Etter stor pågang og omfattende debatt legger vi ut hele artikkelen fra DN Lørdag.
- HVILKEN BREDDEGRAD ligger Oslo på?
Ken Caldeira venter ikke på svar, men klikker seg inn på Googles karttjeneste på pc-en.
- Javel. 60. breddegrad. Hmm. Du vil rammes. Hardt, sier Caldeira.
Den anerkjente klimaforskeren ved Stanford University snakker ikke om klimaproblemet. Han snakker om klimaløsningen. Ved å redusere sollyset fra Oslo og nordover med ti prosent, vil den globale oppvarmingen stagges, har Caldeira forsket seg frem til. Det er kanskje bra for verden. Men det er dårlige nyheter for Norge. Det vil ikke bare bli iskaldt. Vi får sur nedbør og hull i ozonlaget i tillegg.
Caldeiras våpen i klimakrigen er svoveldioksid. Ved å pumpe ut svoveldioksid fra fly i luftrommet over klodens nordlige områder, tror han at verden kan reddes fra en klimakatastrofe. Skulle Grønlandsisen stå i fare for å renne til havs, holder det ikke å kalle inn til en klimakonferanse. Da settes flyvåpenet inn.
- Ved å redusere sollyset i nord får vi kjølt ned området som må kjøles ned mest. Dessuten er det adskillig færre mennesker i nord enn ellers på kloden. Det er bare noen nordmenn og finner og slikt, sier Caldeira.
Reserveplanen. Galskap? Science fiction? Slett ikke, men kall det gjerne et utslag av desperasjon eller desillusjon. Klimaforskere ser at drivhusgassutslippene stiger raskere, at klimaendringene akselererer og velstandsøkningen i folkerike Asia skyter fart. Samtidig konstaterer de at fremdriften i internasjonale klimaforhandlinger på langt nær er rask nok til å bekjempe problemene de advarer om.
De dårlige nyhetene har fått flere til å se nærmere på et tema som inntil nylig var tabu. Klimamanipulasjon. Teknologiske risikoprosjekter som gjødsling av verdenshavene eller gigantiske støvsugere som skal suge CO2 ut av luften. Speil i atmosfæren. Svovel i stratosfæren. Skipsflåter som gjør vann om til reflekterende skyer i troposfæren. Eller dumper salt langs Golfstrømmens sårbare punkter. Flere forskere etterlyser en reserveplan om klimaforhandlerne ikke får opp dampen. Er det på tide å bringe ingeniørene inn på banen?
- Det går opp for flere og flere at vi er i en akutt situasjon når det gjelder å få ned CO2-utslippene. Forsøkene med å få befolkningsveksten og CO2-utslippene under kontroll, har hittil fungert mildt sagt elendig, sier Brian Launder.
Han er professor i mekanisk ingeniørvirksomhet ved universitetet i Manchester og er en av forskerne som nå er i ferd med å skrive en rapport i regi av det britiske vitenskapsakademiet, Royal Society. Tema? Klimamanipulasjon. Launder og en raskt økende gruppe forskere tviler på at politikerne er i stand til å stoppe veksten i utslippene innen 2015, slik forskerne innstendig har bedt om.
- Jeg vil bli veldig overrasket om man i 2015 - det er altså bare seks år til - faktisk ser en nedgang i utslippene. Jeg er dessverre sikker på at de vil øke kraftig også da, sier Launder.
- Vi er nødt til å ha en reserveløsning klar - en nødløsning som kan settes ut i livet på kort varsel, legger han til.
Testene er allerede i gang. I februar satte en rekke kinesere seg til kanonene utenfor Beijing. De rettet kanonene mot skyene og fyrte løs. 313 ampuller fylt med sølviodid ble skutt i været. Et par timer senere kunne kineserne glede seg over resultatet. 12 motorveier rundt Beijing måtte stenge i snøværet som kanonaden fremprovoserte.
Les også:EU-møter om klimautfordring
Fra Star Wars til svovel. Manipulasjon og teknologiske risikoprosjekter som mulig løsning på klimaproblemet er ikke et nytt fenomen. Allerede i 1965 kom bekymrede forskere til Det hvite hus og advarte daværende president Lyndon B. Johnson om at CO2-utslippene kunne by på problemer. Det var ikke reduserte utslipp de lanserte som mulig klimakur. De foreslo i stedet å strø reflekterende partikler på havet for at flere solstråler skulle reflekteres ut i verdensrommet. Ni år etterpå kom den russiske fysikeren Mikhail Budyko med en annen løsning. Med vondt skal vondt fordrives, mente Budyko. Ved å pumpe millioner av tonn svoveldioksid ut i stratosfæren ville ikke bare solnedgangen bli rødere. Kloden ville også bli kjøligere.
15. juni 1991 ble Budykos teori testet i praksis. Et stort vulkanutbrudd fra Mount Pinatubo blåste 20 millioner tonn svoveldioksid til himmels. Temperaturen på kloden falt med en halv grad celsius i året som fulgte.
- Vulkanutbruddet har vist oss at det virker, sier Ken Caldeira.
Det skulle likevel gå nesten ti år fra vulkanutbruddet før den tidligere venstreorienterte miljøaktivisten Caldeira ble overbevist.
Da han begynte å se nærmere på klimamanipulasjon som eventuelt virkemiddel i kampen mot global oppvarming, hadde han overhodet ikke tro på at slike prosjekter kunne avverge en klimakatastrofe. Året var 1998. Klimaforhandlingene i Kyoto var nylig sluttført og Caldeira deltok på et seminar i Aspen, Colorado. En av foreleserne skilte seg ut. Det var Lowell Wood. Wood er ingen hvem som helst. Han var Pentagons fremste våpeningeniør under den kalde krigen. Sammen med sin mentor og samarbeidspartner Edward Teller ble han ansett for å være den kaldeste av den kalde krigens krigere. De utviklet og raffinerte atomvåpen fra sin base i Livermore i California og var mennene som overtalte daværende president Ronald Reagan til å sette i gang Star Wars-programmet på begynnelsen av 1980-tallet. Da Sovjetunionen gikk i oppløsning måtte Wood finne seg nye trusler å bekjempe. Klimatruselen kom beleilig.
Manipulasjon som termostat. På seminaret i Aspen provoserte Wood tilhørerne. Den globale oppvarmingen kunne reverseres ved kun å bruke en milliard dollar i året, fikk Caldeira og de andre høre. Det var bare å slippe så mye svoveldioksid ut i stratosfæren at sollyset på kloden ble redusert med en prosent. Og vips, så ville det bli kjøligere. Wood så ikke ut til å bry seg med bivirkningene. Tvert imot. Hvem liker ikke røde solnedganger? spurte Wood.
Den seriøse klimaforskeren Caldeira hadde fått nok av gale professorer som hadde en kjapp teknologisk løsning på klimaproblemet. Han mente som de fleste klimaforskere at det representerte en avsporing av selve klimadebatten og grenset til galskap. Etter seminaret i Aspen, reiste Caldeira tilbake til kontoret med det formål å bevise at Wood tok feil.
- Formålet var å få en slutt på alt snakket om klimamanipulasjon en gang for alle, sier Caldeira.
Da Caldeira hadde studert og konkludert, ble han sjokkert. Han kom frem til at Wood hadde rett. Klimamanipulasjon kunne fungere som en termostat.
- Ved å strø litt svoveldioksid i stratosfæren, så kan vi faktisk reversere oppvarmingen, sier han.
Svovelspekulasjonen. De kommende årene ble klimamanipulasjon likevel stemplet som en hobby for gale professorer, men i 2006 skjedde noe. Det var ikke bare Al Gore som mante til klimakamp med filmen En ubehagelig sannhet . Mannen som hadde vunnet nobelprisen i kjemi for sin forskning på ozonlaget, Paul J. Crutzen, skrev en lengre artikkel i tidsskriftet Climatic Change. Med tungt hjerte skrev Crutzen at politikernes manglende handlekraft i klimaspørsmålet nå dessverre gjorde det nødvendig å satse kraftig på klimamanipuleringsprosjekter. Prosjektet nobelprisvinneren hadde størst tro på, var i likhet med Budyko og Wood svovelutslipp i stratosfæren. Crutzen mente at vi ved årlig å sende 1,5 millioner tonn svovel til værs, kunne kjøle kloden tilstrekkelig. Den nederlandske kjemikeren var smertelig klar over at alle bivirkningene ved et såpass radikalt prosjekt ville være vanskelige å gjette seg til på forhånd. Selv visste han om enkelte sannsynlige farer. Hull i ozonlaget, sur nedbør, mindre regnfall og dertil mindre ferskvann. I tillegg kunne det se ut til at tropene ville kjøles mer enn polene - motsatt av hva han skulle ønske. Men man kan ikke lage omelett uten å knuse noen egg. Crutzen hadde et alvorlig klimaproblem å løse.
Sent på høsten 2008 publiserte de to tidligere meningsmotstanderne Wood og Caldeira en ny versjon av svovelmanipulasjonen. Ved å slippe svovel kun over nordområdene, ville færre mennesker slite med bivirkningene av å senke temperaturen på kloden.
- Det er en del snakk om at områdene fra Arktis og sørover vil fungere som laboratorium for denne typen klimamanipulasjon, sier Caldeira.
- Hva med oss som bor her?
- Offervilje, min venn. Offervilje, sier Caldeira lett humrende.
- Vel, vi får ha en evakueringsplan klar, legger han til.
Skymakeren. Professor Stephen Salter sitter på kontoret sitt i Edinburgh og snakker om sitt bidrag til å løse klimakrisen.
- Jeg håper å få utført en test på nordsiden av Færøyene om ikke altfor lenge, sier Salter.
Det er drøyt fem år siden Salter ble kontaktet av fysikeren John Latham. Latham lurte på om Salter kunne hjelpe ham med å finne frem til en metode for å produsere lyse skyer som reflekterer mer av sollyset ut i verdensrommet. Det kunne Salter. Han tegnet seg frem til et skip som kan sprøyte vanndamp fra havet og opp i troposfæren og slik sørge for hvitere skyer som reflekterer mer av sollyset. Skipet er et såkalt Flettner-skip med store roterende sylindere som minner om skorsteiner. I virkeligheten fungerer de som seil - og sprøyter sjøvann opp i været.
Ideen er at ubemannede, satellittnavigerte skip skal seile kontinuerlig og danne skyer over verdenshavene. Sammen har Latham og Salter regnet seg frem til at 1500 skip kan holde temperaturen i ro - selv om CO2-mengden skulle dobles. Med offensiv satsing og testing tror Salter skipsflåten kan seile til havs om fem år, selv om han fortsatt jobber med noe rusk knyttet til selve spraymekanismen.
- Forskeren Philip Rasch ved National Center for Atmospheric Research har ved hjelp av sine modeller vist at vi på dette viset kan holde temperaturen stabil i 75 år, selv med en dobling av CO2-nivåene. Etter 90 års seiling kan det likevel se ut som om vi risikerer at isen smelter igjen. Men håpet er jo at andre har kommet opp med en varig løsning på klimaproblemet innen den tid, sier Salter.
- Hva er den største utfordringen for dette konseptet nå, slik du ser det?
- Det største problemet er at jeg mangler penger til å bygge og teste skip, sier Salter.
Skyskeptikere har pekt på andre problemer, som faren for at temperaturen ikke reduseres jevnt over hele kloden, men at Salters skipsflåte kan produsere kuldehull og endre nedbørssystemer.
Les også: EU-møter om klimautfordring
Speilspesialisten. - En spøk? Jeg forsøker å løse klimakrisen, og du spør om det er en spøk?
Professor J. Roger P. Angel roper inn i telefonrøret. Angel er mannen som har laget verdens største teleskop og leder til daglig Steward Observatory Mirror Laboratory ved universitetet i Arizona. Og ja, hans løsning på klimakrisen kan ved første øyekast minne mistenkelig mye om en dårlig aprilsnarr. Angel vil skyte en million silisiumdisketter ut i verdensrommet hvert eneste minutt i 30 år. En nær to kilometer lang elektromagnetisk kanon vil slenge diskettene, hver på 60 centimeter i diameter, halvannen millioner kilometer ut i verdensrommet. Der vil tyngdekraften fra solen være lik tyngdekraften fra jorden. Diskettene skal etter Angels plan fungere som en solskjerm som reduserer den globale oppvarmingen. Angels klimaløsning er den dyreste som er lansert.
- Jeg har regnet meg frem til at det vil koste 5000 milliarder dollar. Men så vil det trolig fungere i 50 år. Da blir ikke prisen så avskrekkende, sier Angel.
Hans klimaløsning er også såpass krevende å få til teknologisk, at han selv innrømmer at andre klimatiske risikoprosjekter må settes ut i livet før han fyrer avgårde den første ladningen.
- Det vil ta rundt 30 år før vi kan gjøre dette. Nå har vi det travelt med å løse klimakrisen, så jeg tror kanskje at det kan være lurt å starte med å skyte svoveldioksid opp i atmosfæren, sier Angel.
Kritikere har advart om at Angels klimaløsning ikke bare vil redusere sollyset, men også effekten av solcellepaneler. Og hvordan skal man fjerne diskettene om det viser seg at de skygger for mye for sola?
Fangstmannen. - De andre klimamanipuleringsprosjektene maskerer problemet. De tar ikke for seg opphopningen av CO2.
Professor Klaus Lackner sitter på sitt kontor på Columbia-universitetet i New York og peker på en vektig innvendig mot Caldeiras svovelutslipp, Salters skyproduksjon og Angels speilspekulasjon. Alle tre prosjektene har det til felles at de tar sikte på å redusere antallet solstråler som treffer jorden. Men årsaken til klimaproblemet, økt CO2-konsentrasjon i atmosfæren og en påfølgende drivhuseffekt, løser de ikke. Selv om de reduserer temperaturen, vil CO2 hope seg opp og føre med seg en rekke problemer. Ikke minst vil verdenshavene forsures. Lackner har en annen løsning. Han vil rett og slett plante tusenvis av gigantiske kunstige trær rundt omkring på kloden. Hvert tre vil rage flere hundre meter opp i været, ha en sugeflate på 60 meter og fange CO2 direkte fra luften.
- Ett slikt tre vil fange opp utslippene fra 15.000 biler. Vi behøver 250.000 trær for å behandle tilstrekkelig med CO2, sier Lackner.
Treet han har funnet opp, fanger adskillig mer CO2 enn man kunne oppnå ved storstilt planting av vanlige trær. Lackners tre slipper å bry seg med bagateller som fotosyntese.
- De kunstige trærne er tusen ganger bedre til å dra ut CO2 fra luften enn vanlige trær. De er laget med kun det som formål, sier Lackner.
FNs klimapanel konkluderte i sin forrige rapport med at det vil kreve for mye energi å fange CO2 direkte fra luften. CO2-konsentrasjonen er hundre ganger større i en røykkanal, enn i løse luften.
Lackner vil bevise at klimapanelet, som han også var en del av, tar feil. Professorens selskap har nå utviklet et lite tre som kan fange opp ett tonn CO2 per dag.
- Vi er et godt stykke unna T-Ford-en ennå. Håpet er at vi i løpet av et par år kan etablere en luft-fangst-park som suger til seg 100 tonn CO2 per dag. Derfra kan det gå fort, sier professoren.
Den store utfordringen hans er å få kostnadene ned. Nå koster det over 200 dollar å rense ett tonn CO2 ved hjelp av Lackners trær. Professoren vet at han må presse prisen ned i 30 dollar.
- Husk at en cd kostet 20 dollar i 1985. Ville man dengang tro noen som sa at man ville få dem for en penny i 2009?
Politisk problem. Mens Lackner jobber med teknologiske forbedringer, så er det andre sider ved klimamanipulasjon som bekymrer Ken Caldeira.
- De politiske og sosiale utfordringene ved klimamanipulasjon er langt større enn de teknologiske.
Sett at USA bestemte seg for å sprøyte et slags støv, la oss si svovel, i atmosfæren. Hva om Kina rammes av ekstrem tørke året etterpå? Uansett om det var USAs svovelslipp i atmosfæren som var årsaken til den kinesiske tørken, eller ikke, så ser vi at Kina lett kunne beskylde USA for å forårsake ekstrem tørke. Faren for en konflikt vil være høy, sier han.
Ettersom det vil koste så lite å sende et halvt dusin fly til værs for å sprute ut svoveldioksid, kan et hvilket som helst land på egen hånd sette i gang. Virkningene vil kunne merkes over hele kloden.
- Dette vil være mye enklere enn internasjonale klimaforhandlinger, som Kyoto, der man ber alle om å bidra - og dermed også skumlere. For å sammenligne dette med Irak-krigen: Hans Blix jaktet på masseødeleggelsesvåpen på vegne av FN. Til slutt ble USA utålmodige og sa til helvete med hele greiene. Vi invaderer . Noe tilsvarende kan hende med klimamanipulasjon, sier Caldeira.
- Det vil være veldig vanskelig for en amerikansk president ikke å gjøre det om han virkelig befinner seg i en krise, legger han til.
I en verden der ingeniørene og manipulatørene slippes løs, vil det lett kunne bli en kamp om å bestemme temperaturen. Russland vil nok ønske seg en helt annen temperatur enn Brasil, men hvem skal styre over gradestokken?
Les også:EU-møter om klimautfordring
Bomtur. Til tross for at flere forskere i det siste er blitt kvitt noen av motforestillingene mot klimamanipulasjon, så ser de fleste miljøorganisasjoner og politikere fortsatt på dette som en avsporing av klimadebatten. De frykter at det kan fungere som en unnskyldning for ikke å redusere CO2-utslippene.
- Det er en fare for en falsk trygghet. Hvorfor skal vi gå videre med å redusere utslippene når vi kan bruke dette? Vel, selv om klimamanipulering kan avverge en katastrofe på kort sikt, så kan de langsiktige konsekvensene av omfattende klimamanipulasjon være fatale. Vi kommer ikke utenom å redusere utslippene av CO2, sier Caldeira.
Han er likevel ikke i tvil om at politikere og miljøorganisasjoner snart vil måtte komme til å forholde seg til klimamanipulasjon, selv om de vegrer seg for øyeblikket. Caldeira trekker parallellen til klimatilpasning.
- For fem år siden ville man ikke høre snakk om at vi måtte drive med klimatilpasning. Man skulle kun konsentrere seg om å redusere utslippene. Nå ser de fleste at vi både må kutte utslippene og tilpasse oss en varmere verden. Men selv om vi både kutter og tilpasser oss, så er det likevel en fare for en akutt klimakrise. Derfor må vi også være forberedt på å bruke mer drastiske tiltak som klimamanipulasjon, sier han.
Mer forskning kan kanskje heller ikke skade. Det fikk forskerne ombord på forskningsskipet Polarstern i Antarktis erfare. I to og en halv måned i vinter trålet de Sørishavet og dumpet tonnevis med jernsulfat i Sørishavet og farget et område på størrelse med Kristiansand kommune lysegrønt. Det var et av de mest ambisiøse forsøkene på klimamanipulasjon noensinne.
Jerndumpingen skulle stimulere veksten av en alge som tar opp i seg CO2 når den vokser og tar det med seg til havets bunn idet den dør.
Visst ble det mer alger. Men det var det ikke bare forskerne som merket. Det gjorde andre kryp også. De spiste opp algene. Og klimaeffekten.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.