– I USA kan alt skje. Du vet aldri, sier Ola Håkansson.

På kontorveggen hans i en bygård i Stockholm henger en vintage plakat med Ola & The Janglers, der han var vokalist.

Bandet ble de første svenskene som inntok de amerikanske hitlistene i Billboard Magazine. Det var i 1969. De fleste trodde det ville være et kaldt blaff fra nord.

– Første gang jeg var i Los Angeles for lenge, lenge siden ble jeg advart av en fyr fra musikkbransjen: From here you can go everywhere within an hour, sa han. You can go swimming within an hour. You can go skiing within an hour. You can go to the desert within an hour. And you can go to hell within an hour.

Etter 50 år i bransjen er Ola Håkansson en gudfar i svensk musikkindustri. Han har stått bak hundrevis av artister og band, hvorav flere internasjonale stjerner som The Cardigans og Icona Pop.

Nå gjør han noe ingen svensker har gjort før ham: Han etablerer et nytt plateselskap i USA, Ten Music Group.

Håkansson har allerede sendt over noen band, management, låtskrivere og produsenter, som alt har rukket å lage hits for artister som Shakira og Rihanna.

Icona Pop har toppet Billboard og drar nå på turné med Miley Cyrus og Katy Perry.

Viktige låtskrivere i USA vil jobbe med hans nye, svenske artister. Kanskje er det ikke så rart. De viktigste låtskriverne og produsentene i verden er jo svenske, de også.

Stormakten
– Det er svensker overalt i popbransjen, sier Tor Erik Hermansen, som selv har internasjonal suksess som låtskriver og produsent i norske Stargate.

– De har god selvtillit og alltid noe bra å komme med. De skriver tydelige, gode melodier over enkle, effektive akkorder. De roter seg ikke bort i smale genrer, men er mainstream og stolte av det, sier han.

Sverige er en stormakt i musikk. Landet har den største musikkeksporten i verden i forhold til både folketall og bruttonasjonalprodukt.

I popmusikkens historie er Sverige den tredje største eksportøren, etter USA og Storbritannia. Abba har alene solgt 350 millioner plater og er tidenes mest populære band etter The Beatles. Låtskriveren og produsenten Max Martin har solgt 150 millioner singler og hatt 16 førsteplasser på den amerikanske Billboard-listen.

I Norge ble det oppstandelse da Ylvis var på sjetteplass på Billboard. I Sverige ville det knapt blitt lagt merke til.

I 2012 sto svensker bak førsteplassen på Billboards singelliste 16 av 52 uker. Ifjor vokste det til 18, og forrige

søndag krydde det nok en gang av nominerte svensker i Staples Center i Los Angeles da Grammy Awards ble delt ut.

– Sverige har de mest fremgangsrike låtskriverne i verden akkurat nå, sier forfatter og journalist Jan Gradvall, som er juryleder i det nyopprettede Swedish Music Hall of Fame.

– Nesten alle de største artistene jobber med svenske låtskrivere og produsenter. Sverige har gått forbi England, mener han.

– Svenskene er ikke redde for kommersiell suksess, tvert imot virker det som de tar det som en selvfølge. Akkurat som Ikea og Hennes & Mauritz, sier Tor Erik Hermansen i Stargate.

Sakte, men sikkert har svenskene bygget et internasjonalt system med låtskrivere og produsenter, der de selv sitter på toppen og styrer kreative prosesser i den internasjonale musikkindustrien.

Abba
Det svenske musikkeventyret begynte ved påsketider i 1970, da to forelskede par reiste på ferie til Kypros. Der sang de for moro skyld på stranden, men fikk så mye oppmerksomhet for sine talenter at de plutselig en dag fant seg selv stående på en scene foran FN-soldater som var stasjonert på øya.

Det var Annifrid, Agnetha, Bjørn og Bennys første offentlige opptreden sammen.

Björn Ulvaeus og Benny Andersson var allerede etablerte artister som hadde turnert rundt i svenske folkeparker, både sammen og hver for seg, og hadde kontrakt med den sagnomsuste Stig Andersons plateselskap Polar.

Stig Anderson mente de var akslet for noe større, og insisterte på at de en dag kom til å skrive en sang hele verden ville høre. Sverige var for smått for slike talenter, mente han.

Som bandets manager bestemte han at de skulle hete Abba, og meldte dem på i den svenske Melodifestivalen.

I 1974 vant de den internasjonale finalen i Brighton. De begynte å synge på engelsk. Så tok det av. I årene som fulgte ble Abba et av verdens mest populære band.

– Vår musikk var kanskje ikke banebrytende, sier Björn Ulvaeus til Dagens Næringsliv.

– Jeg vil heller si den var progressiv.

Bandets lydtekniker, Michael B. Tretow, var inspirert av den amerikanske produsenten Phil Spector og eksperimenterte med en egen, svensk «wall of sound» på Abbas plater. Mye mer keyboard enn vanlig. Lyden av strykere blandet med folkeparktradisjoner og en dose glamour. Bandets to låtskrivere opererte mest i moll, mens de kvinnelige vokalistene sang mørke tekster med lys og glad stemme.

Musikkvitere har aldri klart å bli enige om hvordan Abbas musikk best kan beskrives, ifølge Ulvaeus.

– Noen kaller den melankolsk.

– Hvordan vil du selv beskrive den?

– Jublende, nordisk vemod.

Milliardsuksess
Det finnes ikke eksakte tall for det globale musikksalget, men estimater gjort av internasjonale bransjeorganisasjoner de siste årene, viser at Abba har solgt cirka 350 millioner plater. Bare The Beatles, Elvis Presley og Michael Jackson har solgt beviselig mer, mens Madonna, Led Zeppelin og Elton John ligger noenlunde likt.

Om vi ser bort fra band og artister som ikke kommer fra engelskspråklige land, er Abba suverent størst.

Og Abba har solgt mye mer enn plater.

Musikalen «Mamma Mia», basert på Abbas sanger, har hatt billettinntekter på mer enn 15 milliarder kroner over hele verden siden premieren i London i 1999.

Hver eneste dag er det minst syv oppsetninger av musikalen på ulike steder i verden. Det er tidenes største musikalsuksess i Russland. 140 byer i Nord-Amerika har hatt den på plakaten. I Kina er det den største musikalsuksessen med musikk fra Vesten.

Filmatiseringen av musikalen, «Mamma Mia! The Movie» er tidenes mest populære musikalfilm på kino, med nesten fire milliarder kroner i billettinntekter. Da den kom på dvd, solgte den 1,7 millioner eksemplarer i Storbritannia på én dag – tre ganger mer enn den gamle rekorden til filmen «Titanic». Hver tredje husholdning i Storbritannia har «Mamma Mia! The Movie», som er tidenes mest solgte produkt på britiske Amazon.

Abbas samleplate «Gold» har solgt nesten 30 millioner eksemplarer og er tidenes mest solgte samlealbum.

I Storbritannia har den solgt mer enn alle albumene til The Beatles og har vært på salgslistene hvert eneste år siden utgivelsen i 1992. Den vender stadig tilbake til førsteplass.

Forbildene
– Det skjedde noe med Sverige midt på 70-tallet, og det var ikke bare Abba, sier Thomas Johansson.

Den 65 år gamle direktøren i den internasjonale konsertarrangøren Live Nation blir gjerne omtalt som musikkbransjens mektigste mann. Ikke bare i Sverige, men i Europa.

Johansson begynte sin karriere som promotør og turnéprodusent for Abba, og bygget etterhvert opp selskapet EMA Telstar, som ble Nordens største konsertarrangør. Men Norden var for lite.

I 1999 solgte han selskapet til Live Nation, hvor han ble styreleder for den europeiske avdelingen. Fra sitt kontor i Stockholm har han ansvar for det største markedet i et imperium som omsetter for mer enn 100 milliarder kroner i året.

– Med Abba fikk svenske barn et forbilde, og det var ikke et forbilde som var fra Los Angeles eller London, men hjemmefra. Noen man kunne ta på. Akkurat som Björn Borg, Ingemar Stenmark og ishockeyspilleren Börje Salming, var Abba for 40 år siden med på å bygge opp svenskenes tro på at alt er mulig, sier Johansson.

Det med forbilder er viktig, mener Björn Ulvaeus.

– Abba åpnet en dør, og siden har det kommet en jevn strøm med forbilder som har vist at det er mulig å få internasjonal suksess, sier Ulvaeus.

Roxette
Abba ble oppløst i 1982. Samtidig merket instrumentforhandlere over hele Sverige at interessen for keyboard og synthesizer var økende. Mens norske band stort sett holdt seg med gitar, bass og trommer, var svenskene langt mer bevandret langs tangentene.

Bandet Gyllene Tider fra den sørsvenske byen Halmstad fylte sangene sine med keyboard. De sang på svensk, men ble oppløst i 1985, da vokalist og låtskriver Per Gessle startet et nytt band sammen med sin gode venn Marie Fredriksson.

– Abba og Roxette er ganske ulike, sier Per Gessle.

– Marie og jeg er en generasjon yngre enn Abba og er blitt mer påvirket av new wave og power pop fra 1976 og utover. Mange av Abbas tidlige låter er inspirert av 50-tallsmusikk, som «Ring Ring», «Waterloo» og «I Do, I Do, I Do», mens senere Abba-låter ligger nærmere musikalstilen. Dette ser vi ikke hos Roxette.

– Hvordan vil du med få ord beskrive Roxettes musikk? Og er det noen egenartet «lyd av Sverige»?

– Jublende, nordisk vemod, slik Björn beskriver Abbas musikk, passer veldig bra på oss også. Selv om Abba og Roxette låter veldig ulikt, finnes det en tydelig nordisk kraft i melodiene hos oss begge. Musikk fra nord er ofte veldig vakker, som for eksempel folk- og popmusikk fra Nord-England, Skottland, Irland, Canada og hos oss. Musikk fra sør er ofte mer rytmebasert og dansbart. Vi her oppe er dyktige på vemodet, ettertenksomheten, det svale, skjøre og blå. Likheten mellom Abba, Roxette og en låtskriver som Max Martin er at vi alle setter melodien først. Ingen produksjon i verden kan redde en dårlig låt. Men vi får kjempe mer med grooven! sier Per Gessle.

Roxette hadde ambisjoner om å nå ut i verden, skrev tekstene på engelsk og lyktes med det. Og noe groove må det ha vært. Bandet fikk en rekke med hits over hele verden, fire førsteplasser i USA og solgte 75 millioner plater. Det er like mye som Spice Girls, Aretha Franklin, Beyoncé og Nirvana.

– Det er nå en lang linje på 40 år i svensk musikk. Abba er én ting, men ingen har hatt større turneer enn Roxette. Vi hadde turné med Roxette i 2011 og 2012. 150 konserter i 46 land. En og en halv million billetter fra Auckland på New Zealand via Cape Town i Sør-Afrika til Tromsø. 50.000 så Roxette på en konsert i Peru, og det var 20 år etter storhetstiden, sier Thomas Johansson, før han spør:

– Du kjenner til historien om RedOne?

– Låtskriveren?

– Ja. Han heter egentlig Nadir Khayat og er fra Marokko.

Møter i Stockholm
Som tenåring reiste Nadir Khayat til Sverige for å møte Joey Tempest, vokalisten i Europe. Det svenske puddelrockbandet hadde hatt en kjempehit med «The Final Countdown» over hele verden, inkludert Marokko, og unge Khayat var besatt.

Han reiste til familien Tempest i Upplands Väsby, ringte på og traff sitt forbilde fra Europe. Den unge marokkaneren lot seg inspirere til å spille i rockeband, bosatte seg i Stockholm og fikk svensk statsborgerskap. Men han mislyktes som rockestjerne.

Ved en inkurie traff Khayat i 1995 en annen, ung mann som også hadde mislyktes som rockestjerne. Svenskpalestinske Rami Yacoub hadde hoppet av rockekarrieren og lært seg keyboard i stedet. Yacoub lærte Khayat programmering, og sammen rakk de i 1998 å lage to singler med jentebandet Popsie.

Samme år fikk Yacoub telefon fra den jevngamle Karl Martin Sandberg, som trengte en ny partner til sine musikkprosjekter. Det er ikke så mange som kjenner navnet Karl Martin Sandberg. Han er bedre kjent som Max Martin.

Stockholm, 1993
– Da min egen popkarriere gikk i grøfta, begynte jeg å skrive og produsere låter for andre artister, sier Ole Evenrud.

Tidlig på 1990-tallet flyttet mannen som tidligere var kjent som Ole i’Dole til Stockholm, der han laget hits for blant annet Sha-Boom og Izabella Scorupco. Etterhvert havnet han midt oppi det som skulle bli starten på det virkelig store svenske musikkeventyret.

– I denne bransjen handler det om å være på innsiden. Sitter du i nærheten av der det skjer, får du oppdrag, sier han.

Samtidig som Roxette erobret verden, var et helt nytt miljø i ferd med å etablere seg i Stockholm. En gruppe svensker var i ferd med å slå gjennom i Europa med musikk i en genre som gjerne blir kalt eurodance.

Dag Krister Volle, en tidligere dj som nå kalte seg Denniz Pop, hadde produsert singler og album for Dr. Alban og Leila K. Sangene hadde gått sin seiersgang på nattklubber fra Leeds i vest til Korfu i øst.

I 1993 ga han ut en plate med en ny, svensk kvartett. De var to menn og to kvinner som kalte seg Ace of Base. Bandet gikk til topps over hele verden med sitt første album, «Happy Nation», som nå har solgt 23 millioner eksemplarer.

Denniz Pop var hovedprodusent for Ace of Base, men fikk hjelp av sin gode kamerat Max Martin.

Hele verden begynte å legge merke til hva som skjedde i Stockholm. Svenskene var i ferd med å erobre dansegulv både i Europa og USA. Det står enhver fritt å karakterisere musikken til band som Army of Lovers, E-Type, Rednex og Ace of Base, men de solgte plater i bøtter og spann.

En av dem som var med og trakk i trådene var Ola Håkansson, som drev plateselskapet Stockholm Records.

– Da jeg startet Stockholm Records, var det min ambisjon å eksportere artister. Sverige ble for lite. Målet var at The Cardigans, A-Teens, Stakka Bo og andre av våre artister skulle slå gjennom ute, sier Håkansson.

Og det skjedde. The Cardigans gikk til topps i USA, Stakka Bo ble en av verdens fremste musikkvideoregissører og A-Teens skulle få betydning for Abbas comeback i USA.

Norske Ole Evenrud var blant dem som produserte ungdomsbandets versjoner av gamle Abba-låter. A-Teens solgte seks millioner album, dobbel platina bare i USA, og en natt ble Ola Håkansson ringt av Benny Andersson, som hadde ett spørsmål: Går det bra eller går det bra?

Det gikk bra. Og vel så bra gikk det for Max Martin.

Max Martin
Sammen med Denniz Pop hadde Max Martin fått utfordrende oppdrag fra USA.

Britene hadde erobret verden med boybandet Take That, og amerikanerne ville svare. De ringte Stockholm.

Den svenske duoen fikk jobben med å produsere debutalbumet til Backstreet Boys som kom ut i 1996. De produserte også de to første singlene til boybandet ‘N Sync, der Justin Timberlake var med.

Backstreet Boys ble umiddelbart verdens største boyband, og har nå solgt over 130 millioner plater. ‘N Sync og Justin Timberlake fikk sitt gjennombrudd med svenskenes to singler.

I 1998 døde plutselig Denniz Pop, men Max Martin fikk stadig flere oppdrag.

Det var da han ringte til den fallerte rockemusikeren Rami Yacoub, som hadde lært seg å programmere.

Max Martin var selv en fallert rockemusiker. Før han ble produsent og skrev hits for popstjerner, var han vokalist i glam metalbandet It’s Alive.

Nå fikk han med seg Rami Yacoub og en hel bataljon med andre svenske musikere, produsenter og låtskrivere til å hjelpe til med den stadig større bunken med oppdrag.

Max Martin er mannen bak Britney Spears. Han har laget hits for alt fra Céline Dion, Bon Jovi og A-ha til Pink, Katy Perry, Kesha, Justin Bieber, Taylor Swift, og det som kryper og går av boyband fra begge sider av Atlanteren. 38 av singlene hans har solgt mer enn én million eksemplarer. Hverken The Beatles eller Elvis Presley kan vise til maken.

Max Martin er trolig den viktigste låtskriveren og produsenten i den internasjonale popindustrien i dag, men han gir aldri intervjuer, og holder seg unna rampelyset.

– Du finner ikke svenskene på rød løper – de er i studio og jobber, sier Tor Erik Hermansen i Stargate.

– Max Martin er hovedgrunnen til den svenske suksessen vi ser nå. Han sparket inn døren, og vi fulgte etter. Vi hadde ikke vært der vi er i dag uten ham.

– Hvilke andre grunner er det bak svenskenes suksess?

– Melodisk teft, suksessmodellering, samarbeid og rivalisering. De har vært flinke til å bygge et miljø, men et miljø er jo bare enkeltmennesker med talent, driv og riktig innstilling. Svenskene vi møter er solide håndverkere, sier Hermansen.

En produsent som ikke vil ha navnet sitt i avisen, sier det slik:

– Når det kommer et band fra Kentucky til New York, ringer vi til svenskene. Det er de som kan pop. Det er svenskene som vet hvordan man får band fra Kentucky til å høres amerikanske ut. Svensk pop er synonymt med kvalitet. Sveits har klokker. Sverige har popmusikk.

RedOne
Rami Yacoub ble partner med Max Martin, men det kan være grunn til å ta nevne hvordan det gikk med hans venn, svenskmarokkaneren Nadir Khayat som ble igjen alene.

Han ble med og produserte A-Teens, laget også en del hits for det svenske markedet og fikk mye oppmerksomhet for en remix av Shakiras store hit «Hips Don’t Lie».

Han etablerte seg under navnet RedOne og dro til USA i 2007 med reisegodset fullt av keyboard. I New York traff han svensker fra sitt gamle nettverk i Stockholm.

Nå har RedOne skrevet og produsert låter og album for Lady Gaga, Jennifer Lopez, Nicki Minaj, Enrique Iglesias, Pitbull og Mariah Carey. Han er nominert til Grammy seks ganger og var i 2009 den produsenten i verden med størst suksess på amerikanske Billboard.

Rollemodeller
Er svensker mer geniale enn nordmenn og dansker? Finnes det noen annen hemmelighet bak suksessen enn flaks, hardt arbeid og tilfeldige talenter?

– Ja, mener Ola Johansson.

Han er professor i samfunnsgeografi ved University of Pittsburgh og forfatter av boken «Sound, Society and the Geography of Popular Music».

Når Sverige gjennom 40 år har avlet frem en lang serie med suksesshistorier, må det kunne forklares.

En av de enkleste forkl#229ene er at svensker snakker godt engelsk. De vokser opp med filmer og tv-serier som ikke er dubbet, slik det er i store land som Tyskland, Frankrike og Italia. Der har de store hjemmemarkeder og er mindre opptatt av å erobre verden. Men det er andre forkl#229er, ifølge Ola Johansson.

– Tesen om lokale rollemodeller er viktig, mener han.

– Abbas manager Stig «Stikkan» Andersson var opptatt av å skape alt fra Stockholm. Svensker skulle stå bak både musikk, videoer, turneer og støttefunksjoner. Ingenting skulle overlates til «de høye herrer i Amerika». Denne tankegangen har, med enkelte unntak, gått igjen i svensk musikk helt siden Abba.

Professoren i Pittsburgh får støtte fra musikkentreprenøren Ola Håkansson i Ten Music Group.

– Når svenske eller skandinaviske artister kom til USA i gamle dager, måtte vi skrive under på det amerikanere sa. Vi var små i et stort land og kunne ingenting om bransjen. Amerikanerne styrte alt, sier han.

– Nå er det annerledes. I løpet av alle årene etter Abba har vi bygget opp egen know how. Vi har kompetanse, erf#229 og nettverk. Vi snakker broken english, men får det til. Og vi har skandinaviske verdier og vurderinger som er annerledes de amerikanske. Vi og andre skandinaver er en slags sosialdemokratisk folkebevegelse i Los Angeles og New York. Amerikanerne har alltid vært mer seg selv nærmest, men har begynt å få øynene opp for måten vi jobber på. Jeg liker dette familiegreiene vi driver med, både i Norge og Sverige. Den har tatt oss langt, sier Ola Håkansson.

Ola Johansson mener dette er gjenkjennelig i økonomiske teorier om industriclustere.

– Økonomiske geografer pleier å fremholde at fremgang innen en industri er vel så avhengig av samarbeid som konkurranse. Nettverk utvikles der folk lærer hverandre å kjenne og får tillit til hverandre. Noen ganger jobber de sammen, andre ganger konkurrerer de, og på den måten spres informasjon og kunnskap. Dette perspektivet ser ut til å beskrive situasjonen i svensk musikk nå, med alle de store produsentene og låtskriverne som samarbeider på kryss og tvers.

Hitfabrikkene
Før var det slik at poplåter enten ble skrevet av enkeltkomponister eller av duoer, der Lennon/McCartney, Jagger/Richards og Andersson/Ulvaeus står med gullskrift i historiebøkene.

Nå er verden forandret. Det er i dag vanlig at det står både fire, fem og seks låtskrivere bak en hit.

Det er gjerne en såkalt «top line writer» som er øverst i hierarkiet, og under denne er det en hel gruppe med folk som bidrar med komponenter til en låt. De kalles gjerne «track writers», og kan sitte spredt rundt på kloden. Plutselig kan det komme en epost fra en låtskriver i Los Angeles med beskjed om at gode beats til en låt må sendes LA innen tre timer.

Denne måten å samarbeide på startet i Stockholm for 20 år siden, men de satt langt unna begivenhetenes sentrum. Det førte til at noen av verdens største popstjerner med stab og management fløy til kalde Sverige for å lage musikk. Med den digitale revolusjon ble det lettere.

Den norske låtskriveren og produsenten Mats Lie Skåre har skrevet og produsert for artister som Maria Mena, Tone Damli og Truls, men jobber mest mot utlandet. Han har flere års erf#229 med å jobbe i internasjonale låtskriverteam, og har hatt et dusin førsteplasser på hitlistene i Japan.

– Svenskene har helt klart en sterk samarbeidskultur. Sannsynligvis en tradisjon som startet med Denniz Pop og Max Martin i Cheiron Studios som med årene har fortsatt å vokse. Selv er jeg signet hos Warner/Chappell, et tilsvarende «system» eller «apparat» som etter beste evne prøver å matche skribenter, produsenter og artister. På den måten settes flere hoder sammen, flere ideer blir kastet ut, og man øker sjansene for et bedre produkt, sier Skåre.

Mange «top line writers» er svenske. Og helt øverst i hierarkiet sitter Max Martin.

Kulturskolen
Skåre trekker også frem et annet trekk han har merket ved det svenske samfunnet.

– Kulturskolen, folkehøyskolen, musikkgymnaser og studiesirkler har nok vært viktig for det svenske popeventyret. De har fra tidlig alder muligheten til å studere produksjon og komposisjon med vekt på popfaget som er ganske unikt i verdenssammenheng. Det blir store miljøer for låtskriving, og andres suksess vil inspirere.

Det samme sier Thomas Johansson i Live Nation.

– En hemmelighet er viktigere enn alle andre: Musikkskolen. Nesten alle svensker kan spille et instrument. Vi går på musikkskole som barn, og mange fortsetter med det hele livet.

I et av sine få intervjuer har Max Martin nevnt tre ord for å forklare sin egen og Sveriges suksess i musikkbransjen:

– Den kommunale musikkskolen.

Digitalrevolusjonens fanebærere
Sverige har de siste tiårene vært tidlig ute i den teknologiske revolusjonen.

Pirate Bay er svensk, musikkstrømmetjenesten Spotify er svensk, og det samme er Soundcloud, der ti millioner brukere i dag laster opp, spiller inn, markedsfører og distribuerer musikk.

Etter den store krisen i platebransjen, da folk sluttet å kjøpe fysiske produkter og pengene forsvant ut av markedet, var det ett land som skilte seg ut. Sverige var det første landet i verden der nedgangen snudde til oppgang. Omsetningen økte allerede i 2011.

Dette var også året da den svenske musikkeksporten tok seg opp igjen, etter noen år i dvale. Det var samme år som Per Gessle og Roxette begynte sin grandiose verdensturné.

– Vi jobber i et lite hjemmemarked, så det er naturlig å forsøke seg i utlandet. Nå ligger vi også langt fremme teknisk sett. Den yngre generasjonen har på en bra måte utnyttet den digitale revolusjonen i musikkbransjen. Før lå vi langt etter. I dag er det motsatt. Sverige leder an, sier Per Gessle.

Svensker skaper trender, men er også gode til å kopiere. De er mestere i å identifisere trender og cutting edge-bevegelser, for så å kommersialisere det.

Både Ikea og Hennes & Mauritz er kjent for det. Abba blandet sammen datidens musikktrender på en ny måte. Dette gjør seg gjeldende også i dagens musikkmarked, og er viktig for å forstå svensk suksess.

– Produksjon og konsum er «two sides of the same coin», som det heter på engelsk, sier professor Ola Johansson.

– I svensk og skandinavisk kultur tar de fleste mennesker til seg nye trender fort, noe som fører til et behov for masseproduksjon av «det nye». Dette blir åpenbart for meg hver gang jeg kommer fra USA til Sverige og observerer hva som diskuteres på tv og radio, hva slags musikk som spilles eller slags klær folk har på. Sverige ligger alltid foran, sier han.

Britisk bakevje
Ulike land har ulike metoder for beregning av eksportinntekter. USA er verdens desidert største musikkeksportør. Ingen har flere stjerner og større utbredelse.

Storbritannia har alltid vært nest størst. Den britiske tradisjonen med mange små, uavhengige plateselskaper lever, og i byer som Glasgow og Liverpool kryr det av ungdom med gitar på ryggen og drømmer i hjertet. Hundrevis av britiske band turnerer og har fans over hele verden, og de er så mange at summen av eksportinntekter blir høy.

Men Storbritannia har mistet grepet på internasjonale hitlister. Det er nå sjelden britiske artister går til topps i utlandet. USA og Sverige dominerer totalt.

– Det kommer så mye tv-lansert musikk fra britene nå, sier Ola Håkansson i Ten Music Group som i gamle dager turnerte med The Kinks og The Who med oppvarmingsbandet Ola & The Janglers.

– Nå er det «Idol», «X-Factor» og greiene til Simon Cowell overalt på britiske hitlister. Det går ikke hjem internasjonalt, og det var jo ikke sånn musikk vi før forbandt med Storbritannia, som var så kult. Vi går hele tiden nå og tenker: Storbritannia må jo komme tilbake. Men jeg vet ikke. Det står og stamper. Av og til kommer noe seriøst, en Arctic Monkeys eller Florence & The Machine, men det er ingen bølge. Når så du sist en viktig musikalsk bølge komme fra England?

Nye britiske navn uteblir. Artisten Adele og boybandet One Direction er unntak.

«Live While You’re Young» med One Direction ble den raskest solgte singelen med et ikke-amerikansk band i USA noengang da den kom ut høsten 2012. Og hvem har skrevet og produsert flere av One Directions største hits, om ikke Max Martins kollega, svensken Rami Yacoub og en annen svenske som heter Carl Falk.

British Trade Mafia
Høsten 2013 tok britene affære. Regjeringen innførte støtteordninger for å hjelpe band og artister fra landets små, uavhengige plateselskaper til å slå gjennom i utlandet. Hvert år skal tre millioner pund deles ut.

Om det rekker for å matche det svenske og amerikanske hegemoniet, er usikkert.

– Sverige har tatt igjen Storbritannia som verdens nest viktigste land på kommersiell popmusikk, gjentar Jan Gradvall i Swedish Music Hall of Fame.

Det er ikke bare de såkalte superprodusentene og den lange rekken med låtskrivere som sørger for det.

Den aller største svenske artisten nå er en ung dj som kaller seg Avicii, som ifjor toppet hitlister over hele verden både med album og flere singler. Musikken hans sorterer under såkalt EDM – electronic dance music – og han har hatt spillejobber der det er oppimot titusenvis mennesker som svetter på gulvet. Før Avicii var det Swedish House Mafia som dominerte genren.

– Vi kan ikke bli høye på oss selv, men bare fortsette å jobbe, sier Ola Håkansson.

– Alt forandrer seg. Nå har vi våre 15 minutes, men pendelen kommer til å svinge, kanskje mot England igjen.

Hall of Fame
Om få uker skal Jan Gradvall presentere de første svenskene som skal innlemmes i den svenske musikkhistoriens Hall of Fame. Han kan ikke røpe hvem det blir, men nevner to navn som kanskje er viktigere enn alle andre:

Trubaduren Evert Taube og jazzpianisten Jan Johansson.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.