NRK sender stadig i beste sendetid en halvdokumentarisk film om pesten i London 1665–1666. Usagt er det et ensporet forsøk på å etablere en alternativ smitteteori for pest, at pestsmitte helt eller i all hovedsak ble overført mellom mennesker med menneskers lus og lopper og ikke fra rottelopper. Dette er ikke en ny teori, er for lengst tilbakevist med tekniske bevis, og er udiskutabelt uholdbar. I disse tider er emnet for viktig til å presenteres for det norske folk uten motforestillinger.

Jeg har lenge hatt et forskningsprogram på alternative pestteorier, som det er lansert mange av, også denne. I alt har jeg kommentert 14 slike teorier, 13 av dem i to store avhandlinger og denne også i en lang artikkel i Canadian Journal of Infectious Diseases and Medical Microbiology, august 2019. De er uforenlige, minst 13 må være gale, men gjelder alle 14.

Serien unngår alle sentrale forutsetninger for korrekt fortelling: (1) Hvordan kan lus og lopper overføre smitte fra et blodinntak mot den sterke strømmen av et nytt blodinntak? Det gis klart inntrykk av at pestsyke mennesker og rotter er like gode kilder til pestinfisering av blodsugende innsekter og har like ofte og mye bakterier i blodet, nivå av pestbakteremi. Det er galt. Alle pestsyke sorte rotter har bakteremi, mange over 250 mill./cm3, ofte en milliard. Det store flertall av pestsyke mennesker får ikke bakteremi. Et stort flertall av dem som får bakteremi, har et så lavt nivå at de ikke infiserer lopper og lus, fordi blodinntakets volum er for lite. Et forsiktig anslag for dødelig pestsmittedose for 50 prosent av en befolkning er minst 6000 bakterier, LD50.

Definitive beregninger er gjort. Hunlopper og -lus tar mye større blodinntak enn hanner, rottelopper i snitt 0,41 mm3 blod, menneskelopper 0,32 mm3, for forenkling brukes det største målet. Dataene viser at en hunnloppe må suge blod som i snitt har 2440 pestbakterier/cm3 for å ta inn 1 bakterie, og 6000x2440 = 14.6 millioner bakterier/cm3 for å bli infisert med en dødelig dose (LD50), om overført.

Det er gjort 326 blodstudier av pestsyke mennesker, bare én eller 0,31 prosent hadde (over) dette nivå. Det forklarer at i store laboratorieforsøk der menneskelopper fores med ekstremt høyere pestinfisert blod enn registrert hos et menneske, observeres aldri en smitteoverføring.

Analysen gjelder også for lus. Hunnlus inntar i snitt 0,0001579 cm3 blod og tar i snitt tre måltider/dag; 50 voksne hunnlus inntar altså i snitt 0,023685 cm 3 blod/dag. Av pedagogiske grunner tas utgangspunkt i at 1000 pestbakterier/cm3 i blod betyr at hver mm3 blod innholder i snitt 1 bakterie. Det betyr at av 50 hunnlus som suger blod med 1 pestbakterie/mm 3, vil på en dag 24 innta 1 bakterie. Det er kunstig høy infiseringsgrad for et normalutvalg av lus. Hunnlus må suge blod med 6300 pestbakterier/cm3 for å ta inn 1 bakterie, for inntak av dødelig dose, om overført, forutsetter blod med 37,9 millioner bakterier/cm3. Jamført med data om menneskers bakteremi, er det utelukket at mennesker kan være kilder for infisering av lus med dødelige doser.

Lopper og lus har ikke mekanismer for overføring av pestsmitte mot strømmen av nytt blodinntak. Lus smitter mennesker med rickettsiabakterier, for eksempel flekktyfus. Når lus suger blod, avgir de smitterik avføring og bittet irriterer så mennesker klør smitten ned i bittsåret. Det er også mulig fordi rickettsia evolusjonært har utviklet liten størrelse som letter slik overføring, en åttedel av pestbakteriens, og tåler ferden gjennom fordøyelsessystemet.

Lopper har en ventil foran magen som tillater stort blodinntak uten at blodet trenger ut igjen. Ved inntak av blod med høy pestbakteremi vil noen loppearter ofte få bakterievekst, en biofilm, som hindrer ventilens funksjon. Når loppen suger blod, vil blodstrømmen slå mot biofilmen, rekylere og ta med seg biter og mageinnhold tilbake i bittsåret. Med menneskeloppen skjer det uhyre sjelden og store forsøk har ikke vist pestoverføring. Rotteloppen overfører ofte pest og suger blod av vertdyr med over 1000 ganger flere pestbakterier i blodet enn pestsyke mennesker.

Mye mer kan sies. Programlederen påpeker at det var pest i Glasgow i 1900 og at man ikke fant pestrotter, som beviste at det var menneskers lopper og lus som overførte pestsmitte. Det var pest i årene 1900–1907. Forsvarsløse pestsyke rotter gjemmer seg bort for ikke å bli spist levende og er ikke lette å finne. Noen ble funnet i 1902, med økende øvelse fant man i 1907 over 50 pestdøde rotter. Det forties.

Luseoverførte sykdommer trives i vintervær når menneskene trenger seg sammen og sover mer i samme seng, så lus lettere kravler mellom personer. Pesten i London kom med varme årstider og forsvant med kalde. Av biologiske grunner er det sesongmønsteret for rotteloppeoverført byllepest. Gode studier av pesten i London forties. De viser spredningsmønsteret til rottebasert pest.

Mye annet kunne vært påpekt. Filmen om pesten i London som gjentatt sendes på NRK mangler mye og mye er feil, den er villedende. Det er alvorlig for en tvangsfinansiert allmennkringkaster.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.