Paradoksal kritikk fra økonomiprofessorer

Når tungvektere i økonomifaget, som Lars Sørgard, Magne Mogstad, Torfinn Harding og Kjetil Storesletten svinger sleggen, er det viktig å følge med.

Å spå om fremtidens marked er en krevende øvelse. Også for økonomer. Politikkens verden handler til syvende og sist om visjoner og fremtiden som strategisk arena: å forme virkeligheten langt frem i tid. Det er ikke risikofritt. Sånn må det være i et demokrati.

Hva er problemet med kritikken fra økonomiprofessorene?

Mye av kritikken er lettvint, feil og forholder seg i liten grad til den politiske virkeligheten.

• For det første er Storeslettens tanke om å rangere de hundre industriene etter der det er viktigst at vi har en produksjon, og plassere batteriproduksjon nederst, meningsløs (DN 17. november). Rangeringen er et paradoks med tanke på hva økonomiprofessorene selv postulerer. Én ting er å plukke hva man skal leve av. Men det er sannelig veldig vanskelig å plukke hva man ikke skal leve av også. Hva vet Storesletten som privat kapital ikke vet?

Jeg foreslår at vi kan være enige om at privat kapital er bedre til å plukke vinnere og til å rangere prosjekter enn politikere og økonomiprofessorer.

• For det andre foreslår professorene få alternative virkemidler. Harding og Mogstad, som advarer om risikoen for tilkarringsvirksomhet, foreslår riktignok at regjeringen bør øke støtten til grunnforskning for å få raskere overgang til et lavutslippssamfunn. Støtte til forskning utgjør faktisk den vesentlige delen av tilskuddene fra det offentlige til privat næringsliv.

Forskningens innsikter har typisk veldig lang tidshorisont, og vil trolig i liten grad bidra til å oppfylle målsetningen om halvering av klimagassutslipp innen 2030. Men på lengre sikt vil nok forskning gi et veldig viktig bidrag.

Derfor har regjeringen i forslag til statsbudsjett for 2024 økt bevilgningene til FoU-aktiviteter med om lag 5,6 prosent (realvekst). Det har også vært en økning i næringslivets forskningsinnsats de senere årene, og regjeringen ønsker å forsterke denne utviklingen. Vi tar derfor sikte på å legge frem en strategi for økt FoU i næringslivet i løpet av første kvartal 2024.

I et eget, kritisk innlegg rettet mot Morrow, mener Mogstad og Harding at jeg bør rette oppmerksomheten mot de sterke lobbykreftene som ønsker å få sugerøret enda dypere ned i statskassen. Den type negativ karakteristikk av seriøse, norske virksomheter tar jeg avstand fra.

Statlige lån og garantier til norske virksomheter er hentet fra rammebevilgninger og føringer gitt av Stortinget.

• For det tredje: Som professorene vet, kan det være forskjell på bedriftsøkonomisk lønnsomhet og samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Mye av dagens teknologi er utviklet uten å ta høyde for skadevirkninger på klima og miljø. Det gjør investeringer i «brune» teknologier mer lønnsomme i dag enn de ellers ville ha vært.

For bedriftene lønner det seg ikke nødvendigvis å utvikle ny teknologi. Dersom alle skal vente på at andre investerer i umoden og mer miljøvennlig teknologi, for selv å høste gevinstene, vil ikke omstillingen skje.

En pris på CO₂-utslipp hjelper, men prisen er for lav til å få opp tempoet i den grønne omstillingen. Samtidig må ikke prisen bli for høy. Da er faren stor for at bedriften flytter virksomheten til et annet land, og at vi ikke får folk med oss.

For å kompensere bidrar derfor staten med tilskudd, lån og garantier til teknologiutvikling.

Formålet med virkemiddelapparatet er å bidra til å tette hullet mellom hva som er bedriftsøkonomisk lønnsomt, og hva som er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det er ikke uten risiko, men alt i alt bidrar virkemiddelapparatet til økt verdiskaping i Norge.

• For det fjerde gir professorene inntrykk av at staten pøser ut offentlige midler til fornybarnæringer. Det er feil. Statlig støtte til teknologiutvikling i batterinæringen utgjør en veldig lav andel, sammenlignet med bidraget fra private investorer. Vi skal bidra til å mobilisere privat kapital.

Mange land øker subsidiene til næringslivet langt mer enn Norge. Vi skal ikke delta i et subsidiekappløp. Men det er heller ikke aktuelt med en voldsom nedskalering av statlige støtteordninger. Hvilke konkrete virkemidler i Innovasjon Norges og Norges Forskningsråds portefølje er det professorene vil til livs?

• For det femte: Regjeringen peker ikke ut vinnerbedrifter eller vinnerteknologier. Det er markedets jobb. Gjennom åpne konkurransearenaer skal virkemidlene bidra til at det er prosjektene som gir høyest samfunnsøkonomisk gevinst, som blir prioritert. Jeg har aldri uttalt meg om lønnsomheten i en eneste batterifabrikk. Det er opp til private selskaper å konkurrere om hvem som har den beste teknologien.

Regjeringens politikk er, akkurat som Mogstad og Harding etterlyser, basert på hvor det er markedssvikt, og forskjeller i privatøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomhet.

Europa styrer mot å avkarbonisere hele energisystemet sitt innen 2050. EU anslår at etterspørselen etter batterier kommer til å tyvedoble seg de neste årene. EU og Europa peker på Norge og Norden som et av få områder i verden som har spesielt gode forutsetninger for å få til dette.

Når man sammenligner rammebetingelser mellom land, er det ikke bare skatter, avgifter og subsidier som gjelder. Norge kan tilby ren kraft, en høyproduktiv arbeidskraft, vi har kanskje verdens beste prosessoperatører og prosessingeniører, vi har et veldig omstillingsdyktig næringsliv, vi er innovative og vi kan produsere effektivt.

Vi har sannsynligvis Europas største forekomster av sjeldne jordarter og mineraler, som også inngår i batteriene.

Ja, vi er et høykostland. Vår industri konkurrerer i verden med verdensledende kompetanse. Det er ikke ubetydelig når private investorer vurderer hvor de skal putte pengene sine. Hvilke prosjekter som blir realisert, og når de blir realisert, er det privat kapital som må avgjøre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vis alle stillinger

En annen, politisk virkelighet som professorene i liten grad forholder seg til, er at industripolitikk i Europa og USA også er blitt geo- og sikkerhetspolitikk. Den vestlige verden, våre allierte i Nato og de vi samarbeider tettest med, ser at vi er for avhengige av kritiske råstoffer, og ikke minst kritisk infrastruktur fra land vi ikke har sikkerhetspolitisk samarbeid med.

Når jeg møter kolleger i Europa, i USA og i EU, snakker alle om hvordan vi kan bygge mer produksjon på en lønnsom, bærekraftig måte i Europa og i USA. Hvorfor?

Fordi vi ikke skal bli helt avhengige av at det grønne skiftet kun skal komme fra land som har litt andre demokratiske tradisjoner enn det vi har. Det må vi ta innover oss.

Det investeres rekordmye kapital i norsk næringsliv, og etableres 6000 nye virksomheter hver måned. Over 120.000 flere personer har kommet i jobb de to siste årene, og det settes eksportrekorder fra verdiskapende bedrifter på fastlandet. I sum bør vel dette bety at norsk økonomi utvikles positivt, at private investorer har tro på Norge, at den økonomiske politikken legger til rette for private investeringer, og at omstillingen skjer.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.