Vi benytter cookies på DN.no til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester.Les mer her.

Pål Diskerud og lån i gråmarkedet - DN vinner diplom i Skup

Dokumentar

Lånehaien

Fra en penthouseleilighet på Tjuvholmen tjener asylinvestor og fotballagent Pål Diskerud i det stille store penger på kontroversielle utlån i gråmarkedet. En pleietrengende pensjonist og en eldre kvinne er i ferd med å miste hjemmene sine til Diskerud.

Artikkelen er lagt til i din leseliste.

Løkkevika, en stille og fredelig idyll like ved Papperhavn på Hvaler. Inger Marie Haraldsen står på terrassen og ser ut over eiendommen hun har mistet.

– Det skulle bare være et lån, men han har tatt fra meg eiendommen, sier hun.

Nå lever hun på lånt tid i huset faren hennes bygget og sønnen skulle arve. På nabotomten står huset hun bygget til moren – og som hun håpet datteren skulle overta – tomt, med mørke vinduer.

Det er ti år siden Inger Marie Haraldsen tok den skjebnesvangre telefonen.

– Jeg ringte til Pål Diskerud da jeg kom i problemer. Han kjente faren min og kunne låne meg penger til å få ferdig huset til mamma, sier hun.

Underveis i byggingen døde moren. Pengene tok slutt.

FRISTENS UTLØP. Enn så lenge kan Inger Marie Haraldsen stå på terrassen på Hvaler og se til Færder fyr. Snart er det kanskje slutt. I løpet av noen måneder må hun og datteren sannsynligvis overlate eiendommen til lånehaien Pål Diskerud.

– Han ventet til jeg var helt på felgen. Til siste time. Da krevde han at jeg måtte skrive over begge husene til ham hvis jeg ville låne pengene. Så skulle jeg få kjøpe det tilbake når jeg betalte tilbake lånet. Jeg fikk ti år på meg.

I desperasjon signerte hun dokumentene som overførte familieeiendommen til Pål Diskerud. Nå er det snart gått ti år, og timeglasset er i ferd med å renne ut. Eiendommene på Hvaler er verd minst fire millioner kroner. Diskerud har tatt begge som pant for et lån på 500.000 kroner.

Inger Marie Haraldsen vil kjøpe huset tilbake. Hun har ringt og sendt meldinger. Hun har sendt rekommanderte brev, som alltid kommer i retur. Hun har oppsøkt Diskerud i Oslo, bedt ham om å ordne opp. Si hva de skylder ham. Uten å lykkes.

– Jeg er så redd. Jeg skjønner nå at han har tenkt å la fristen gå ut. Han vil ta husene fra oss. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. De er alt vi har.

Hun føler seg alene. Det er hun ikke.

 

UNDER RADAREN. Her er Pål Diskerud og medhjelperen hans Jesper Jeppesen på vei inn til luksusleiligheten på Tjuvholmen. I mer enn ti år har Diskerud og hans selskaper drevet med uregulerte utlån i gråmarkedet uten at myndighetene har grepet inn. Selv står Diskerud oppført med null i inntekt.

AGENT OG BUSINESSMANN

Pål Diskerud (53) beveger seg rundt i Oslo som en skygge. Han tar ikke telefonen. Svarer ikke på epost. I folkeregisteret er han registrert som «uten fast bopel». Offisielt er han en privat investor og forretningsmann med en rekke selskaper, han er fotballagent for sønnen Mikkel «Mix» Diskerud og han eier og driver asylmottak flere steder i Sør-Norge.

Selskapene han eier, er registrert i Elisenbergveien 5 på Frogner i Oslo. På postkassen står flere av Diskeruds selskaper listet opp: Jonatan as, Phoenix Holding og Is Grisk. Diskerud eier tre leiligheter i denne bygården, men bor ikke i noen av dem. Og ingen steder står det noe om geskjeften han driver i lånemarkedet.

Diskerud har tjent millioner av kroner på gråmarkedslån de siste 20 årene. Verktøyene er finurlige kontrakter, medhjelpere, nyttige advokater og pant i eiendom og kunst. Penger overleveres i form av bankremisser og cash. For noen år tilbake vakte Diskeruds virksomhet oppsikt i en bank i Oslo. Diskerud kjøpte en bankremisse på 500.000 kroner. Banken sendte inn en hvitvaskingsmelding, men ingenting skjedde. Til banken oppga han at pengene skulle brukes til kunstkjøp.

I ligningslistene står Pål Diskerud med null i inntekt.

 

EN TRIST HISTORIE

Stein Enqvist (60) rusler rundt på den store eiendommen han en gang eide i Voksenkollen i Oslo. Den svarte blandingshunden Tito snuser i hælene hans. Eiendommen, som Pål Diskerud overtok for flere år siden, var en gang taksert til 23 millioner kroner. Nå vokser det gress i innkjørselen. Huset står tomt på åttende året. Kontrastene er store til Kongsseteren på andre siden av veien.

– Min kone orker ikke å dra opp hit. Hun blir helt satt ut, deprimert, sier han.

Uplightsene i innkjørselen er gjengrodde, bassenget i kjelleren har stått fullt av vann i årevis og er grønt av algevekst. På fine dager kunne Stein Enqvist tidligere sitte på terrassen og se Nesoddbåten legge til. På riktig fine dager kunne han se helt til Bolærne ytterst i Oslofjorden. Nå er det bare tett skog å se.

Enqvist åpner en ulåst kjellerdør og titter inn i kjelleren som en gang var hans. Vannet renner fra istykkerfrosne rør. Råten har satt seg i veggene.

– Den eneste grunnen til at Pål Diskerud har latt dette forfalle slik, er at han skal få tillatelse til å rive, for så å bygge rekkehus eller noe, sier Enqvist.

NABO TIL KONGSSETEREN. Det er flere år siden Stein Enqvist måtte gi fra seg huset med utsikt til Holmenkollbakken til Pål Diskerud. Eiendommen, som var verdsatt til mer enn 20 millioner kroner, har stått og forfalt siden. Men Enqvist og kona har fortsatt ikke gitt opp håpet om å få tilbake huset de var så glad i.

Historien startet i 2005. Stein Enqvist møtte veggen og gikk inn i en depresjon. Advokatpraksisen hans stoppet opp, og familien fikk problemer med å håndtere gjelden. Enqvist måtte hindre at huset gikk på tvangssalg. Gjennom en bekjent kom han i kontakt med Pål Diskerud, som var villig til å låne ham et stort millionbeløp i et par år.

Lånet ble kamuflert ved at Diskerud kjøpte eiendommen for syv millioner kroner, mens Enqvist fikk en rett til å kjøpe eiendommen tilbake for 9,4 millioner kroner to år senere. På den måten ble både lånet og rentene på nesten 100 prosent pro anno skjult. I mellomtiden skulle Enqvist og familien få bo der som før.

Slik gikk det ikke.

– Da jeg skulle kjøpe huset tilbake, gjorde Pål Diskerud seg utilgjengelig. Jeg hadde meldt fra i god tid om at jeg ville bruke tilbakekjøpsretten min. Jeg hadde lånetilsagn hos banken. Men jeg fikk rett og slett ikke tak i ham. Plutselig fikk jeg et brev om at jeg måtte flytte, forteller Enqvist.

På en av de kaldeste dagene i januar 2008 banket namsmannen på døren. Det var sent på kvelden. Enqvist og familien ble kastet på dør.

– Pål Diskerud lever av misligholdte lån. Hele familien vår gikk nesten til grunne på grunn av dette, sier han.

Familien Enqvist har kjempet siden 2007 for å få tilbake huset, uten å lykkes. Først gikk Enqvist til bladet Kapital for å få saken ut i lyset. Så har tvisten gått for retten i flere runder. Der har Enqvist tapt, gang på gang. Pål Diskeruds kontrakter og avtaler har vært vanntette.

Diskeruds advokat, Arne Os, så imidlertid at Enqvist inngikk en ugunstig avtale. «I dag er Enqvist langt nede og enhver avtale som redder verdiene fra tvangsavvikling fremstår for ham som gunstig i øyeblikket. Dersom han kommer ovenpå, vil han fort lese avtalen i et annet lys, og jeg vil at du skal være klar over at avtalemodellen har elementer i seg som kan kritiseres,» skrev Os i et brev til Diskerud fremlagt for retten. Det hjalp lite.

Enqvists halmstrå var å vise at Diskeruds utlån var ulovlig, at han var en profesjonell utlåner som drev uten konsesjon. Dette fikk ikke Enqvist retten med på. Han kunne bare dokumentere en liten del av Diskeruds virksomhet. «Retten finner det heller ikke bevist at Diskerud driver profesjonell utlånsvirksomhet av noe omfang,» står det i tingrettsdommen fra 2009.

 

STORE KONSEKVENSER

Pål Diskerud er ennå ikke blitt fanget opp av myndighetenes radar, til tross for at han har drevet utlånsvirksomhet i to tiår. For å drive profesjonelt med pengeutlån i Norge, må man ha konsesjon fra Finanstilsynet. Det har hverken Diskerud eller selskapene hans, ifølge tilsynet.

Økonomiprofessor Halvor Mehlum ved Universitetet i Oslo er kritisk til at gråmarkedsutlånere kan operere fritt.

– Denne typen lån bør forbys. Slik utlånsvirksomhet er av stor skade for samfunnet. Det er jo ofte forbundet med mafiavirksomhet. Gjeldsforholdet til utlåneren blir nesten som et slaveforhold. Banker og seriøse finansinstitusjoner ønsker å få igjen pengene sine, men i avtalene med lånehaiene ligger det i kortene at utlåner ønsker at avtalene skal misligholdes, sier han.

Han kjenner ikke til Diskerud spesielt, og uttaler seg om fenomenet.

Det finnes et ord for låneforhold med urimelig høye renter: åger. I straffelovens ågerparagraf heter det at det «er ulovlig å utnytte noens nød, lettsinn, uforstand eller avhengighetsforhold til å oppnå et vederlag». DN har saumfart dommer og saker som har gått for retten i Norge de siste ti årene. Ingen er hittil dømt for brudd på ågerparagrafen. Nylig er likevel to utlånshaier blitt tiltalt for ulovlige gråmarkedslån. Begge har bakgrunn fra alvorlig kriminalitet. Sakene blir ført av politiets gruppe

for organisert kriminalitet og skal opp for retten i løpet av noen måneder.

Professor Mehlum finner frem klassikeren «The Wealth of Nations» av Adam Smith.

– Til og med for Adam Smith, det liberale finansmarkedets store helt, finnes det en grense. Han mente at ågervirksomhet var en uting i et velfungerende kapitalistisk samfunn, sier Mehlum.

Han er enig med Smith. Et uregulert gråmarked for lån kan ha alvorlige konsekvenser.

– Folk i nød er villige til å gjøre hva som helst, sier Mehlum.

– De må beskyttes mot seg selv.

 

PÅ RØMMEN

Mannen på uterestauranten husker dagen som den skulle vært igår, selv om nesten syv år er g ått. Dagen han satte seg på flyet til Spania og rømte fra alt. Fra familie og venner. Fra sitt eget liv. For å slippe unna lånehaienes klamme hånd.

– Det var da de truet meg med å ta barna mine, jeg bestemte meg. Den eneste utveien jeg så, var å ta mitt eget liv. Jeg planla å kjøre bilen rett i en stolpe i Oslofjordtunnelen, forteller han.

Han hadde plukket ut stolpen. I dag er han glad han valgte å dra i stedet.

DN møter ham et sted i Norge. Han skylder fortsatt lånehaiene 20 millioner kroner. Rentene er 500.000 kroner i måneden. Tilsammen har gjelden vokst til mer enn 60 millioner kroner.

– Jeg har ikke sett barna mine siden den dagen, sier han og smiler trist.

– Jeg har bare snakket med dem på telefon. Jeg brøt kontakten for å skåne dem. Jeg tenker på dem hver dag.

Mannen i rød Lacoste-genser og svarte sportsbriller leter etter ordene.

– Datteren min har bursdag om to dager. Jeg prøver å få sendt en gave til henne.

Mannens uføre startet med at han lånte penger av Pål Diskerud for å redde et firma han var medeier i. Det er nesten ti år siden nå. Først ett lån, så flere. For å kvitte seg med lånene til Diskerud, måtte han låne penger av andre lånehaier. Lånekarusellen som utviklet seg, gikk fortere og fortere. Til slutt var det ikke flere han kunne

låne av. Han forteller at gjelden til Pål Diskerud er betalt. Det er andre pengeinnkrevere han rømmer fra.

– Jeg mistet kontrollen. Lånekarusellen har ødelagt livet mitt. Men det er min egen feil, sier han.

– Jeg er ikke redd for å bli skutt. Det jeg er redd for, er at de skal skade familien min.

 

TORPEDOEN

Han sitter på D/S Louise på Aker Brygge og spiser atlanterhavsreker. Han er en av de tøffeste utlånerne i byen.

– Jeg pleier vel å ta mellom 10 og 15 prosent rente i måneden. Det kommer litt an på om jeg kjenner personen fra før eller ikke.

Piquet-skjorten sitter stramt over brystmuskulaturen. De store Gucci-solbrillene holder den skarpe høstsolen ute.

– Hvem er det egentlig som låner penger i gråmarkedet?

– Noen skal betale annen gjeld. Mange av dem som kommer, trenger penger raskt, helst på dagen. Det er mange som kommer som du ikke hadde ventet. Både velstående og profilerte forretningsfolk som trenger én eller to mill i cash. Jeg spør ikke hvorfor. Det er ikke min sak.

Han forteller hvordan lånene skjules ved måten avtalene settes opp på og ved å plassere andre mennesker mellom. De høye rentene skjules også.  

– På papiret ser det ut som om renten er lav. Resten er i cash eller skjult i sideavtaler.

– Hva skjer hvis de ikke betaler?

– Da blir det dårlig stemning. Da legger jeg saken frem på en måte som ikke gir rom for diskusjon. Det er sjelden jeg ikke får tilbake pengene, alle klarer å skaffe penger hvis de må, sier han.

– Utnytter du ikke folk i nød?

– Nei, jeg hjelper dem, sier han og smiler.

Mannen vil ikke si hvor mye han tjener i året på utlånsvirksomheten, men antyder at det er flere millioner kroner. Han har til enhver tid flere lån utestående og forteller at under ti stykker i Norge driver med utlån av et visst omfang.

– Profesjonelt er det nok bare cirka fem stykker, sier han.

Han forteller at de fleste som driver med utlån, også er pengeinnkrevere eller torpedoer. 

– Jeg er ganske stor, men ryktene sier at Pål Diskerud er den største. Diskerud opererer på et mer profesjonelt plan.

 

MANNEN I FRAKK

I mai 2008 møtte en broket gjeng til generalforsamling i dataselskapet Norske Informasjonsterminaler as – bedre kjent som NIT. Her var torpedoer, tidligere straffedømte og representanter for en og annen McKinsey-partner. Bakerst i hjørnet sto en mann i frakk og skyggelue med ryggen til. Han var ukjent for de fleste, men i all stillhet hadde Diskerud finansiert NIT med lån gjennom mange år gjennom sitt heleide selskap Jonatan as.

– Jeg tipper vi lånte penger av Diskerud ni ganger, sier NIT-gründer Terje Lien.

Diskerud opererte nærmest som en bank for NIT i perioden 2003 til 2007. Dette kommer frem i låneavtaler DN har tilgang på.

Sakte, men sikkert tok Diskerud kontroll over

NIT. Han hadde pant i gründernes aksjer. Diskerud fikk til og med satt sin egen mann inn i selskapet. Denne personen hadde full kontroll over NITs bankkonti og sørget for at penger som kom inn, gikk til å betale Diskeruds krav. Dette fremgår av avtaler DN har kopi av.

NIT ble en katastrofe for aksjonærene. Men ikke for Diskerud.

– Diskerud var vel den eneste som tjente penger på NIT, sier Lien i dag.

Da NIT ble slått konkurs noen år senere, hadde Diskerud solgt seg ut og forduftet. Dokumenter fra konkursboet som DN har gjennomgått, viser at Diskerud fikk utbetalt mange millioner kroner fra NIT.

Diskerud har også lånt ut penger til andre selskaper. I 2005 lånte Jonatan as ut et par millioner kroner da seismikkselskapet Scan Geophysical kjøpte utstyr på konkurssalg i Storbritannia. Også disse lånene fikk Diskerud tilbakebetalt, sammen med en stor post aksjer i selskapet. Til slutt var Diskerud selskapets nest største aksjonær. Da Scan Geophysical gikk konkurs i 2009, var Diskerud borte.

Jonatan as er Pål Diskeruds viktigste selskap. På papiret er imidlertid Jonatan teknisk konkurs, bare holdt i live av 60 millioner kroner i lån fra «Pål Diskerud med familie», ifølge selskapets årsrapport.

Ifølge brevark er Jonatan as også «Member of the Desert Troon Group» – et amerikansk eiendomskonsern som tilhører Tore Christian Diskerud (76), Pål Diskeruds far.

Også i utlånsmarkedet har Pål Diskerud operert på farens vegne.

 

PAPPAS GUTT

– Det var jo litt rart.

Jørn Standal sitter ved møtebordet i annen etasje på hundehotellet han driver i Hakadal. Utenfor bjeffer bikkjer som svømmer i Standal-kennelens motstrømsbasseng eller tripper rundt på hundenes eget massasjegulv. Standal har funnet frem alle papirene fra den noen år gamle saken, en sak som havnet i retten og som han egentlig har prøvd å glemme.

I 2002 måtte Standal skaffe penger raskt for å redde et dataselskap han den gangen var medeier i. Han trengte 4,7 millioner kroner. Det kunne Pål Diskerud hjelpe ham med.

Alle papirene var imidlertid utstedt i pappa Tore Diskeruds navn.

– Jeg hadde aldri møtt Tore Diskerud, sier Standal.

– Som betaling for lånet skulle Diskerud ha 600.000 kroner, noe som utgjør over 30 prosent årlig rente, og i tillegg 100.000 aksjer i selskapet. Aksjene var på dette tidspunktet verd 600.000 kroner. Tilsammen måtte jeg altså betale 1,2 millioner kroner for at han skulle hjelpe meg, sier Standal.  

På meget kort tid fikk Pål Diskerud satt opp et møte med Eidsberg Sparebank, hvor familien Diskerud hadde gode relasjoner. Lånet ble organisert på en finurlig måte. I stedet for å låne ut pengene selv, satte Tore Diskerud et kontantbeløp på konto i Eidsberg Sparebank som sikkerhet. Så lånte banken ut penger til Standal, med sikkerhet i Diskeruds kontanter. Pål Diskerud signerte på vegne av faren.

– På trappen utenfor banken, etter å ha signert lånepapirene, overleverte jeg Pål Diskerud 300.000 kroner i kontanter. Det er ingen tvil om at Pål Diskerud er en profesjonell utlåner, nei, sier Standal tørt.

Tore Christian Diskerud er lite lysten på å kommentere hvorfor hans navn står på lånepapirene.

– Jeg vet hva dere driver med, sier Tore Diskerud hissig til DN på telefon fra USA.

– Dere kommer aldri til å finne noe. Slutt med det tullet!

 

USA-IMPERIET

Phoenix, Arizona. Fra luften ser eiendomsselskapet Desert Troons hovedkvarter ut som en stjerne inni en sirkel, men fra bakkeplan ser de to etasjene relativt beskjedne ut. I annen etasje sitter Tore Christian Diskerud og fører bøkene over et gedigent amerikansk eiendomsimperium.

Tore Diskerud var en stor spiller i jappetidens eiendomsmarked på slutten av 80-tallet. Han var partner og styreformann i Andenæs-gruppen, som gjennom finanskonsernet Star Holding, før det gikk dundrende konkurs i 1993, også var en aktør i det grå lånemarkedet.

UTVANDRET. På denne eiendommen i Arizona i USA har forretningsmannen Tore Christian Diskerud bosatt seg. Han flyttet fra Norge offisielt i 2000. Foto: Ørjan F. Ellingvåg

Mens oppryddingen etter konkursen gikk sin gang, flyttet Tore Diskerud fra Norge. Han har bygd seg opp på nytt i USA. I dokumenter som er sendt inn til myndighetene i USA, kommer det frem at Diskerud forvalter en eiendomsportefølje verd syv milliarder kroner i USA. Holdingselskapet Desert Troon har utviklet golfbaner, kjøpesentre, hoteller og leilighetsprosjekter.

Ifølge regnskapene i Jonatan as og Phoenix Holding as var Pål Diskerud inntil 2009 medeier i farens eiendomsimperium. Tore Diskerud var på sin side styreleder i sønnens norske selskap Jonatan as i perioden 2000 til 2005 og samtidig daglig leder og styreformann i familieselskapet Phoenix Holding as frem til 2011. Begge disse selskapene har lånt ut penger i gråmarkedet med Tore Diskerud som styreleder.

 

I EPLEHAGEN

I 2010 var finansmannen Cato Sælid i ferd med å kjøpe et hus på Bygdøy til seg selv og kona, tv-veterinæren Trude Mostue. Budprosessen hadde gått raskt, men finansiering var ikke helt på plass. Sælid manglet litt over fire millioner kroner, og som backup mens han ventet på svar på lånesøknaden, gikk han til en han visste lånte ut penger: Pål Diskerud.

Lånet var ikke noe problem. Riktignok var rentesatsen som vanlig skyhøy, 43 prosent pro anno. I tillegg var det kompliserte sideavtaler. Diskerud ville ha sikkerhet gjennom en opsjon på å kjøpe huset på billigsalg. Alt var klart, avtalene manglet bare signaturer. Da dokumentene kom på bordet, sto et helt ukjent navn som motpart: Anne Cecilie Scharning (62), en anonym eplehageutbygger i Oslo.

– Jeg hadde aldri møtt Anne Cecilie Scharning og vet ikke hvorfor hennes navn sto der, men jeg signerte. Det var Pål Diskerud jeg gjorde forretningen med, sier Sælid i dag.

FAMILIEN. Tore Christian Diskerud (til venstre) – her sammen med sin kone, sin datter (Påls søster) og hennes mann – er blitt en del av den amerikanske sosieteten. Faren har vært styreformann og daglig leder i sønnens selskaper. Tidligere var han en av toppene i eiendomsselskapet Andenæs-gruppen. Foto: www.newyorksocialdiary.com

Den videre historien ble ikke helt som ventet for noen av partene. Sælid fikk skaffet til veie hele beløpet i banken og takket høflig nei til lånet fra Scharning og Diskerud. Han trengte det ikke likevel, sa han. Etter en stund fikk han likevel et hissig brev fra Scharning. Hun krevde 295.000 kroner i rente. Låneavtalen var skrevet slik at Sælid uansett måtte punge ut.

– Jeg endte opp med å betale. Jeg var redd for at de kunne kreve å kjøpe huset til spottpris. Jeg må innrømme at jeg opplevde det hele som utpressing, spesielt når det muntlig var eksplisitt gitt uttrykk for at hele avtalesettet kun kom til anvendelse ved reelt låneopptak, sier Sælid.

Pengene betalte han til en klientkonto hos advokatfirmaet Dalan i Oslo. Hvem som egentlig mottok pengene, er han usikker på.

Anne Cecilie Scharning skriver i et svar til DN at hun kun har lånt ut penger én gang, og at det var til Sælid.

– Dette var et engangstilfelle og utgjør ingen «utlånsvirksomhet», skriver hun.

Scharning fastholder at det var hun selv som møtte Sælid. Hvordan de møttes, vil hun ikke svare på.

– Jeg kjenner Pål Diskerud, men det betyr ikke at vi låner ut penger sammen. Diskerud var ikke part i låneavtalen.

Cato Sælid fastholder at han ikke kjente Scharning.

– Det var jo Pål Diskerud jeg hadde kontakt med. Det var han jeg eventuelt skulle låne penger av, sier Sælid.

Han oppfattet det som at Pål Diskerud hadde et behov for å skjule seg.

– I mine øyne var Scharning bare en stråmann for Diskerud. 

1. EPLEHAGEUTBYGGER. Anne Cecilie Scharning driver med flere store eiendomsprosjekter i og rundt Oslo. – Jeg driver ikke, og har aldri drevet, utlånsvirksomhet, skriver hun via sin advokat til DN.
2. EN PERLE. I mange år siklet Pål Diskerud på denne prakteiendommen på Nærsnes utenfor Oslo. Så ble eiendommen kjøpt av Diskeruds forretningsforbindelse Anne Cecilie Scharning.

VEIEN TIL PARADIS

Nærsnes, sensommeren 2014. En enslig gravemaskin jobber med å planere plenen rundt bassenget. Hovedhuset, som er nymalt hvitt, har utsikt helt opp til Snarøya i Bærum.

Ifølge den forrige eieren, forretningsmannen Terje Andreassen, var Pål Diskerud svært interessert i å låne ut penger med pant i eiendommen.

– Diskerud tilbød meg lån på 15 millioner kroner for å redde eiendommen, sier Andreassen i dag.

– Han hadde med seg faren sin ut dit da de vurderte

eiendommen min. De var der flere ganger for å se på den, men jeg endte med ikke å låne penger av dem, sier han.

I 2013 gikk eiendommen på tvangssalg for 16,3 millioner kroner. Kjøperen het Anne Cecilie Scharning. Kort tid etter at Scharning hadde undertegnet kjøpekontrakten, ringte det i Andreassens mobiltelefon.

– Det var Pål Diskerud. Han ville kjøpe veien. Det var visst veldig viktig for ham, sier Andreassen.

Andreassen hadde nemlig beholdt en av parsellene, og på denne parsellen lå veien ned til huset. Hvorfor var Pål Diskerud interessert i denne ene lille biten?

– Jeg antok de hadde kjøpt eiendommen sammen, sier Andreassen.

Diskerud og Scharning har fra før et felles eiendomsprosjekt i Asker. Anne Cecilie Scharning vil ikke kommentere eierskapet til eiendommen på Saltbutangen, men henviser til Pål Diskerud for kommentarer.

HOVEDKVARTERET. Tore Diskerud er eier og styreformann i Desert Troon Companies med hovedkvarter i Phoenix, Arizona. Ifølge brevark er Jonatan as «Member of desert Troon Group». Foto: Ørjan F. Ellingvåg

SKJULTE LÅN

Pål Diskeruds utlånsvirksomhet strekker seg over et par tiår. DN har funnet nær 40 ulike låneforhold, med et stort antall motparter. Felles for låntagerne er at de ikke hadde tid eller mulighet til å låne penger i ordinær bank.

Frederick Mowinckel var en del av det beryktede finansmiljøet på Aker Brygge i mange år. Også han lånte penger av Pål Diskerud.

– Det var en kjempetabbe. Det kostet meg dyrt. I dag er jeg helt kurert mot å ville jobbe i finansbransjen.

Da Mowinckel og en venn trengte penger, gikk de til Pål Diskerud.

– I prinsippet var det en aksjehandel med en gjenkjøpsgaranti, der vi skulle kjøpe aksjene tilbake til en høyere pris, sier han.

– Det er vel ikke vanlig at en aksjehandel sikres med pant i huset?

– Nei, så du kan godt si at det i realiteten var et lån. Med ganske friske renter. Jeg endte vel opp med å betale bortimot to millioner kroner.

Pantet var i utgangspunktet på 400.000 kroner. Hvor stort lånet egentlig var, har Mowinckel gjort sitt beste for å glemme.

– Bare så det er klart: Jeg klandrer ikke Pål Diskerud. Det var jeg som trengte penger raskt og ville låne, og jeg som var dum nok til å gjøre det.

 

PANTELÅNEREN

DN har gjennomgått flere titall eiendommer hvor Diskerud, Diskerud-selskaper og personer eller advokatfirmaer tilknyttet Diskerud har tatt sikkerhet. DN har gått gjennom eiendomsregistre og funnet pantsettelser og overskjøtinger til Diskerud-sfæren for 60 millioner kroner. Hvor stor virksomheten egentlig er, er vanskelig å si. Til det er lånetransaksjonene

for godt skjult.

I 2010 trengte den omstridte revisoren og forretningsmannen Knut Harald Nylænde penger raskt.

– Jeg var i en skilsmisse og hadde problemer i noen gründerselskaper. Jeg trengte penger. Da ringte jeg Pål Diskerud, sier Nylænde.

– Jeg visste fra bekjente at han drev med utlån av penger.

Diskerud stilte opp. Igjen var det et annet navn som sto på papirene.

På en kafé i Oslo legger Nylænde dokumentet med tittel «Låneavtale» på bordet. Avtalemotparten var en Jesper Jeppesen, men som vitne på avtalen står Pål Diskeruds signatur.

1 ET SLOTT. I denne gedigne boligen i Huk aveny på Bygdøy i Oslo bor den mye omtalte revisoren Knut Harald Nylænde. Pantet som Diskerud hadde på eiendommen, skal ifølge ham være nedbetalt.
2. REVISOREN. Da Knut Harald Nylænde trengte raske penger i forbindelse med et skilsmisseoppgjør, ringte han Pål Diskerud.

Arrangementet mellom Diskerud og Nylænde består av flere avtaler med ulike motparter. Blant annet overdro Nylænde et selskap som inneholdt eiendommer og noen utestående fordringer, til Diskerud. Samtidig lånte Jesper Jeppesen ut et millionbeløp til Nylænde og tok pant i Nylændes slottsaktige villa i strandkanten på Bygdøy.

– Jeg vet ikke hvorfor Jesper Jeppesens navn sto i låneavtalen. Det var Diskerud jeg forholdt meg til, sier Nylænde.

Jeppesen viser seg å være Pål Diskeruds mest betrodde medarbeider. Ikke bare ligger han ofte to skritt bak Diskerud hvor enn han går, han har også sentrale roller i Diskeruds selskaper. Noen ganger er det vanskelig å skille de to fra hverandre.

 

AV MÅNESKINN GROR INGENTING

Grev Wedels Plass Auksjoner i Kvadraturen i Oslo. Det er 28. november 2011, og hvite hansker bærer ut Munchs tresnitt «Måneskinn». Prisvurderingen er oppunder 2,5 millioner kroner. Forsamlingen ser, men ingen hever budskiltet høyt nok. Munch bæres ut igjen. Det samme gjentar seg i juni 2013, selv om prisantydningen er senket med 500.000 kroner.

Et Munch-bilde er et verdipapir som kan flyttes uten å sette spor. Det er penger på veggen. I kunstmarkedet skifter store verdier hender mellom hemmelige kjøpere og selgere. Også i Norge.

– Jeg kan ikke fortelle hvem jeg selger bilder for, sier Hans Richard Elgheim, daglig leder hos Grev Wedels Plass Auksjoner.

DN har fulgt sporene etter det verdifulle Munch-bildet helt siden det ble solgt av auksjonshuset Sotheby’s i London i 2008 for 125.000 pund. Ett år senere ble det solgt videre for to millioner kroner til en blakk forretningsmann, før det plutselig dukket opp på auksjon i Oslo.

– Hvem har fortalt dere om dette?

Den kontroversielle kunsthandleren Svein Arne Hagen (49) svarer motvillig på telefonen. Han velger å legge kortene på bordet.

– «Måneskinn» eies av Pål Diskerud, Jesper Jeppesen og meg. Vi eier det sammen, men på papiret eies det av Idefix Invest – selskapet til Diskeruds medhjelper, Jesper Jeppesen, sier Svein Arne Hagen.

– Historien er at jeg hadde pantsatt bildet, men Diskerud kjøpte ut pantet, og vi ble enige om å dele fortjenesten når bildet blir solgt.

Jesper Jeppesens (36) selskap, Idefix Invest as, har adresse i en av Diskeruds leiligheter i Elisenbergveien. Ingenting i Idefix Invests regnskaper tyder på at selskapet har eid et Munch-bilde til rundt to millioner kroner i flere år.

 

STRAFFELOVEN

§ 295. For åger straffes den som ved rettshandel utnytter noens nød, lettsinn, uforstand eller avhengighetsforhold til å oppnå eller betinge et vederlag, som etter de foreliggende omstendigheter står i et påtakelig misforhold til det som ytes, eller som medvirker hertil.

Det samme gjelder den som, etter å ha ervervet et krav som utspringer av rettshandelen med kjennskap til dennes beskaffenhet, gjør kravet gjeldende eller overdrar det til en annen, eller som medvirker hertil.

 

Vis mer

ET DYRT BEKJENTSKAP

Kunsthandler Svein Arne Hagen og Pål Diskerud har kjent hverandre lenge. Hagen har skapt seg et levebrød ved å kjøpe og selge kunst til et miljø litt på siden av det etablerte samlermarkedet. I 2007 fikk Hagen låne 1,25 millioner kroner av Pål Diskerud for å kjøpe et hus på Hurum. Rentesatsen var på 30 prosent. Snart ble Diskerud vel så interessert i Hagens kunstsamling.

– Diskerud er et dyrt bekjentskap. Han har nok overtatt nærmere 20 bilder og skulpturer som har vært mine, sier Hagen.

Han sier at kunsten Pål Diskerud har overtatt fra ham, alltid har vært sikkerhet for lån. Det gjelder verker av blant annet Frits Thaulow, Odd Nerdrum, Munch og Kirsten Kokkin.

– Jeg har vel lånt penger av Diskerud ti ganger, tenker jeg. Tilsammen syv–åtte millioner kroner. Men han vil nok kalle det noe annet enn lån, sier Hagen.

Alle lånene er arrangert som kunstkjøp, der Diskerud på papiret har kjøpt kunstverkene, mens Hagen har hatt en avtale om tilbakekjøp for en litt høyere pris. Prisdifferansen utgjør den skjulte renten på lånet.

Svein Arne Hagens tidligere advokat bekrefter at det er slik det foregår.

– Diskerud skjuler lånene og ågerrentene bak formelle kjøp, sier advokat Steingrim Wolland.

Dette har ved flere anledninger skapt problemer.

– Jeg kan bekrefte at vi, i forbindelse med et slikt arrangement, vurderte å saksøke Diskerud for avtalebrudd og svik, sier Wolland, som også har kausjonert for ett av lånene.

Krangelen gjelder to bilder av Edvard Munch: «Vampyr» og «To kvinner på stranden». Diskerud bekreftet i et politiavhør i 2010 at han har kjøpt disse bildene fra Hagen. Flere kilder forteller at bildene i dag henger på veggen i Diskeruds leilighet på Tjuvholmen.

Svein Arne Hagen er lei av å fortie hvordan de havnet der.

– De bildene har han gjort utilgjengelig for meg.

– Hvordan?

– Han kjøpte bildene av meg for cirka 2,5 millioner kroner. Bildene var vel den gangen verdt mellom syv millioner og åtte millioner kroner. Jeg hadde som vanlig en gjenkjøpsopsjon. Men han gjorde seg utilgjengelig, og jeg fikk aldri brukt opsjonen. Det er varemerket hans, det. Han gjør seg utilgjengelig, sier Hagen.

Hagen føler seg lurt. Men når nøden er som størst, er lettvinte lån farlig fristende. Ifjor var Hagen nok en gang i beit for penger. Han ringte Pål Diskerud. Igjen. Og denne gangen ble det virkelig dyrt for Hagen. Ifølge

dokumenter som har vært lagt frem i en rettssak, ble udaterte kjøpekontrakter og blankoskjøter deponert hos Diskeruds advokatfirma, Dalan i Oslo, som sikkerhet for et nytt millionlån.

Hagen blir stille.

– Hvem i svarte er kilden til dette?

– Det stemmer at jeg lånte 1,5 millioner kroner i seks måneder. For det skulle han ha en million kroner. Hvor mye det blir i renter, kan dere sikkert regne ut selv, sier Hagen lakonisk.

Svaret er 133 prosent.

Hagen sukker. Han har inntrykk av at Diskerud er en stor aktør i lånemarkedet.

– Han er veldig diskret og hemmelighetsfull, men ut fra det jeg har fått med meg, har han sikkert gitt 100 lån de siste ti årene. Han er istand til å skaffe store penger hvis premissene er tilstede.

 

UTEN FAST BOPEL

En mandag for ikke lenge siden. To menn forlater Nordeas filial på Solli plass. De skritter raskt nedover bakken mot sjøen og stopper på en butikk for å kjøpe mat. Den ene har sandaler og en bandana knyttet rundt hodet. Det er Pål Diskerud. Den andre, to skritt bak, er medhjelper Jesper Jeppesen. De svinger ut på torget som er starten på Tjuvholmen. Så forsvinner de inn en anonym dør. 

Mange ofre for Diskeruds lånevirksomhet forteller den samme historien. Det er vanskelig å få tak i Pål Diskerud, nesten helt umulig, sier folk som har lånt penger av ham og som vil betale tilbake. Han tar ikke lenger telefonen, han svarer nesten ikke på epost. På forretningsadressen i Elisenbergveien er han åpenbart ikke. Bare noen få vet med sikkerhet hvor han bor.

Er det her han holder til? På fasjonable Tjuvholmen?

 

ASYLMOTTAKET

I asylmottaket Mysebu på Mysen i Eidsberg kommune synger det i eritreiske dialekter og arabisk tale mellom veggene. Enkelte ganger flyr det sengebunner og dolokk gjennom luften på den gamle folkehøyskolen, før blålys flerrer nattemørket.

Sammen med samarbeidspartnere driver Pål Diskerud flere asylmottak. De siste årene har de mottatt over 100 millioner kroner i statsstøtte og gått med 14 millioner kroner i overskudd. På papiret er det fortsatt Bondelaget som eier bygningene som huser mottaket på Mysen, men i realiteten er det Pål Diskerud som også eier disse. Det gir noen ryddige millioner i husleieinntekter til selskapet Jonatan as.

– Han er jo litt av en type. Han sa han ville eie en gymsal, så han kjøpte den gamle folkehøyskolen, ler Inge Olav Fure, som var med på å starte asylmottaket.

– En gang lånte jeg en leilighet av ham i Chelsea Harbor i London. Rett ved Themsen, med Jaguar i garasjen under.

Latteren er anstrengt. Vennskapet med Diskerud tok en ugrei vending etter at Fure lånte penger av ham. Fure trengte et likviditetslån og betalte tilbake alt med renter på kort tid.

Men pantet Diskerud hadde fått i Fures hus på Nesodden, ble ikke slettet. Og da Fure skulle selge huset, ble det trøbbel.

– Diskerud ville ha mer penger for å slette pantet. Da startet problemene. Han gjorde seg utilgjengelig, var umulig å få tak i.

Diskerud hentet ikke engang rekommanderte brev, ifølge Fure. Fure møtte opp på Tjuvholmen for å få Diskerud til å gi slipp.

– Han sa jeg måtte betale flere hundre tusen kroner, ellers ville han transportere pantet mellom forskjellige selskaper i Norge og utlandet. Jeg kom til å bli løpende rundt og aldri til å få tak i det.

Fure har gitt DN tilgang til sms-utveksling som viser hvordan Diskerud alltid gjorde seg vanskelig da Fure ville ordne opp, akkurat slik andre ofre for lånevirksomheten har fortalt om.

– Til slutt var jeg villig til å betale det han krevde for å komme meg videre og kunne selge huset, sier Fure.

Til slutt måtte han gå rettens vei for å få fjernet pantet. Men opplevelsen sitter i.

– Det er jo helt utrolig. De er rike, og de har eiendommer over hele verden. Dere har sikkert hørt om jaktfarmen i Spania?

1. TIL SALGS. Tresnittet «Måneskinn» av Edvard Munch ble forsøkt solgt på Grev Wedels Plass Auksjoner for 2,5 millioner kroner. Men hvem er det egentlig som eier bildet som fortsatt skal være til salgs?
2. IL PANTANILLO. Den enorme korkfarmen ikke langt fra Ronda i Spania er Pål Diskeruds hemmelige ferieparadis. Ifølge spansk eiendomsregister eier Diskerud-familien farmen sammen med den spansk-tyske – nå avdøde – playboyprinsen Alfonse Iturbe von Hohenlohe, også kjent som Marbellas gudfar.

FINCAEN

Sinte vakthunder bjeffer i det fjerne når noen nærmer seg den store jernporten. Hele området på flere hundre mål er inngjerdet med piggtråd. På et skilt står det at det er et privat jaktområde og at det er overvåket. Et blått skilt viser at stedet heter Il Pantanillo, ellers finnes ingen informasjon om hvem som oppholder seg innenfor piggtrådgjerdet.

En gammel mann med stokk går langs de svingete veiene i fjellene ved Ronda. Han veiver med stokken og peker mot det store området som strekker seg oppover åsen og er en del av Il Pantanillo.

– Den gården er stor. Muy grande.

Ifølge offentlige dokumenter eier Tore Christian Diskerud den enorme eiendommen en times kjøring fra Marbella.

Det knirker i den store jernporten når den sakte åpner seg. Langs den støvete grusveien innover står det tett i tett med korktrær. Ved en liten innsjø titter 20–30 rådyr opp når bilen nærmer seg. Etter noen minutters kjøring åpenbarer et stort, flott herskapshus seg på en liten høyde. To personer står utenfor og venter.

Eiendommen minner nesten om en borg med vakttårn og murhus bygget rundt en stor gårdsplass. Et langstrakt badebasseng er nettopp tømt for vann for sesongen. På kjøkkenet henger det bilder av Pål Diskerud på veggen.

– Er Pål Diskerud her?

– Nei, nei, han kommer ikke tilbake før til våren. I april, sier en mann som jobber på gården.

– Kan du gi beskjed om at vi prøver å komme i kontakt med ham?

– Si, si.

 

Finansieringsvirksomhetsloven

§ 1–1. Formål og virkeområde
Formålet med loven er å bidra til finansiell stabilitet, herunder at banker og finansinstitusjoner virker på en hensiktsmessig og betryggende måte. Finansiell stabilitet innebærer at det finansielle systemet er robust nok til å motta innskudd og andre tilbakebetalingspliktige midler fra allmennheten, formidle finansiering, utføre betalinger og omfordele risiko på en tilfredsstillende måte. Loven gjelder finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner når annet ikke følger av bestemmelse i eller i medhold av loven.

§ 1–2. Finansieringsvirksomhet
Som finansieringsvirksomhet regnes å yte, formidle eller stille garanti for kreditt eller på annen måte medvirke ved finansiering av annet enn egen virksomhet, unntatt

§ 3–3. Konsesjon
Finansieringsforetak kan ikke drive virksomhet uten tillatelse av Kongen. Finansieringsforetak må ha særskilt tillatelse av Kongen for å drive virksomhet som kredittforetak. Finansierings­foretak skal ha forretningskontor og hovedkontor i Norge.

 

Vis mer

PÅ TJUVHOLMEN

Sommeren har fortsatt ikke sluppet taket, og solen glitrer i vannet rett utenfor restauranten The Edge på Tjuvholmen, der en dresskledd Pål Diskerud sitter og tar seg en formiddagsøl. Da ølen er drukket opp, reiser han seg og går inn inngangsdøren rett ved siden av restauranten.

Det er her han holder til. I en penthouseleilighet i en av Tjuvholmens mest eksklusive bygninger.

Leiligheten står ikke i hans navn. I eiendomsregisteret er det opplyst at et anonymt amerikansk selskap – Unius LLC – kjøpte to seksjoner i Lille Stranden 7 for cirka 20 millioner kroner i 2009. Leilighetene er gjeldfrie og ikke pantsatt.

Unius LLC har adresse i en luksusvilla i San Francisco

som senest ble omsatt for 120 millioner kroner i 2013. Hvem som eier Unius, er ikke lett å finne ut av. Selskapet er registrert i Delaware i USA, velkjent for sitt hemmelighold. Dokumenter fra selskapsregisteret i Arizona viser imidlertid at selskapet er aksjonær i Tore Diskeruds eiendomsimperium i USA.

Lånevirksomheten i Norge har vært med på å gjøre

også sønnen Pål Diskerud til en rik mann. Gjennom næringsvirksomhet og kontroversielle utlån har Pål Diskerud tilegnet seg eiendommer i Norge verd mellom 30 millioner og 60 millioner kroner, minst. Noe er solgt. Han har også fått aksjer, kunst og hester som oppgjør. Hvor stor lånevirksomheten er, kan ikke leses ut av Diskeruds regnskaper eller ligningen, der han rutinemessig står med null i inntekt.

Diskerud eier fortsatt tre leiligheter på Frogner, en villa i Holmenkollåsen, en leilighet i Eiksmarka i Bærum, en tomt i Asker og flere hus på Hvaler. Å få full oversikt, er ingen enkel sak. Diskerud skjuler seg bak advokater, blankoskjøter, selskaper og andre personer.

Bak hemmelighetene skjuler det seg ekte nød.

1. GJEMMESTEDET. Den doble penthouseleiligheten hvor Pål Diskerud opererer fra, helt nede ved vann­kanten på Tjuvholmen i Oslo, er eid av Unius LLC. Hvem som står bak selskapet, som er registrert i Delaware i USA, er ukjent. Foto: Sigurd Fandango
2. FORRETNINGSADRESSE. I denne fasjonable gården I Elisenbergveien på Frogner i Oslo eier Pål Diskerud og hans selskaper tre store leiligheter. Dette er også forretningsadresse til flere av Diskeruds selskaper.

GOD JUL

Jens Jalner husker godt dagen Pål Diskerud plutselig ringte på døren i leiligheten på Oslos sentrale vestkant.

– Jeg hadde aldri sett ham før. Han sa han kjente Ole Christian Bach, men det viste seg å være usant.

Jalner er sliten. Han er blitt 77 år, og et alkoholmisbruk har satt sine merker på den tidligere sjømannen. Han hoster vondt, ribbena verker etter et stygt fall i dusjen. Jalner hadde allerede vært flere ganger hos politiet. Bach var død og hadde brukte leiligheten hans som sikkerhet for flere lånebedragerier. Jalner var blitt overtalt til å signere et pantedokument. Bordet fanget. I 2006 ble han dømt til å betale 750.000 kroner til Bachs advokat. Jens Jalner hadde ikke penger. Han hadde bare leiligheten.

– Han sto plutselig på døren. Han sa han het Pål Diskerud, og han hadde noen penger. Han kunne hjelpe meg.

Jalner sier han hadde drukket en halv flaske vodka den formiddagen, og sant å si hadde han ikke penger til å betale advokaten selv. Diskerud tilbød seg å betale det Jalner skyldte.

 – Jeg følte jeg ikke hadde noe valg.

SYK OG BEKYMRET. Jens Jalner (77) er redd for at han mister leiligheten på Blindern verd cirka fem millioner kroner, til Pål Diskerud. I så fall vet han ikke hvor han skal gjøre av seg.

Til gjengjeld måtte Jalner signere en avtale og kjøpe­kontrakt hvor Diskerud fikk leiligheten i bytte mot å gjøre opp gjelden og betale Jalner et mindre månedlig beløp. En leilighet til fire millioner for å ta en regning på 750.000 kroner?

– Jeg har fått noen flere penger, men det er ikke så mye. Det er kanskje en million tilsammen, sier Jalner.

I kjøpeavtalen står det at prisen på leiligheten er 1.450.000 kroner. I tillegg kommer noen månedlige

utbetalinger til Jalner, slik at Diskeruds utbetaling maksimalt kunne beløpe seg til 2.350.000 kroner. De månedlige betalingene opphørte i 2012.

Nå vil Diskerud ha Jalner ut av leiligheten.

– Han har sagt at jeg må flytte. Men jeg har ikke noe sted å dra.

Jalner kunne godt tenke seg å flytte på omsorgshjem, men der koster det penger. Det har han ikke.

– Du hadde kanskje hatt råd hvis du kunne selge leiligheten?

– Ja ... men det er for sent nå. Nå håper jeg bare å dø før det blir et problem.

Nå viser det seg at Diskerud heller ikke har betalt gjelden som fikk Jalner til å selge leiligheten, de 750.000 kronene Diskerud skulle betale til advokat Ole Petter Breistøl.

DN har kontaktet Breistøl. Han har ikke sett noe til pengene han har utestående.

– Jeg har ikke fått noe oppgjør, og jeg har aldri hørt om noen Diskerud. Jeg har ikke gått på Jalner for å få pengene, for jeg synes synd på ham.

Jalner er fortvilet og opprørt over situasjonen. Når han hører at Diskerud ikke engang har gjort opp forpliktelsen i kjøpekontrakten, blir han lei seg.

– Hva skal man si. At noen kan gjøre slikt ….

På entrébordet ligger postkortet fra Tore Diskerud og kona Turid i USA:

«Vi er glade for at du kommer så godt ut av det med Pål.

God jul»

PANTELÅNEREN. Leiligheten på Tjuvholmen ble kjøpt for 20 millioner kroner. Her skal Pål Diskerud ha flere dyre Munch-bilder på veggen, som han har tatt i pant.

EN INDRE RO

Tilbake på Hvaler. Inger Marie Haraldsen

går inn i huset. Hun må samle seg. Datteren Maria har kommet. Også hun har forbannet Pål Diskerud, både i det stille og rett opp i ansiktet hans.

– Jeg har stått hos ham med lånebevis og spurt hvor mye vi skylder ham. Hva må vi gjøre for å få huset vårt tilbake? Men han skiter i oss, sier Maria.

– Han sier han vil utvikle eiendommen. Han vil at mamma skal finne seg et annet sted å bo. Han har laget et helvete.

Familien Haraldsen har mistet alt de hadde. Eiendommene er verd minst fire millioner kroner. Diskerud fikk dem for 500.000.

De to husene er enkle, men ligger idyllisk til bare 100 meter fra vannet. Bak trærne kan man se Torbjørnskjær fyr.

Etter at Maria tilbød seg å betale, har Pål Diskerud sluttet å ta telefonen. Maria ringer og ringer, men får ikke svar. En dag forsøkte hun fra venninnens telefon. Et nytt nummer. Da svarte han.

– Han sa bare: «Dere er ikke prioritert.»

Moren Inger Marie er trist.

– Han tror vi er dumme, men det er bare trist at folk er slik mot andre. Kan ikke folk bli rike uten å være uærlige?

Hun rydder inn fra terrassebordet.

– Men jeg har en indre ro. Nå kommer sannheten frem. Endelig.

 

«Ordinær forretningsvirksomhet»

Pål Diskerud mener han driver ordinær forretningsvirksomhet og at påstandene som rettes mot ham, er uriktige:

«Dagens Næringsliv presenterte meg torsdag ettermiddag for en rekke historier om påstått uetisk forretningsvirksomhet knyttet til min person. Det fremsettes skadelige påstander ikke bare mot meg, men mot familie og forretningsforbindelser. Dette kommer fra mennesker med agendaer som burde gjøre DN svært skeptiske til innholdet i påstandene.

Det er umulig for meg å gå i rette med alle uriktighetene, antydningene, påstandene og upresishetene i det materialet DN har kontaktet meg om. Derfor må jeg nøye meg med å slå fast følgende:

Jeg har drevet omfattende forretningsvirksomhet i flere tiår. Meg bekjent har jeg aldri, på noe tidspunkt, vært etterforsket, mistenkt eller siktet av politiet for noen forhold.

Blant sakene DN refererer til, er det forhold som er prøvd i flere rettsinstanser. I retten har jeg fått medhold. Likevel brukes disse forholdene som «bevis» på min angivelig tvilsomme forretningsmoral. Der retten fant i min favør, velger DN å dømme meg.

Jeg har tidvis tatt store risiki ved å gå inn i unge eller vanskeligstilte selskaper og hjulpet disse gjennom tøffe faser. Noen av disse satsingene har ført til tap, andre har gitt suksess. De gangene et selskap har lykkes, skulle det bare mangle at jeg ikke også har nytt godt av risikoen jeg tok.

På samme måte prøver også DN å fremstille annen, ordinær forretningsvirksomhet som kamuflerte lån. Dette er uriktig, og ville blitt påpekt av revisorer, juridiske rådgivere og annen kompetanse dersom det hadde vært tilfellet. Jeg har ikke drevet virksomhet av det slag og omfang DN hevder.»

 

«Desert Troon yter ikke lån»

Tore Christian Diskerud har ikke besvart spørsmål fra DN. Imidlertid har hans amerikanske advokater Chester & Shein ønsket å presisere følgende på vegne av Diskeruds selskapsgruppe Desert Troon:

«Pål Diskerud har ingen direkte eller indirekte eierpost i Desert Troon-selskapene. Han kan heller ikke representere selskapene.

The Desert Troon yter ikke lån og har ikke virksomhet i Norge.

The Desert Troon companies har ikke deltatt direkte eller indirekte i noen av transaksjonene som er beskrevet i artikkelen,» skriver advokat David Shein i et brev til DN.

 

«Kjenner meg ikke igjen»

Jesper Jeppesen, som er styremedlem og daglig leder i en rekke av Pål Diskeruds selskaper, sier han ikke ikke kjenner seg igjen i de forholdene Dagens Næringsliv beskriver:

«Jeg kjenner meg ikke igjen i Deres beskrivelser av ’Diskeruds utlånsvirksomhet’.

Verken Idefix Invest eller Hagen har noen gang hatt noe eierskap til et slik Munch litografi dere nevner. I allefall ikke etter 01.06.2011 som var første gang jeg fikk befatning med litografiet. Hvem som eventuelt har eid litografiet fra året kunstneren lagde det og frem til jeg kjøpte det av selger i 2011 vet jeg altså ikke.

Jeg har ikke fått noen informasjon om at Diskerud eller de selskaper dere har benevnt har foretatt utlån til Nylænde. Det jeg vet er at Jonatan AS kjøpte et selskap, Bridge AS (nå Bayllisstic AS), av Moxie AS som eies av Nylænde. Kjøpesummen skulle etter avtale utbetales i transjer basert på en due dilligence prosess. Denne ble komplett, og med ditto fullført oppgjør medio 2011. I perioden ba Nylænde om et forskudd og jeg ble bedt om å sikre denne fordringen som panthaver i Nylændes eiendom frem til due dilligencen var ferdig som forutsatt.»

 

«Ikke hatt innsyn»

Advokatkontoret Dalan har denne kommentaren til sin rolle i Pål Diskeruds virksomhet:

– Advokatfirmaet Dalan har på ordinær måte hatt enkeltoppdrag knyttet til rådgivning, tvister, inndriving og oppgjørsfunksjoner. Disse fremtrer å være av helt ordinær karakter. Dalan har som tidligere nevnt ikke vært involvert i kredittgivningsvirksomhet. Vi har ikke hatt innsyn i eventuelle underliggende kredittarrangementer. Vi har ikke indikasjoner på eventuelle ulovlige forhold i de fåtallige transaksjoner hvor vi har hatt oppdrag, sier advokat Morten Poulsson i Dalan.

 

Vis mer

Les mer fra Magasinet her.

  • Populære Søk:
  • Siste stillinger
  • Lederstillinger
Vis alle stillinger

Videoer fra Magasinet

Debatt 

DN vil gjerne at du deltar i debatten og diskuterer denne saken. Vi ønsker en god og saklig debatt, og krever at du debatterer under fullt navn. Innlegg skrevet med anonyme brukernavn og kallenavn vil bli slettet. Av sikkerhetsmessige årsaker sletter vi også poster med linker. Debatten modereres underveis. Vi fjerner innlegg som vi mener ikke hører hjemme i det offentlige rom.

Med vennlig hilsen
Amund Djuve, sjefredaktør