Krever at staten sier unnskyld til krigsseilerne

Og eventyrer Jarle Andhøy ser helst at dét skjer mens det fortsatt er noen igjen å beklage til.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

– Jeg fikk ikke vite det før jeg var 14 år. Det var ikke noe vi snakket om i familien. Bestemoren min hadde jo giftet seg med en annen fyr, og den fyren var bestefaren min. Men jeg lurte på det ofte, hvorfor bestemoren min var så redd for havet.

Eventyreren Jarle Andhøy (35) sitter tilbakelent bak rattet på Jeep-en sin i en marsjfart noen gode knop over fartsgrensen. Vi er på vei til Larvik – den lille kystbyen han flyttet til som 17-åring, da han var lei av å bo i utlandet med diplomatforeldrene. Det var hit han flyttet inn til bestemoren, kjøpte sin første båt og plasserte den i hagen hennes så bringebærbusker og tulipanbedd måtte bøte med livet. Og det var denne bestemoren som, på tross av sin frykt for havet, ble den eneste i familien som forsto dragningen hans mot verdens hav.

– En kveld vi satt og pratet, åpnet hun seg opp og fortalte det. At hun lenge hadde vært forlovet med en annen mann. Før bestefaren min. En gutt i begynnelsen av 20-årene. Han hadde hatt den samme dragningen som meg. Han måtte ut på havet. Han var krigsseiler og seilte konvoi under Annen verdenskrig. Men da de seilte ut fra Irland over Biscayabukten, ble skipet hans torpedert.

Alt bestemoren fikk vite, var at båten var gått under og at forloveden antagelig hadde omkommet.

– På den tiden var det all informasjonen man fikk. Hun hadde mistet noen uten å få vite hva som skjedde. Og man visste aldri: Det hendte jo at noen dukket opp igjen. Hun bar på håpet lenge. Etterhvert fikk hun seg ny mann. Sammen fikk de moren min, og livet gikk videre, men det jaget henne resten av livet. De forskjellige scenarioene om hva som hadde skjedd gikk igjen i drømmene hennes. Da hun var ung, var hun glad i å bade. Nå ville hun ikke engang bevege seg ned til stenene i vannkanten. Hun var veldig enkel og gammeldags. Hun var en rolig og snill dame som likte å steke vafler, men hun dirret så hun frådet når hun snakket om den uretten som var begått mot krigsseilerne.

Krigsseiler Ingvald Wahl ser den samme utfartstrangen og eventyrlysten i Jarle Andhøy som han alltid selv har hatt.  Foto: Hampus Lundgren

Krever unnskyldning
Det er dette som er Jarle Andhøys viktigste sak akkurat nå: å få en offisiell beklagelse av staten for måten krigsseilerne ble behandlet etter krigen, og dét helst mens noen fra krigsseilergenerasjonen ennå er i live. Tirsdag er han med på å arrangere en privat seremoni med krigsseilere, deres enker og barn på Akershus festning i Oslo.

– Behandlingen av krigsseilerne er noe av det mest skammelige vi har opplevd i norsk historie. Krigsseilerne fikk ikke hedersvelkomst og takksigelser. De kom hjem til stillhet, ble sveket og neglisjert av egne myndigheter. Ifjor gikk norsk politi ut og beklaget at de hjalp tyskerne med å deportere norske jøder under Annen verdenskrig. Etter 70 års stillhet var det da ett levende tidsvitne igjen til å motta den unnskyldningen. De resterende 649 fikk den aldri. Den feilen kan man ikke begå på nytt. Det er en symbolhandling, men den betyr mye, både for krigsseilerne og deres etterlatte, som har kjempet mange kamper for sosiale rettigheter, status og anerkjennelse siden krigen.

Da mine barn ble voksne, spurte de meg: Hvorfor har du ikke fortalt om det? Jeg kunne ikke. De hadde ikke mulighet til å forstå Ingvald Wahl (92), krigsseiler

Nesten halvparten av de totalt 10.262 nordmennene som falt under Annen verdenskrig, omkom på havet. Den britiske admiralen Charles Dickens sa i en radiotale i BBC allerede i 1941 at: «Hvis det ikke hadde vært for den norske handelsflåten, kunne vi like gjerne ha bedt Hitler om hans betingelser.» Winston Churchill skal etter krigen ha sagt at de norske sjøfolkene i handelsflåten var verdt mer enn en million soldater. Under ekstremt vanskelige forhold fraktet de norske sjøfolkene krigsmateriell, proviant og drivstoff for de allierte, i svært utsatte farvann. Konstant fare for voldsom død, forsvarsløshet mot fiendtlige fly- og ubåtangrep, kombinert med livet til havs uten kontakt med familie og venner, gjorde at svært mange slet med psykiske senskader.

Ingvald og Jarle har gjennom kampen for krigsseilerne utviklet et nært vennskap.  Foto: Hampus Lundgren

Manglende anerkjennelse
I all hovedsak går kritikken mot norske myndigheter ut på manglende anerkjennelse av sjømennenes innsats, og de manglende utbetalingene fra Nortraships sjømannsfond – penger som skulle komme krigsseilerne eller deres pårørende til gode etter krigen. Det oppsto strid om disponeringen av midlene i dette fondet, som i 1947 utgjorde 43,7 millioner kroner. I 1954 frifant Høyesterett staten for krav om at midlene skulle fordeles blant krigsseilerne. Først i 1972 vedtok Stortinget å bevilge 155 millioner kroner til krigsseilerne og deres etterlatte, et fond som opprettholdes og disponeres av Nærings- og handelsdepartementet. For mange av krigsseilerne kom denne bevilgningen for sent.

– De siste årene er det blitt tildelt en del medaljer og diplomer, uten at det har vært en reell oppreisning og offisiell beklagelse. Dette er menn som seilte frivillig for frihet, konge og fedreland gjennom hele krigen. Når du da returnerer til Norge og ikke engang får innsatsen din anerkjent, gjør det noe med deg. De ble svartelistet på hyrekontorene og havnet bakerst i huskøene fordi de ikke hadde vært i Norge under krigen. Noen frøs ihjel, hjemløse på kaien. Min nå avdøde krigsseilervenn Gunnar Knudsen var med på invasjonen av Normandie og ble torpedert to ganger. Da han kom tilbake til Norge, trengte han rasjoneringskort. De spurte ham hvor han hadde vært de siste fem årene. «På havet og kjempet,» sa han. «Du har vært for lenge utenlands og mistet dine sosiale rettigheter,» var svaret han fikk. Den følelsen man står igjen med da ...

Jarle lener seg tilbake i setet.

– Det er følelsen av svik.

Den siste krigsseileren. 10. mars 1942 nærmer det norske skipet D/S «Hvoslef» seg den amerikanske østkysten. Ingvald Wahl har gått av vakt for kvelden. Mot den mørke nattehorisonten kan han se lysene fra amerikanske fyr og hus. Han har akkurat gått under dekk for å vaske seg da et smell går gjennom båten. Flammer skyter gjennom kahytten hans og rammer venstrebenet hans.

– Jeg så at skipet sank raskt under meg. Jeg prøvde å komme meg unna, men ble trukket med under av dragsuget.

Ingvald Wahl (92) har tatt oss mot i leiligheten sin i Stavern. Han er en av Andhøys støttespillere og skal delta på tirsdagens arrangement. Gjennom hele krigen var han på sjøen. De to første årene som frivillig, de tre siste som kanonskytter i den norske marinen.

– Da jeg kom til overflaten, var alt mørkt. Jeg hadde mistet følelsen i venstresiden av kroppen min. Flytevesten holdt meg oppe. Jeg kunne skimte baugen av skuten mot den mørke himmelen, før den sakte sank ned i havet. To av kameratene mine dukket opp. Begge var svært ille tilberedt. Den ene hadde brukket ryggen, den andre hadde en stygg flerre i hodet. Vi klamret oss til en plankebit. Mens vi lå der, hørte vi skrikene til kameratene våre. De ropte om hjelp. Vi kunne ikke gjøre noe for å redde dem. Det har plaget meg i mange år senere. Etterhvert ble skrikene færre og færre. Til slutt ble det helt stille.

En livbåt plukket omsider de tre mennene opp. Etter et opphold på sykehus i New York mønstret Wahl på et marinefartøy.

– Menneskets tilpasningsevne er kolossal. Man tilpasser seg alt. Da vi seilte konvoi, var den ubestridelige regelen at konvoien fortsetter, uansett hva som skjer. Bak hver konvoi kom et mindre skip som skulle prøve å plukke opp folk som hadde falt over bord eller vært utsatt for torpederinger. «Likpeller’n» kalte vi den. Det å stå på dekk og se de små, røde lysene fra redningsvestene utover havet, mens vi hørte ropene deres om hjelp, det å se dem gli forbi skutesiden, mens vi bare fortsatte, det er opplevelser det er umulig å forstå hvis man ikke har opplevd dem. De aller fleste krigsseilerne pratet heller aldri med sine nærmeste om hva de hadde opplevd. Da mine barn ble voksne, spurte de meg: Hvorfor har du ikke fortalt om det? Jeg kunne ikke. De hadde ikke mulighet til å forstå.

– Hva ville en unnskyldning fra den norske stat i dag ha betydd for dere?

– Vi er mellom 80 og 100 krigsseilere som fortsatt lever. Det hadde betydd mye for oss, men det hadde også betydd mye for de pårørende. Unnskyldningen bør være basert på årene fra 1945 til slutten av 60-årene. I denne perioden returnerte flere tusen krigsseilere som nervevrak uten å få noe hjelp eller støtte. En beklagelse vil være en innrømmelse av at de sviktet oss den gangen.

Jarle Andhøy og Ingvald Wahl ser utover havet, noen steinkast fra Minnehallen - det nasjonale minnesmerket som ble reist over norske sjøfolk som falt under verdenskrigene.  Foto: Hampus Lundgren

Bitterhet er nederlag
De har kjent hverandre noen år nå, Jarle Andhøy og Ingvald Wahl. Siden 2008 har Andhøy engasjert seg i krigsseilernes sak. Sammen har de sittet i timevis og fortalt hverandre historier fra havet.

– Jeg føler at jeg er født 100 år for sent. I dag kan du ikke bare går ned på kaien og dra til sjøs. Nå skal du helst ha 40 sikkerhetskurs og redningsvest på før du kan bevege deg ned dit. Det som gjør at jeg engasjerer meg i denne saken, er at jeg kjenner igjen utfartstrangen disse gutta opprinnelig hadde. Deres livsdrøm ble til et helvete da Hitler erklærte ubåtkrig. Da Norge ble invadert 9. april 1940, dro alle norske skip i utenriksfart til alliert havn. Storparten av handelsflåtens menn valgte å seile i krig som frivillige. Det er en innsats Roosevelt, Churchill og deres admiraler hyllet, og nå er det på tide at også norske myndigheter gjør det, mens et fåtall av krigsseilergenerasjonen fortsatt er i live, sier Andhøy.

– Jeg er imponert over denne Jarle, smiler Wahl.

– Jarle er en eventyrer av rang. Vi har begge levd på en måte som kunne kostet oss livet. Men kommer du gjennom de farene, føler man virkelig at man har levd. Og det er et ansvar også, å være en som har overlevd. Her sitter jeg og har det godt, mens jeg tenker på alle som ingenting fikk. Men man kan ikke bli bitter. Lar man bitterheten ta overhånd, sitter man bare og synes synd på seg selv. Det er et nederlag. Det eneste man kan gjøre er å fortsette å kjempe. Og se fremover.

***

DN har vært i kontakt med Statsministerens kontor, Forsvarsdepartementet og Slottet. Hverken statsministeren, forsvarsministeren eller noen fra kongefamilien har anledning til å delta på tirsdagens arrangementet for krigsseilerne. Forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen ønsker dog gjerne å invitere krigsseilerne til et møte i departementet ved en senere anledning.