Oscar Wilde kalte kjærlighetsforhold mellom en eldre og en yngre mann for «the love that dare not speak its name». I vår tid forstås dette mest som et utsagn om homoseksualitet, og til en viss grad kan vel kjærlighet mellom mennesker av samme kjønn sies å ha fått nok selvsikkerhet til å uttale sitt eget navn.

Men et kjærlighetsforhold mellom en eldre, erfaren person og en yngre, uerfaren lærling er kanskje minst like tabu i dag som på Wildes tid, selv når partene er av forskjellige kjønn og selv om det seksuelle aspektet trekkes fra. Lars Ramslies «Liten fugl» kretser rundt et slikt forhold.

Stedløst.

Handlingen i boken er lagt til et ikke-spesifisert, men antagelig europeisk land. Få egennavn brukes og da kun på perifere bifigurer. Hvis det henvises eksplisitt til teknologi som er blitt introdusert siden 1950-tallet, har det gått denne leser forbi. Noen stemninger innenfor ungdomskulturen, bedriftspolitikk og mediebildet gjør det allikevel lett å tro at handlingen utspiller seg tett opp til vår egen tid.

Tid- og stedløsheten føles ikke som en gimmick eller som en sleip søknad om å oversettes med minimale problemer til andre språk. Til å begynne med er det litt forvirrende at hovedpersonene heter «mor» og «jenta», siden mottageren automatisk går ut fra at det her må være snakk om mor og datter, noe som senere viser seg å ikke stemme. «Mor» har bare kaldt blitt tildelt et deskriptivt navn, på samme måte som «rektor», «formingslæreren» og «mors» ektemann, som rimeligvis kalles «far».

Internat.

Mor får, relativt sent i yrkeslivet, jobb i administrasjonen på en internatskole. Her ender hun raskt opp som en slags ressursperson for en av elevene, i fortellingen kun kalt «jenta».

Hverken mor eller jenta er spesielt sympatiske eller eksepsjonelt interessante, dette er ikke en fortelling som Herman Hesses «Abraxas» eller Jack Kerouacs «On the Road» der leseren forføres til å ønske at man selv kunne opplevd slikt vennskap, selv ha vært med i handlingen.

Kanskje er det nettopp derfor Ramslie ikke har gitt dem navn, det er menneskeligheten i forholdet mellom dem og ikke hovedpersonene selv som står sentralt.

Den type forhold som beskrives i «Liten fugl», er nesten dømt til å få en ulykkelig slutt. Mellom foreldre og barn finnes det kulturelt formidlede forventninger om at barnet bryter opp fra hjemmet, og mellom elev og lærer reguleres forholdet av skoleårets rytme. Men mellom en uformell mentor, som denne romanens mor, og den type hjelpetrengende ungdom som nettopp trenger en annen rollemodell enn foreldre og lærere, finnes det ingen tradisjonell avslutning eller avvikling av forholdet. Men her går det galt på en annen måte enn det pleier.

Kaldt og følsomt.

Ramslie er istand til å lire av seg slående innsikter som gjør at leseren tenker at det er da utrolig at forfatteren ikke er kvinne på en internatskole. Hvorpå de aller fleste lesere vil ta seg selv i å huske at det er man jo heller ikke selv.

Ramslies følsomhet for menneskelig selvbedrag og emosjonell utpressing gjør «Liten fugl» regelrett spennende å lese. Akkurat som i virkeligheten, er forholdet mellom personenes motiver og handlinger ikke så direkte, og Ramslie legger for dagen en betydelig styrke i å skildre dette kaldt og likefrem, oftest gjennom handlingsforløpet i stedet for gjennom analyser.

Forlagets løfter om at «Liten fugl» bare er første bind av flere, gir også leseren en tålmodighet og en ro, det er ikke så farlig om man ikke får svar på alt eller om det ikke skjer så mye i denne omgang.

For en forfatter på knapt 40 år skaper et ti års opphold et ikke helt ubetydelig forventningspress, men han vender tilbake som en fullendt voksenforfatter.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.