«Det går ikke an å vedta høyere boligpriser i distriktene», skriver DN i lederartikkelen sin 23. mai. Det må likevel bygges nye boliger i distriktene, og de eldre boligene her må moderniseres. Uten tidsmessige boliger i Norges svært produktive sjømatbygder stanser rekrutteringen opp. I sjømatnæringen på Senja heier vi derfor på LO og Fagforbundet, som har satt dette på dagsordenen.
I Senja viser en kartlegging at sjømatbedriftene her kan ansette mellom 400 og 800 nye de neste tre årene. Men det finnes ikke boliger i bygdene der oppdrettsanleggene ligger og der fiskeflåten lander rike fangster til moderne foredlingsanlegg, hvor det er investert stort i fornyelse.
Poenget er ikke å vedta høye boligpriser i distriktene, men at boligene her har sakket akterut i standard i forhold til byene i mer enn 30 år, og det er bygget svært lite nytt siste 40 år. Da blir prisene lave.
Ser du et nytt hus, er det bygget av en noe pengesterk lokalpatriot som har klart ønske om å bo der i 50 år til. Én ble nylig spurt om han var interessert i å selge? «Ikke om jeg fikk ti millioner», lød svaret.
Det finnes boliger bygget i årene 1945 – 1970. Men unge par rygger i døra, om de i det hele tatt stiller på visningen: eternitt på ytterveggene, isolasjon og elanlegg fra byggeåret, linoleum på gulvene, vinduer, bad og kjøkken fra 1970-tallet.
Selv om boligen er til salgs for en million, vil det koste en eller to å sette det i stand til en tidsmessig bolig. Og det vil bankene ikke finansiere. Og ingen foreldre vil utsette sine barn for 70-tallets boligstandard.
I større norske byer har boligstandarden aldri vært høyere enn nå. Verdistigningen siste 30 år har «betalt» oppussinger og standardhevinger, sammen med rentefradraget og realrenta. Bankene låner mer enn gjerne til oppussing – der.
Den som kjøpte en enebolig i Oslo i 1992 for én million er på 30 år blitt mangemillionær – en gevinst som normalt er skattefri, også som arv. Og nå for tiden arver kjøperne fra 1992 sine foreldre.
I Senja og mange produktive samfunn langs kysten er situasjonen helt motsatt.
Historiene om unge som har søkt lån for å bygge nytt, men fått nei i banken er mange. For bankene vil ikke låne ut i områder der bruktboligprisene presses i dørken av 1950-talls hus med standard fra byggeåret. Og det har skjedd gjennom statlig pålegg ved boliglånsforskriften. Den skulle dempe dramatisk prisvekst i byene, men slo inn også for rehabilitering og nybygg, her hvor prisene er lave.
Markedet, vår hjelper i å skape vekst og god allokering av ressursene, har utviklet en utilsiktet, uønsket skjevhet – helt i det stille, som Fagforbundet helt korrekt observerer – som nå kan og må korrigeres.
Det handler selvsagt om finansiering, og da er heldigvis løsninger svært lett å finne. I byene er standardhevinger betalt av verdistigning og gunstige skatteregler. I utkantene må staten nå inn for å rette opp utilsiktede virkninger av boliglånsreguleringen.
Å refundere momsen for istandsetting og nybygg til bolig i en virkemiddelsone er lett å forstå og vil bli positivt oppfattet av unge som vurderer å jobbe i sjømatbedriftene i utkantene.
Når ansatte i sjømatbedriftene i alderen 50 og oppover snart går av med pensjon og blir boende i sine hjembygder, skaper boligmangelen en bemanningskrise, og deretter en produksjonskrise.
Skal vi mangedoble norsk sjømateksport, kommer vi ikke utenom.
Å refundere momsen for istandsetting og nybygg til bolig i en virkemiddelsone vil bli positivt oppfattet
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.