ilddåp m (Bokmål/Nynorsk), c (Riksmål) ; en begynnelse som er spesielt vanskelig eller strevsom.

Klokka er 08.54 lørdag 14.januar 2017. Jeg dulter borti Lucas Bauer og sier sorry, legger fra meg overtrekkstøyet og går inn i startfeltet. Startposisjon 62, nest bakerst i rekka. Jeg bytter med han bak meg, vet han skal forbi kjapt uansett. Litt selvinnsikt taper man sjelden på. Han er også norsk. De aller fleste her er jo det, selv om vi er i Seefeld i Østerrike. Bakerst i rekka, endelig på start i Visma SkiClassic. Jeg har trent for dette, jeg har gledet meg til dette og jeg er foreløpig lykkelig uvitende om hva som møter meg.

Vi kom ned på torsdagen. Tar en rolig skitur i løypene. Det virket som en hard start, men ok løyper. Jeg bestemmer meg tidlig for å gå med feste. Både fordi det kommer mange stakerenn fremover og fordi jeg tror at det vil få meg raskest gjennom løypa. Det tror jeg fortsatt. Fredag tester vi ski. Festet sitter og kroppen virker fin. Alt ligger til rette for et fint skirenn, men det er en x faktor. Det er meldt snø, mye snø. Noen sier 20 centimeter mens vi går rennet. Alle er enig om at det blir hardt, men jeg var ikke i nærheten av å tro at det skulle bli så hardt.

Starten går og jeg henger på feltet. Det stopper opp inn i bakkene og det er i grunn greit å henge med. De harde bakkene kommer, jeg har feste, går hardt og føler meg ganske bra. Men det snør, gud hjelpe meg hvor mye det snør. Et av mine forrige blogginnlegg handlet om hvor lite snø det er. Vi driver vinteridrett og når det endelig kommer snø skal verken jeg eller noen andre her klage på det. Men det er klart; måtte det komme akkurat da vi skulle ut å gå? Det virkelig bøtter ned.

Jeg har sluppet teten for lengst og må også slippe de jeg har gått sammen med. På et ganske langt midtparti i løypa går vi over noen jorder. Det er rett slett ikke skispor, det er et skitråkk. Det ikke bare minner om bildene fra gamle dager på NRK da femmilsløperne kom gjennom skogen. Det ER sånn. 

Når jeg skulle være toppidrettsutøver for et år, var ikke den jeg først og fremst tenkte på Johan Grøttumsbråten , den gamle skikongen med tre OL-gull på 20- og 30-tallet. Det må eventuelt bli neste prosjekt, leve et år som Johan Grøttumsbråten. Jeg vet bare om én nordmann som hadde likt seg i dette rennet, idrettshistoriker Thor Gotaas. Thor hadde elsket det her. En halv meter sikt, rufsete løyper, smurt med en blanding av goudaost, smult og gløgg og sust gjennom i eufori.

Jeg staker meg opp mot stigningene tilbake. Gleder meg til jeg kommer dit, da kan jeg bruke fraspark eller løpe fiskebein. Her må jeg stake og det er blytungt. Jeg får oppturer og nedturer. Tenker noen ganger, kommer jeg til mål?

Jeg kom til mål. Sliten. Jeg var 29 minutter bak vinneren. Det er for mye. Jeg ble nummer 57, avstanden opp til det hårete målet om topp 50 er stor i tid, men ikke i plasseringer. En liten trøst. På pizzasjappa etter løpet er gutta bare passe fornøyd selv, de skulle vært med når det gjaldt i avslutningen. Etter en stund sier Øystein: «Med tanke på løyper og forholdene er dette det verste skirennet jeg har gått». Takk og lov.

På lørdag er det nytt renn. La Diagonela her i Pontresina i Sveits. Det blir hardt det også. Det er alltid hardt å gå skirenn. Jeg har selvfølgelig fått en betennelse i armen etter denne ilddåpen, men den går allerede rette veien og jeg gleder meg til nytt renn og nye muligheter. Det er meldt sol.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.