I Norge eier om lag 80 prosent av oss boligen vi bor i. Det gjør at en stor majoritet får ta del i skattemessige fordeler, tvungen sparing og verdistigning. Bildet som dannes gjennom mediene kan gi inntrykk av at dette er en fest vi alle er med på. Men så mange som én million står utenfor, og tallet er økende.
Forbrukerrådet mener husleieloven må endres for å gi økt trygghet for leietagerne.
Selv om de aller fleste av oss eier boligen vi bor i, er det en utvikling i retning av at flere leier og at flere leier lenger. Da må vi ha en lov som tar vare på leietagerne og sikrer stabilitet og langvarighet i leieforholdene.
I Norge leier 72 prosent av leietagerne av en privatperson, mens kun ni prosent leier fra en profesjonell utleier. Husleieloven tar ikke høyde for å utjevne maktbalansen mellom en ikke-profesjonell næringsdrivende og forbruker.
Det har vært, og er, et politisk ønske om at det skal være et gode for vanlige nordmenn å kunne leie ut en boligenhet fremfor å legge til rette for større utleieaktører. Men det har også ført til at leietagernes rettigheter ikke er blitt prioritert. Vi mener loven må ta vare på dem som ønsker å leie samme bolig for en lang periode, og at det kan gjøres ved å styrke forbrukerens rettigheter uten at det tar bort inntektspotensialet til de som leier ut i dag.
Det er vanlig å forsvare dagens leiemarked med at leietagere i all hovedsak er studenter. Slik er det ikke. Studentene utgjør snaut 20 prosent av dagens leiemarked. Enslige, par uten barn, aleneforsørgere og lavinntektsfamilier er grupper der mange er leietagere som trenger trygge, stabile leieforhold.
Mens boligeiere nyter friheten som ligger i den tilnærmet fullstendige råderetten over eget hjem, er bildet et ganske annet for leietagere. Husleielovens hovedregel er leieavtaler på tre år, men det er mange unntak utleier kan benytte for å korte ned på tiden. I gjennomsnitt varer et norsk leieforhold i 18 måneder.
Å flytte ofte kan innebære en frihet for noen, men vil for de fleste være en stor belastning i seg selv. Alle som har flyttet vet hvor tidkrevende det er å pakke og sortere alle eiendeler, leve i esker og organisere hele flyttelogistikken. Og ikke minst er det ganske kostbart.
For foreldre med barn i barnehage- eller skolealder vil flytting ofte innebære en ekstra belastning, da risikoen er stor for at barnet må bytte barnehage eller skole. I all hovedsak er stabilitet i rutiner og omsorgspersoner udelt positivt for barns velferd. Når barnet må flytte fra det hjemmet det kjenner, kan det være ganske kritisk om også lekekamerater, lærere og skolen/barnehagen forsvinner i flytteprosessen.
Hvem som oppnår det godet det er å få en leiekontrakt, er i liten grad regulert i Norge. Og prisregulering er nærmest ikke-eksisterende. Vi har regler som forbyr diskriminering, men å bevise at diskriminering skjer i dette markedet er en tilnærmet umulig øvelse. Ingen tilsynsorgan kan klare å føre tilsyn med tusenvis av sporadiske utleiere, når de næringsdrivende her i all hovedsak er privatpersoner.
Nettbaserte utleieplattformer legger opp til at forbrukere som ønsker å leie bolig oppgir nasjonalitet, utdannelse, sivilstatus og interesser for i det hele tatt å bli vurdert som leietager. På den måten får utleiere hjelp til å sortere leietagere uten at leietager i det hele tatt kommer i kontakt med utleier.
At privatpersoner som leier ut del av egen bolig eller dyrekjøpte sekundærboliger har en sterk interesse i å vite at de leier ut til en stabil leietager, er naturlig. Mange utleiere har opplevd vanskelige saker med manglende betaling eller tvister om skader oppstått på boligen. At det dukker opp tjenester med formål å unngå problemer for utleier, er naturlig når utleiemarkedet består av vesentlig ikke-profesjonelle næringsdrivende med en sterk interesse i å finne «den rette» leietager. Problemet er at svært få utleiere driver i så stor skala at de har rom for å tenke inkludering, bomiljø, langsiktighet og sosial utjevning.
Forbrukerrådet forstår godt utleiernes behov for trygghet. Likevel er det strukturelle utfordringer med hele den norske boligmodellen, hvor leietagere og barn av leietagere blir stående langt unna den friheten og tryggheten i boligeie som majoriteten har.
Det er på tide med en lovendring som utjevner den store ulikhet i makt som leiemarkedet er preget av i dag. Husleieloven må bli en forbrukerlov. Den må ta høyde for hvor viktig en trygg og fast bolig er for leietagere, og legge til rette for stabilitet og langvarighet i leieforholdet.
Vi er på linje med Leieboerforeningen, som mener at hovedregelen må være tidsubegrensede leiekontrakter og at det må bli færre muligheter for utleier til å fravike dette.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.