtter. Å regne med at dette blir fanget opp av mediene som neste helg kommer til Oslo for å dekke fredsprisutdelingen er ambisiøst. Norsk EU- motstand blir som oftest knyttet til vår oljerikdom og manglende lyst til å dele med fattige fettere i sør og øst.
Dagen før fredsprisen deles ut er to regjeringspartier, SV og Senterpartiet, medarrangør i en protestdemonstrasjon. Hovedparolen er at EU ikke er noen «verdig vinner». Altså: Merkel, Hollande er uverdige og burde holdt seg hjemme. Det er et friskt budskap å sende sine gjester fra regjeringskontorene.
Medierapportene fra Oslo om en ukes tid kan bli tankevekkende lesning.
Kjetil Wiedswang er kommentator i Dagens Næringsliv.
Følg nedtellingen daglig på DN.no, Facebook.com/Nobelnedtelling og Twitter: #NobelEU(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.