Flere riksdekkende medier, politikere og fagfolk har ønsket omkamp om arveavgiften som ble opphevet fra 2014. Argumentasjonen er en variant av den velkjente «ta-de-rike». I Norge har den retorikken ofte begrunnet skatteskjerpelser som i praksis rammer dem med en mer alminnelig økonomi.
Lite av formuen til de særlig velstående vil bli utsatt for arveavgift. Det skjedde ikke i Norge, og heller ikke nå i land med arveavgift. I Norge var tallene tydelige. Arveavgiften ga staten bare cirka to milliarder kroner, mindre enn to promille av det offentliges skatteinntekter.
Den store folkeskatten, moms, gir nær 400 milliarder kroner.
Å gjeninnføre arveavgiften vil ikke ramme særlig de hundretalls milliarder – 600 milliarder kroner etter noen estimater – som de neste år skal gå i arv fra de mest velstående.
Velstående eier sine formuer gjennom aksjeselskaper. Kontroll og rettigheter i aksjeselskaper kan overføres på en rekke måter uten at det naturlig vil utløse arveavgift: endring av stemme- og utbytterettigheter, emisjoner, stiftelse av nye selskaper osv. Tilpasning til regler om arveavgift dreier seg om skatteplanlegging gjennom mange år. Man kan bruke millioner av kroner til rådgivere når målet er å unngå hundretalls millioner i arveavgift.
Det kan bli verre for mindre og mellomstore familiebedrifter.
I praksis har imidlertid lovgiverne, hverken i Norge eller andre land, vært interessert i å gjøre reglene for harde. En arveavgift på 15 prosent kan føre til at et familieeid selskap må likvideres, for en vesentlig del overdras til andre (ofte utlendinger) eller gjennomgå andre drastiske endringer.
En annen mulig tilpasning der arveavgiften kan bli særlig stor, er at seniorene flytter til utlandet. Skatteflukt til utlandet begynner Norge nå å få nok av. Adskillige, ikke minst i distriktene, skremmes av politikere som roper «ryk og reis» til sentrale næringslivsfolk. Mange forstår at vi trenger deres verdiskaping, og at skatteregler som gir skatteflukt er økonomiske selvmål.
Tilhengere av arveskatt sier i generelle ordelag at vi må unngå hullene de velstående benyttet seg av i den tidligere arveavgiften. Men ingen konkretiserer hvordan, eller viser til land der arveavgiften effektivt rammer overføring av store bedriftsformuer.
En arveavgiftssats på 15 prosent skulle over en del år gi 90 milliarder kroner til staten på de 600 milliarder i store formuers generasjonsskifter. Enhver skatterådgiver vil ryste på hodet av et slikt estimat.
Derimot er det høyst sannsynlig at inntektene fra en ny arveavgift vil være flere ganger høyere enn i 2013. Torvik-utvalget mente deres forslag kunne gi syv milliarder kroner. En slik tredobling er ikke usannsynlig. Men økningen vil komme fra boligeiere, ikke de særlig velstående.
Arveavgiften var upopulær. Det var nærmest en folkesport å tilpasse seg. Overføring av fast eiendom innen familier skjedde ofte til svært lave verdier. Noen ganger var det avanserte juridiske øvelser, men stort sett gikk det i urealistisk lave tall.
Ved en fremtidig arveavgift vil lave anslag for fast eiendom være meningsløs høyrisikosport. For de aller fleste boliger og fritidseiendommer sitter skattemyndighetene nå på tall nær markedsverdier fra den årlige skattefastsetting.
For enkelte eiendommer med særlig gunstig beliggenhet, er skattemyndighetenes sjablonmessige verdsettelser til dels for lave. Men her vil det trolig komme endringer. For spesielle eiendommer kan myndighetene avholde en særlig takst.
I et merkelig samvirke har ikke-sosialistiske og sosialistiske regjeringer i Norge de senere år skjerpet boligskatten vesentlig. En arveavgift vil være en ny omdreining på denne skatteskruen. Alminnelige menneskers overtagelse av familiebolig og landsted kan utløse en kraftig engangsbetaling i form av arveavgift. Dette kan gjøre overtagelse umulig i familier med begrenset økonomi. Å klare de påfølgende, årlige skattebetalinger knyttet til å eie boligen kan bli enda mer krevende.
Det er skjevt å argumentere for arveavgift ut fra det å ta milliardærarvinger når det i realiteten dreier seg om en skatt på familier med boliger og landsteder. Man må begrunne hvorfor det er en ønsket skattepolitikk å hindre barn og barnebarn i å overta familieeiendommer.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.