Ikke rent sjelden, i portrett-intervjuer og den slags kommer det frem at samfunnstopper, de som vi typisk velger ut som portrett-objekter, har noen alvorlige skyggesider. De står opp tidlig. Veldig tidlig, gjerne i fem-seks tiden. Da drikker de kanskje et par glass gulrotsaft og smetter på seg løpeskoene og tråkker lette, raske og glade oppover bakke og nedover bakke, gjennom mose og lyng, mens de kanskje tar en trall og tenker litt over neste års strategiplan og solen farger horisonten rød, oransje, gul. Vel hjemme puster de lette og lykkelige mot hagegjerdet, strekker på legger og lår, myser mot lyset, og sveiper bortom postkassen der de vipper ut fem-seks aviser som de skal ha med seg inn til nytraktet kaffe. Hei hå, hei hå. Klokken er halv syv og fortsatt har de god tid.

B-mennesker beware. Det er sånn de gjør det. Det er slik de skaffer seg forspranget. Mens vi en time senere fortsatt langer ut etter slumreknappen for fjerde gang og forhandler ned antall minutter til dusj og frokost mot fem til under dyna, er A-kollegene nytrimmet, oppdaterte og i full gang med å planlegge dagen. Rettferdig - neppe.

I siste nummer av Harvard Business Review intervjues biologiprofessor Christoph Randler ved Universitetet i Heidelberg om sin forskning på «kronotyper»: Morgenfolk og kveldsfolk. Morgenfolket har en tendens til å våkne på samme tidlige tidspunkt hver dag, enten de må eller ikke. Kveldsfolket, derimot, får en markant endring i døgnrytmen det øyeblikket de ikke er nødt til å stå opp tidlig fordi jobben krever det.

Ifølge Randler utmerker morgenfolket seg allerede tidlig i livsløpet: de får gjerne bedre karakterer på skolen (den begynner som vi vet også gudsjammerlig tidlig), noe som øker valgmulighetene innen høyere utdannelse. I sin tur øker dette mulighetene på jobbmarkedet.

Alt dette kan forklares med samfunnets skjeve klokkemessige innretning, den forstenede ideen om at skole- og arbeidsdag må begynne klokken åtte om morgenen for alle. Men Randler har funnet ut mer. A-menneskene er rett og slett også lysere til sinns. De er flinkere enn B-menneskene til å snu problemer til egen fordel, til å ta initiativ, og til selv å definere sin situasjon. De er «proaktive», et begrep hatet av B-mennesker verden over. Men vi kan hate dem så mye vi vil. Lykkelige, initiativrike og optimistiske mennesker med «ståpåhumør» (på samme fyliste), er overrepresentert blant folk med vellykkede karrierer og høy lønn.

Det skal forskes mer på kronotyper, ifølge Randler. Det er ennå usikkerhet rundt hvor biologisk og permanent A og B-tilbøyeligheten er. Blant annet er det en viss utvikling gjennom livsløpet. De aller minste har som kjent en lei tendens til å tro at soloppgang betyr at dagen begynner, men fra 13 årsalder øker kveldsorienteringen voldsomt, og blant folk mellom

30 og 50 fordeler typene seg omtrent likt. Frem mot pensjonsalder og utover, blir de fleste morgenmennesker igjen.

Det skal sies til kveldsmenneskenes forsvar at de er mer intelligente, kreative, utadvendte og har bedre humor.

Og, ehem, mer pessimistiske, nevrotiske og deprimerte. Men det er ikke så rart, da. Hvem blir ikke det av systematisk forskjellsbehandling år inn, år ut.

Les også: B-menneskene reiser seg i protest (2007)

<b>A-mennesker er unaturlige</b> (2006)
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.