Yrkesgrupper som har «unormalt» høy lønn, bør trå varsomt. Festen kan gå over, fort eller gradvis, gjennom teknologiskift, konkurransevridning – eller rene politiske vedtak. Politikk og kapitalmakt gikk sammen da pressebaronen Rupert Murdoch, med statsminister Margaret Thatchers velsignelse, knuste typografene i London i 2006, og da Ronald Reagan i 2001 sparket 11.000 flyveledere. I vår del av verden er teknologisprang og stadig mer liberaliserte arbeidsmarkeder en større trusel.

Det er ulike årsaker til at ansatte i noen yrker tjener mye mer enn sammenlignbare grupper, men noen faktorer går igjen for å skape en lønnsadel: Stor lønnsevne hos arbeidsgiverne, forskjellige monopolbestemmelser – og stor effekt av mulige streiker.

Norske oljearbeidere tjener godt, fordi lønnsutgiftene betyr en forholdsvis beskjeden del i det store regnskapet – og fordi kostnadene ved streik telles i millioner og milliarder kroner i løpet av noen dager og uker.

Norske heismontører tjente spesielt godt på 1980-tallet, som en liten og godt organisert yrkesgruppe i et fag beskyttet av en kongelig resolusjon.

Flyvelederne er stadig en høytlønnsgruppe. Dette speiler delvis stort ansvar, men de har en ettårig betalt utdannelse. Aksjonseffekten er til gjengjeld voldsom. Anklagene om at sykemeldinger som skjult aksjonsform har kommet like tett som de er avvist av organisasjonslederne.

Også typografene har tilhørt lønnsadelen. Avisene, særlig de store i Oslo, hadde også lenge lønnsevne, beskyttelse gjennom «filmsatsparagrafen». Mistet typografene arbeidsgleden, sto avisene. Langvarige og økonomisk ødeleggende aviskonflikter i Danmark og Storbritannia på 1970-tallet skremte arbeidsgiverne.

Men motkreftene har alltid vært der.

Heismontørene fikk justert sine tariffavtaler på slutten av 1980-tallet. I 1993 ble den spesielle lovbeskyttelsen av faget opphevet, og de siste tiårene er det kommet mer konkurranse i bransjen. I dag følger lønnsdannelsen stort sett frontfagene.

Det gikk enda verre med typografene, de kjempet mot teknologien og tapte. De fleste typografjobbene forsvant.

I sin mest brutale form har tilbakeslagene kommet gjennom regulær «unionbusting», som da mediebaronen Rupert Murdoch etter lange og mislykkede forhandlingsrunder med typografene i hemmelighet bygget opp et nytt trykkeri i Wapping øst i London. I januar 1986 kuttet han antallet typografer fra 6000 til 600. Typografene aksjonerte i et år, men slaget var tapt og jobbene borte.

Reagans kamp mot flyvelederne ble definerende for hans presidentperiode. Etter at 13.000 flyveledere i Professional Air Trafic Controller Organization i august 1981 gikk i streik for krav godt utenpå hva andre offentlige ansatte hadde fått, stilte den ferske presidenten ultimatum: Kom tilbake på jobb innen 48 timer, eller dere har sparken. I tillegg ble fagorganisasjonen ilagt dagsbøter på en million dollar om dagen. De fleste trodde Reagan bløffet – at han ikke våget å lamme hele flytrafikken i USA. Men med hjelp av 3000 overordnede, 2000 flyveledere som kom tilbake på jobb og 900 militære flyveledere, gikk 80 prosent av flytrafikken i USA som normalt etter få dager. 11.000 sto arbeidsledige – og det ble forbudt å noengang gjeninnsette flyveledere som hadde vært med på streiken. Etter dette falt streikeviljen i amerikansk offentlig sektor som en stein.

Vi gjør ikke slikt i Norge. Til gjengjeld bruker regjeringen tvungen lønnsnemnd mot konflikter i Nordsjøen.

Og nå synes også Avinor at konkurranseutsetting av monopoltjenesten som leveres til staten er en god idé. Også lønnsfester tar slutt. Iblant kan de ende i tung bakrus.

Les også: Lønnskamp (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.