Frykten rår – og boligmarkedet blir enda mer ekskluderende

I det siste har Norge vært vitne til en bemerkelsesverdig «eggkrise», der hyllene som en gang var fylt til randen med egg, nå står tomme. Denne krisen nådde et klimaks i påsken, en tid hvor etterspørselen etter egg tradisjonelt skyter i været, noe som gjør krisen mer følbar.

En del av årsaken er knapphet på tilbudssiden grunnet de underliggende mekanismene med planøkonomi og markedsregulering (en annen debatt). Det interessante er imidlertid at Nortura, markedsregulator av disse ettertraktede eggene, hevder å ha levert omtrent like mange egg til påske som de gjorde i fjor.

Så hvorfor står vi midt i en krise?

Svaret ligger ikke i de faktiske tallene for eggleveranse, men i vår kollektive frykt for mangel.

Denne situasjonen minner meg om en lignende erfaring jeg hadde i begynnelsen av koronapandemien, hvor jeg, drevet av nyhetsrapporter fra USA et par dager tidligere, kjøpte med meg en ekstra pakke toalettpapir – ikke fordi jeg forventet å bruke mer, men fordi jeg fryktet at andre skulle tømme hyllene.

Det som i utgangspunktet var irrasjonell frykt for toalettpapirmangel, blir nå rasjonelt grunnet forventninger der ute og andres handlinger. Det blir rasjonelt å ta med seg en ekstra pakke toalettpapir – for adferdsmønstrene, forventningene og psykologien er endret – men det er også en handling som er med på å skape eller forsterke en krise som i utgangspunktet aldri var der.

Denne typen adferd, begrenset ikke bare til forbruksvarer som egg og toalettpapir, strekker seg også til boligmarkedet. På samme måten som med egg er det et reelt, underliggende knapphetsproblem på salg av boliger i pressområder som Oslo, men der det er frykten for en fremtidig boligkrise mer enn den grunnleggende tilbudssidemanglen, som virkelig vil føre til en frenetisk kjøpsbølge.

På samme måte som daglige medieoppslag om eggkrise forsterket eggkrisen, vil daglige rapporter om en kommende boligkrise skape et klima av frykt, hvor potensielle kjøpere, inkludert meg selv, overveier å kjøpe raskere og dyrere enn planlagt nå for å unngå å i fremtiden bli fanget i enda høyere budrunder som eskalerer til vanvidd.

Frykten for ikke å ha varen, enten det gjelder egg i påsken eller et sted å bo, driver oss til å hamstre – en handling som i seg selv forverrer situasjonen.

I boligmarkedet er konsekvensene enda mer alvorlige og langvarige enn de er for forbruksvarer, for prisene er lite sannsynlige til å reverseres. Dessuten vil det faktum at alle tror at prisene skal opp, gjøre at boliger blir sett på som investeringsobjekter, ikke bare som hjem, gjøre at kapitalsterke hamstrer ekstra mye – sånn som de som selger egg på Finn.no – og dette reduserer tilbudssiden ytterligere for vanlige folk.

Resultatet er et boligmarked som er enda mer ekskluderende, med priser som galopperer av gårde og gjør det stadig vanskeligere for førstegangskjøpere å komme seg inn på markedet, og tragedien er komplett.

Det er allerede svært vanskelig å ta det første steget på boligstigen. De som ikke klarer å komme seg inn på markedet nå, før boligprisene stiger ytterligere, risikerer å bli stående permanent på sidelinjen.