«Afrika trenger ikke veldedighet. Afrika trenger sanne og rettferdige partnerskap. Og Europa trenger disse partnerskapene like mye». Dette er ordene Rwandas president Paul Kagame brukte i samtale med Juncker, formann i Europakommisjonen, da de diskuterte flyktningpolitikk.
Aftenposten skrev nylig at 77 prosent av dem som krysset Middelhavet i skrøpelige farkoster disse to årene, oppgir konflikt og forfølgelse som hovedårsak. Migrasjon fra afrikanske land til Europa har økt dramatisk de siste tre tiårene, fra én prosent på 1990-tallet, til 31 prosent på 2000-tallet. I 2018 bodde rundt 24 millioner mennesker fra land sør for Sahara utenfor egne landegrenser. Disse flyktningene er blitt drevet ut av hjemlandene sine på grunn av sykdom, sult og krig. De 24 millionene menneskene vil derfor, ifølge FN, ha rett på asyl. Vil de da komme til Europa?
De siste tre årene har vi sett en sterk nedgang i ankomster, også i Norge. Det fordi EU har funnet kortsiktige løsninger – løsninger som til tider innebærer brudd på menneskerettigheter og store pengetransaksjoner. Flere sier seg fornøyde med egen innsats overfor verdens flyktninger, og «out of sight, out of mind»-tanken beroliger oss. Men problemet vedvarer utenfor grensen. Det blir også tydeligere at EU ikke klarer å håndtere krisen, og at afrikanske land når som helst kan endre egen migrasjonspolitikk.
På tross av det, er migrasjonspolitikken fullstendig ensidig, og blir oppfunnet daglig etter EU sine kritiske behov. Da kan man lure på om EU har undervurdert den Afrikanske Union (AU) sin makt – og ikke ønsker å lage partnerskap med Afrika, ei heller la Afrika selv bestemme flyktningpolitikken? Den Afrikanske Union føler seg i alle fall overkjørt, og slik en senioransatt i AU sa «when the EU wants something, it usually gets it», ifølge The Guardian.
Få vet om arbeidet den Afrikanske Union gjør, eller om krisen EU og AU nylig har hatt.
Europa har det siste året ikke trådt forsiktig nok. Gamle løsninger brukes som svar på nye problemer og EU pålegger AU regler. Det blir mottatt svært dårlig av afrikanske ledere. En innsprøytning av penger varer heller ikke i lengden, da man trenger godt diplomati og samarbeid.
Men AU jobber likevel for å finne løsninger på migrasjonskrisen. Slike løsninger skjer gjennom økonomisk vekst og fri flyt av mennesker og arbeid. Per i dag sørger de ulike økonomiske og politiske fellesskapene i Afrika for fri handel, og visumfrihet seg imellom.
Det vestafrikanske fellesskap (Ecowas) og Det østafrikanske fellesskap (ØK) samt AU jobber mot fri handel utover regionene, og mot hele kontinentet. I mars 2018 vedtok også den afrikanske union en kontinentomfattende protokoll om fri bevegelse. Afrika er selvsagt ikke like integrert som EU, men målet til de afrikanske landene er å åpne kontinent så mye som mulig fra innsiden.
Det skal skje ved at unionen lager et felles pass. Rwandas utenriksminister Mushikiwabo, sier at et felles pass vil være en av løsningene for å oppheve barrierene som stopper intra-afrikansk handel og bevegelse. Det er forventet at en enda større grad av fri flyt av mennesker og arbeid vil føre med seg en helhetlig økonomisk vekst – og bidra til at migrasjonsproblemet forsvinner i lengden.
Hvilke rolle burde EU spille?
Først må EU anerkjenne at migrasjonskrisen aldri har vært en europeisk krise men en afrikansk krise. Mye av kritikken mot Brussel går på at man omgår egen lov, internasjonale juridiske punkter, samt begår menneskerettighetsbrudd. AU har sett seg lei på at EU inngår egne partnerskap med land uten å forholde seg til overnasjonaliteten deres. Det at EU ønsker å ta i bruk løsninger som regionale flyktningsavlastningsplatformer (regional disembarkment platforms) i Mali, Sudan, Niger og Chad, uten å ha fått aksept, skaper store tillits-og-samarbeidsproblemer. Marokko har fullstendig avslått denne ideen, og det forventes at flere land vil følge etter. Videre har Italia sin innenriksminister, Salvini, kraftig irritert afrikanske statsledere, idet han satte i gang sin «migrant crackdown» i fjor, og etablerte interneringsleire i Libya.
EU må videre jobbe med å bistå Afrika i å endre årsaken til problemet: gjennom å tenke på økonomisk vekst, styrke næringslivet i Afrika, finne bærekraftige løsninger, og la flere afrikanere videreutdanne seg i europeiske land, for å så reise tilbake og bygge egne land – større grad av visumlettelser til afrikanske borgere og lovlig migrasjon vil bidra til at den intellektuelle kapital vokser.
Det nytter altså ikke at EU kjører eget spor og setter migrasjonsagendaen alene, da det kun blir en måte å behandle symptomene på. Slik president Kagame sa, må sanne partnerskap etableres mellom EU og Afrika, og hvem er vel best til å kjenne løsningene på egne problemer enn Afrika selv.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.