John Fredriksen og Tor Olav Trøim har skapt enorme aksjonærverdier siden de begynte å jobbe sammen i 1995. Sammen utviklet de en unik forretningsmodell, som de med stor suksess brukte på selskaper i helt ulike bransjer.
Mange av verdens rikeste personer er blitt det fordi de har utviklet ny teknologi (Bill Gates i Microsoft) eller de har restrukturert én bransje (Walton-familien i Walmart). Formuen deres er i stor grad knyttet til ett selskap. Slik er det ikke med John Fredriksen. Nyhets- og analysetjenesten Bloomberg rangerer Fredriksen som nr. 68 på listen over verdens rikeste personer, med en nettoformue på 15,2 milliarder dollar (cirka 96 milliarder norske kroner). Eierandeler i 18 selskaper i forskjellige bransjer utgjør, sammen med kontanter og eiendommer, Fredriksens formue.
Modellen til Fredriksen har vært å ha kontrollerende aksjeposter i de fleste selskapene han investerer i og så aktivt bruke makten til å øke selskapets verdi. Riggselskapet Seadrill og lakseoppdretteren Marine Harvest er stjerneeksempler på hvordan Trøim og Fredriksen har operert. Begge selskapene er blitt dominerende og lønnsomme etter at tospannet rykket inn.
Risikoviljen og handlekraften de har vist har ofte, men ikke alltid, resultert i en betydelig verdiøkning for investorene som har fulgt John Fredriksen. Fredriksen-systemets evne til å hente inn kapital til de prosjektene de har satset på viser at tilliten i kapitalmarkedene har vært svært høy.
28. juli i år varslet Tor Olav Trøim at han ville konsentrere seg om «færre investeringer» i Fredriksen-systemet, nærmere bestemt selskapene Golar LNG og Seadrill. Samtidig ble det kjent at han fikk med seg aksjer for 1,6 milliarder kroner i de to selskapene som sluttpakke etter 19 år som Fredriksens høyre hånd.
Men mindre enn to måneder etterpå er bruddet mellom Fredriksen og Trøim endelig. På fredag trakk Trøim seg overraskende fra styret i Seadrill. Nå forlater Trøim også styret i Marine Harvest. Bruddet kommer etter at John Fredriksen den 4. september solgte nesten alle sine aksjer i gassrederiet Golar LNG, hvor Trøim er styremedlem og har en stor del av sin formue plassert.
Uttrykket «money talks, bullshit walks» handler nettopp om at det er pengene som rår. Det er ikke det man sier, men det man gjør med pengene sine som teller. Når Fredriksen velger å dumpe aksjene i nettopp det selskapet som Trøim satser på, er det en klar melding om at han ikke har troen på Trøims strategi for gassrederiet.
Nå bekrefter John Fredriksen dette direkte til DN. Han forklarer salget med at Golar har valgt en «mer spekulativ strategi, som vi var uenig i». Dermed er eventyret om det tohodede trollet Fredriksen-Trøim ute.
For investorene som har lært seg å kjenne hvordan Fredriksen og Trøim har operert som team har det oppstått en ny risiko når de nå skiller lag. Effekten var meget tydelig på fredag, da børsmeldingen om at Trøim trekker seg fra styret i Seadrill kom. Kursen stupte umiddelbart på nyheten.
John Fredriksen har valgt å styre sine investeringer ved hjelp av et lite team med nære medarbeidere. Når en nøkkelperson som Trøim slutter og det i tillegg ender med et offentlig brudd med ham, så reagerer investorene på usikkerheten som skapes.
John Fredriksen og Tor Olav Trøim vil nok klare seg fint uten hverandre. Men for investorene som har investert sammen med dem er det skapt betydelig usikkerhet. Hvilken risikovilje vil 70-år gamle John Fredriksen nå vise? Er det en ny linje Fredriksen nå signaliserer når han karakteriserer Trøims strategi for «spekulativ»? Vil investorene heller følge Trøim videre? Kursoppgangen i Golar etter Fredriksens nedsalg viser ihvertfall at det er andre som har tillit til Trøims «spekulative» strategi.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.