Bobler, feilprising og akademisk finans

I DN 9. desember påstår Halvor Hoddevik og Richard Priestley at jeg har misforstått både om finansielle bobler og aktiv forvaltning. Ifølge de to er det lite grunnlag for å hevde at verdipapirer kan være feilpriset, i det aktive forvaltere sørger for korrekt prising i kapitalmarkedene. Men hva menes med feilprising?

Feilprising kan snevert defineres til kun å være noe man observerer i markedet, for eksempel at et verdipapir ikke har samme pris på to forskjellige markedsplasser. Slik feilprising blir i dag utlignet av roboter som handler i ulike markeder, raskere enn en forvalter rekker å trykke på tastaturet. Er feilprising så snevert definert, har forfatterne selvfølgelig rett i at det nesten aldri oppstår.

Hvis de fleste i markedet handler på informasjon om et verdipapir som i ettertid viser seg å være uriktig, kan også prisen bli gal. Hvis det er en misforståelse å kalle dette feilprising, kan jeg gjerne kalle det en brist eller feil verdivurdering. Dette kan for eksempel skyldes villedende informasjon fra selskapet eller deres rådgivere, og som de fleste i markedet har oversett.

Indeksforvaltere bryr seg ikke om å se etter slike brister. Indeksen viser ikke feil. Om en enkelt analytiker advarer mot de overvurderte aksjene, blir advarslene overhørt, inntil bristen er så åpenbar at flere reagerer.

Et par eksempler kan illustrere dette: Omkring år 2000 steg børsverdiene til selskapene WorldCom og Enron enormt. På et tidspunkt var de henholdsvis største og syvende største selskap på det amerikanske aksjemarkedet. Da regnskapssvindelen dessverre altfor sent ble avslørt, gikk begge selskapene konkurs. Med i fallet fulgte revisjonsselskapet Arthur Andersen. Investorenes tap var enorme.

Gode forvaltere og analytikere bør, dels ved å finlese og analysere regnskapsinformasjon, dels ved å oppsøke selskapene og stille spørsmål, søke å avsløre villedende informasjon. Det er ikke lett, men den som lykkes, blir belønnet. At gjennomsnittsforvalteren ikke gjør det bedre enn gjennomsnittet i markedet, altså indeksen, er selvsagt.

Min påstand er at det med ujevne mellomrom og på ulike steder i kapitalmarkedet oppstår bobler, som før eller senere vil briste. Til det skriver Hoddevik og Priestley at «hadde Sjølies påstand vært sann, ville bobler ikke eksistert.» Logikken i argumentasjonen er ikke lett å begripe. Selv hevder de at økonomiske modeller kan beskrive hvorfor aksjepriser stiger i lang tid, men så plutselig faller. Jeg antar at deres modeller gir en beskrivelse i ettertid. For meg høres det ut som det de beskriver, kort fortalt, er en boble, til tross for at de selv påstår det motsatte.

Et problem med en boble er at investorene først etterpå ser hvilken berg og dalbane de har vært med på. I etterpåklokskapens lys kan man beskrive og forklare både oppturen og fallet. Av skade blir man klok, men ikke rik.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.