Den nye åpenhetsloven som trådte i kraft 15. juni i år bør videreutvikles til å ikke bare gjelde menneskerettigheter, men også full transparens rundt den faktiske produksjonen.
Når det gjelder klær er det som forbruker ikke alltid enkelt å ta bærekraftige valg. Det siste året har Forbrukertilsynet anmeldt flere aktører for villedende markedsføring av klær som bærekraftige på tross av manglende dokumentasjon på dette.
Klesindustrien er den fjerde største utslippskilden til CO2 i EU og står for 10 prosent av utslippene på verdensplan. Så hvorfor har ikke klesindustrien en tydeligere rolle når vi snakker om det grønne skiftet og 2030-målsetningen om å senke utslippene med 70 prosent? For at vi skal nå målet må alle ta ansvar, både produsenter, forbrukere og politikere. Dette kan løses med en sertifiseringsordning som gjør det enkelt for forbrukerne å ta bærekraftige valg.
Mitt mål er at det skal bli enklere for nordmenn å gjenbruke klær og at veien dit er å lede de store merkevarene bort fra «fast-fashion»-tankegangen. Vi må produsere klær i en bedre kvalitet, og forbrukerne må bli klar over at hvert klesplagg har mange gode år foran seg, enten i ens eget klesskap eller hos en ny eier.
Fra nytt til bytt
Mentaliteten flytter seg gradvis fra nytt – til bytt, og vi ser at flere ønsker å kjøpe brukt, bare på Tise har antall solgte artikler økt med godt over 100 prosent de siste par årene.
Samtidig kan Nordisk Ministerråd melde om at hele 80 prosent av klærne våre kun blir brukt en femtedel av plaggenes beregnede levetid. Årsaken skal i stor grad skyldes klesindustriens fokusering på «fast-fashion» med høy produksjon, lav kvalitet på det som produseres og kolleksjoner som skiftes ut løpende. Resultater er at den lave kvaliteten gjør klærne lite egnet for videresalg og nordmenn kaster i gjennomsnitt 8 kg med klær i restavfallet hvert år.
Tise oppfordrer til et mer gjennomtenkt forbruk, og vi skulle ønske at vi enklere kunne kategorisere klærne som selges via appen etter forventet levetid og hvor miljøvennlige de er.
Bærekraftssertifisering
En løsning kan være en sertifisering som tar utgangspunkt i forbrukerne og tydelig informerer om klærnes reelle levetid. Her snakker vi ikke om enda en grønn merkeordning, men en ordning som bygger på objektiv informasjon og kriterier for kvalitet. Man kan for eksempel vurdere stoffets slitestyrke på en Martindale-skala. Og sikre at trådene i stoffet går ovenfra og ned, så passformen ikke endrer seg i vask. En sertifisering på objektive kriterier vil skape incentiver for både produsenter og forbrukere til å sikre at klærne får et langt liv.
Men er det enkelt å lage en slik ordning lurer du kanskje på? Nei, det er det nok ikke. Er det mulig? Ja det er det. Er det nødvendig? Uten tvil. Derfor håper jeg at politikerne vil være med på å se på muligheten for en sertifisering, så klesindustrien i større grad kan bidra til 2030-målsetningen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.