Et lite stykke ut på fortauet i 6th St. på Manhattan, New York, står det en mørk trekonstruksjon. Noe skilt er ikke å se. Intet lys. Ingen vinduer. Man oppdager en dør. En liten hvit plakett med et telefonnummer. En ringeklokke. Kan vi ha kommet rett? Skal dette liksom representere det ypperste innen en av byens – ja, en av den siste tidens – mest markante drikketrender? Eller er det et bordell? En diskré lokalfraksjon av Anonyme Alkoholikere?

En famlende finger drister seg mot dørklokken. Plutselig tar det i døren med et rykk. Musikk, stemmer, en lukt av noe forlokkende når gaten. Ut skrider supermodell, texaner og global forsidepike Erin Wasson omhyllet av lys innenfra.

Vi er visst kommet rett.

På Mayahuel har de perfeksjonert det en gang så utskjelte naturproduktet tequila.
 
Hatobjekt. Salt og lime. Bælming. Idiotiske hatter. Ungdommelige ydmykelser. Ubarmhjertig bakfyll. Havarerte voksenvorspiel:

Tequila har lenge vært assosiert med noen av de mer nedrige sidene ved alkoholkonsumering.

– Skal jeg være ærlig? spør Denson Jefferson, barsjef ved populære Cabrito i West Village.

– Jeg hatet virkelig tequila for ikke mange år siden!

Nå tjener han til livets opphold ved å servere forfinede cocktails laget på sitt tidligere hatobjekt. Det gjør også Philip Ward, stjernebartender som forlot New Yorks kanskje mest lovprisede cocktailbar, Death & Company, for å forfølge et av barkartets smalere spor: På hans Mayahuel pusher de meksikanske viderverdigheter til byens downtown-elite, til spydspisser innen mote, musikk og film. Og de er ikke alene. Artisten John Mayer holder stadig hoff på tequilabaren La Esquina noen få korksprett unna. Tidligere slutninger om tequila som hjemmebrentens simple, skallebankfremkallende fetter synes fullstendig forduftet. Selv USAs kjendisgourmet, «Top Chef»-dommer og Michelin-kokk Tom Coolichio er bitt av basillen:

– Jeg simpelthen elsker tequila for tiden. Det lages smoothe, flotte ting, sier han til D2.

– Tequilaens dårlige rykte? spør Philip Ward fra bak baren sin på Mayahuel.

– Det kommer av at folk i all hovedsak har drukket skvip. Du har Cuervo Gold og all denne alminnelige møkka: Nærmest avfallsprodukter tilsatt karamellfarge og servert idiotiske forbrukere av late bartendere. Stortequilaer, blandingsprodukter laget på planter som bare er blitt teppehøstet, uten hensyn til hvor lang eller kort hver enkelt plante er kommet. De har skutt seg selv i foten og pisset på en stolt, eldgammel meksikansk tradisjon.

Ward plukker ned en flaske med blankt innhold fra hyllene. Vante bevegelser.

– Lime og salt får du ikke inn døren her. Det er en tradisjon med røtter i forbudstiden, da folk var nødt til å kamuflere elendig sprit. Det har egentlig lite med tequila å gjøre.

Han heller den blanke vesken andektig over på et tulipanformet glass. Det er visst ikke tequila. Påskriften «mezcal» og «Del Maguey» skimtes blant bokstavene på etiketten.

– Lukt på den. La den sitte litt i nesen. Smak. Det er en enorm verden som åpenbarer seg! Så lar du den stå litt. Hvile.

Ward tripper forventningsfullt:

– Kjenn hvordan den forandrer seg, hvordan den hele tiden utvikler seg!

Det smaker natur. Det smaker planter, jord, pepper, himmelstormende og nesten farlig. Og helt riktig: Det smaker fullstendig annerledes enn ved første slurk. Fullstendig annerledes enn alt, egentlig.

Ward smiler triumferende:

– Se, der har du en av verdens mest komplekse drikkevarer!

 

Stor test:Her er 15 tequilaer

Mytes med måte. Som bortimot alle spritholdige drikker, er tequila kraftig omspunnet av myter. Forestillinger om nødvendig smakskamuflering, forsterket bakruseffekt og slektskap med hjemmebrent, har fått fotfeste. Det har også misforståelsen om at tequila er laget av kaktus.

– Det er fullstendig feil, men jeg kan forstå hvorfor folk tror det, sier Philip Ward:

– Agaveplanten kan minne om kaktus rent utseendemessig. Veksten, en bladsukkulent, er en begrenset naturressurs, og det er kun blåagaven som kan brukes til fremstilling av tequila.

– Annen agavesprit er mescal, hvilket ofte er vel så interessant som produkt. Man kan vel egentlig si at tequila er en spesifikk mescaltype, fastslår Ward.

Også det bevingede mescalbegrepet har gitt grobunn for myter og misforståelser. Narkotiske og svevende som sådan.

– Joda, det finnes vel de som tror, eller håper på noe slektskap med hallusinogenet meskalin, flirer restauranteieren.

– De vil bli skuffet.

– Hva med marken på bunnen av flasken? Er det også oppspinn og gudesagn?

– Nei, men det er et jippo, en gimmick brukt i noen av de dårligere mescalprodusentene. Marken kan leve i agaveplanter som er i ferd med å bli ødelagt. Men dette er virkelig ikke noe å bry seg om.

Ny flaske på disken. Siete Leguas. Ward holder på flaskehalsen:

– Dette var de som tidligere lagde den kjente Patrontequilaen. Før Patron begynte å lage hårspray.

– Hvorfor et slikt oppsving for tequila akkurat nå?

– Jeg tror det har med en ny og mer søkende generasjon bartendere å gjøre. Leser man i gamle drinkbøker fra før forbudstiden, ser du at det meste faktisk har vært gjort, særlig med rye og gin. Utviklingen har nesten stått stille. Min generasjon har oppdaget det fantastiske potensialet ved tequila og mescaler, både i cocktails og alene.

Philip Ward ser rundt seg på tilstrømningen av gjester. Svinemage med papaya- og mangosennep. En cocktail av blank tequila, aprikos og cava.

– Publikums lærekurve har vært bratt. For fem år siden kunne man knapt få fatt i en flaske anstendig tequila på hele Manhattan. Mot slutten på Death & Company oppdaget vi plutselig at en fjerdedel av bestillingene var på mescal- eller tequilabaserte drinker. Det har tatt fullstendig av.

De yngste vet best. På Cabrito står barsjef Denson

Jefferson og blir myrbløt i blikket:

– Som en superbordeaux som har nådd sine perfekte tolv år. Rund, perfeksjonert, balansert!

Jefferson snakker om en optimal «anejo» – den lengst eldete og dyreste underkategorien av tequila.

– Ikke misforstå meg. Til visse typer mat, ja selv blant visse produsenter, kan yngre tequilaer være bedre. Eller på formiddagen... alt annet enn en ung blanco blir feil: PANG! Der kom sommeren, liksom.

Jefferson smiler:

– Men det ypperste er likevel en perfekt anejo.
 
Alderen. Bartenderen er ikke alene. I kjølvannet av tequilaoppseilingen dukker det opp stadig nye blogger, spritsnobber og forståsegpåere: Svært mange av dem synger anejoens, den eldete tequilaens, pris.

I tussmørket på Mayahuel murrer likevel Ward:

– Du snakket om myter og misforståelser ved tequila? Vel, den aller største er at den blir bedre jo eldre og dyrere den er.

Ny flaske på bordet. El Tesoro Blanco.

– Meksikanere drikker da hverken anejo, eller mellomkategorien reposado! De drikker blanco, den yngste, nakne og uforfalskede sannheten om planten!

Heller opp et ørlite glass.

– En whiskey trenger år for å bygge karakter. Det gjør ikke en tequila. Planten alene må gro i åtte–ti år. Det er dette som er interessant, ikke lagringen. Det er så mye å hente, så mye kompleksitet og nyanser! Dette må ikke gjemmes vekk i fat, rundes av i gråsoner, karamellaktig brunfarge og utflating.

Ward smiler litt:

– Det er jo den perfekte forretningsidé. Legg noe på fat, gjør det lettdrikkelig, flatt, behagelig og pregløst, for så å prise det dyrt som et luksusprodukt. Herlig! Det blir lettere for enhver idiot med penger å drikke!

– Har du noen favoritt blant agaveproduktene?

– Hvilken som helst av single village-mescalene til produsenten Del Maguey. Av alle drikkbare væsker på kloden, er det min favoritt.

Kun et fåtall tequilaer er tilgjengelig i Vinmonopolets lister. Vinguidens Merete Bø smakte seg gjennom 15 av dem.
Stor test:Her er 15 gode tequilaer













Meld deg på vårt ukentlige nyhetsbrev