Det er veldig businessfaglig korrekt å si at «de ansatte er vår viktigste ressurs», og «vår viktigste innsatsfaktor sitter mellom ørene på folk». Vakkert. Men likevel: Å søke jobb er fortsatt tett assosiert med å stå med lua i hånden. Jobbsøker prøver å pynte varen (seg selv) maksimalt sånn at jobbkjøperen (arbeidsgiveren) skal velge akkurat ham eller henne.
Og maktforholdet er asymmetrisk. Om ikke annet så fordi det i en ansettelsesprosess typisk er mange søkere som konkurrerer om den enes gunst. Men i iveren etter å fremstå uimotståelig kvikk, kompetent, velkledd og belest, er det lett å glemme å skru på sin egen kritiske sans. Det kan tross alt hende du skal tilbringe en tredel av tiden fremover i nært samarbeide med den personen som sitter foran deg.
Et dårlig forhold til nærmeste leder er den viktigste enkeltårsak til mistrivsel og produktivitetssvikt på jobben. Det er derfor viktig å investere sin tid og sine evner i riktig sjef. Hvordan unngå å skrive kontrakt med sjefen fra helvete?
Noen faresignaler kan gjøre seg gjeldende allerede i intervjusituasjonen.
For eksempel er det et litt dårlig tegn hvis intervjueren – din mulige fremtidige sjef – reiser seg opp midt i et av dine forsøksvis velformulerte svar, og går ut av rommet uten et ord. Historien er hentet fra virkeligheten i forbindelse med rekruttering til en høy lederstilling i offentlig sektor. Jobbsøkeren ble usikker og spurte om hun skulle fortsette med sin utlegning. «Ja gjør det», svarte nestkommanderende som også var tilstede. «Hun kommer nok ikke tilbake.»
Ikke nok med at intervjueren opptrådte respektløst og uforutsigbart, dette var tydeligvis dagligdags kost. Det ble ikke aktuelt å ta den jobben. Selv har jeg opplevd å søke på en nyopprettet stilling i en større kulturbedrift der han som eventuelt skulle bli min sjef ikke kunne svare på hvor i organisasjonen den aktuelle stillingen skulle plasseres. I stedet begynte han å himle allierende med øynene i et forsøk på å få meg med på hvor håpløst det var med toppsjefer som bare opprettet stillinger og omorganiserte i hytt og vær uten å ha en plan.
Eh ja. Temmelig håpløst. Opptatt som jeg var av at de skulle like og velge meg, tok det påfallende lang tid før de kritiske spørsmålene omsider meldte seg. Var denne sjefen selv et rotehode? Mindre begavet? Illojal mot toppledelsen? Eller ville han advare om en organisasjon i fri flyt? Ingen av alternativene gjorde det særlig fristende å slå til.
Begge disse organisasjonene er attraktive og prestisjefylte arbeidsplasser. At intervjuerne ikke er overvettes opptatt av å gjøre et godt inntrykk på jobbsøkerne, kan dermed skyldes en slags organisasjonshybris, overmot, som følge av lang erfaring med at folk uansett bare dør etter å få et ben innenfor. Det kan gi grobunn for en lite heldig jobbkultur hvis man ikke passer på. Men det lurer flere farer.
Narsissisme-forskere advarer om at sykelig selvopptatte faktisk gjør det bedre enn andre på jobbintervjuer, fordi de fremstår som selvsikre og handlekraftige. Advarselen gjelder også for den som søker ny jobb. Narsissistiske sjefer kan med hell styres unna, uansett hvor sjarmerende hun måtte fremstå. Et tegn kan være påfallende overforbruk av ordet «jeg» der «vi» kunne vært vel så naturlig. «Jeg»-inflasjon i språket kan tyde på et grandiost selvbilde og ditto svak evne til innlevelse og teamarbeid.
Hvert år søker 2,5 millioner mennesker jobb i Google. Noen kommer så langt som til intervju. Bedriften er berømt for å stille spørsmål som: Hvor mange golfballer går det inn i en skolebuss? Her hjemme er HR-direktør i Opera Software Tove Selnes kanskje inspirert av teknogiganten. I et intervju med Teknisk ukeblad ifjor, forteller hun at i Opera får søkere spørsmål som «Hvor mye vann renner i elvene på Island?» Det viktige er ikke hva kandidaten svarer, men hvordan han angriper problemet.
Dette er kanskje morsomme øvelser, men åpenbart tøys. Ingen arbeidsgiver sitter med noen nøkkel til hvordan en måte å angripe problemet på vil gjenspeile seg i senere jobbprestasjoner. Så har også Google nylig sluttet med å servere slike gåter under jobbintervjuene. Sjefen for «People Operations» i Google, Laszlo Bock, kaller det nå «totalt bortkastet tid» kun egnet til å få intervjueren til å føle seg smartere. Organisasjoner kan muligens tillate seg å være arrogante i perioder, hvis de er attraktive nok. Men når organisasjonshybrisen pipler frem på jobbintervjuet så er det ikke bare en advarsel om tvilsom kultur, men også en risikabel strategi i det lange løp.
Ingenting varer evig. Aller minst risiko er det forbundet med å oppføre seg skikkelig, selv om man har makten. Det blir aldri helt feil.