Konsernsjef i Arendals Fossekompani, Ørjan Svanevik, uttalte til DN 20. desember at han ønsker seg lavere strømpriser. Hvis man skal ta ham på alvor – hvilket ikke er helt åpenbart, gitt at Arendals Fossekompani er en betydelig vannkraftprodusent – illustrerer han og hans selskap på eklatant vis den økonomiske feilslutningen som ligger bak argumentet om å begrense krafteksporten.

Svaneviks argument bygger på at «det ikke blir verdiskaping av høye strømpriser».

Det er naturligvis feil, i hvert fall hvis man legger den vanlige forståelsen av verdiskaping til grunn, nemlig at verdien av det som produseres, er større enn verdien av de innsatsfaktorer som går med i produksjonen. Like lite som å koke potetgull er mer høyverdig enn å dyrke poteter, er industrivirksomhet knyttet til «offshore vind, hydrogen, grønn ammoniakk og batterier» bedre enn vannkraftproduksjon. Og det blir ikke verdiskaping av å presse ned prisen på vannkraften for å understøtte annen industri som ikke er i stand til å dekke alle kostnader.

Nå kunne Svanevik leve som han prediker.

Det er ingenting i veien for at Arendals Fossekompani selger kraften sin på billigsalg, til egen eller andres virksomhet. Og i ytterste konsekvens kunne han koble selskapets kraftstasjoner fra overføringsnettet og legge en kabel til nærmeste industriområde; da ville han få den prisen den lokale industrien kunne betale, og han slapp å bli fristet av de høyere prisene på markedet.

Når Arendals Fossekompani ikke selger kraften under markedspris, er det selvfølgelig fordi det ville være dårlig forretning (og hvis Svanevik forsøkte seg, ville nok karrieren i selskapet raskt være over). Det er mest lønnsomt for selskapet å selge kraften til den prisen det kan få. Og hvis andre deler av virksomheten ikke er i stand til å betale en slik pris, og derfor går med underskudd, er det bedre å sette dem på pause eller legge dem ned. Det forstår nok Svanevik, og i hvert fall eierfamiliene Must, Ulrichsen og Bergesen.

Slik er det også for landet sett under ett.

Vi kan late som at vannkraften har lav verdi, eller pålegge oss begrensninger som faktisk reduserer verdien. Men det kommer mer ut av å selge kraften til høystbydende, enn å gi den til innenlandsk virksomhet som ikke er i stand til å betale prisen. For hvis virksomheten ikke kan betale kraftprisen, er ikke verdien av det den produserer, større enn verdien av innsatsfaktorene den forbruker. Og da er det ikke verdiskaping.

Det er derfor å snu saken på hodet – og en fornærmelse mot Sam Eyde – når Svanevik hevder at han «bygger på ideene fra Eyde».

Eydes prestasjon var å finne anvendelse for vannkraft, som ellers ville vært uten økonomisk verdi. Hvis det ikke var for den industrivirksomheten som ble bygget ved kraftanleggene, kunne ikke kraftressursene vært utnyttet; Eyde hadde ikke noe alternativ til å bruke kraften lokalt. Han skapte verdi av noe som i utgangspunktet ikke hadde verdi; han tok ikke en verdifull ressurs og ødet den på virksomhet som ikke kunne forsvare verdien.

Begrensninger i eksporten – slik Svanevik går inn for – eller andre reguleringer som reduserer prisen på norsk kraft, kan altså ikke begrunnes med et argument om verdiskaping.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.