I mai i fjor slo Høyesterett fast at kommuner ikke kan pålegge utbyggere å etablere offentlig infrastruktur som ikke har tilstrekkelig tilknytning til prosjekter, og satte dermed spikeren i kisten for norske kommuners krav om urimelige private bidrag. Statsforvalteren har imidlertid bestemt seg for å gi blaffen i det.

Bakgrunnen for saken var at Selvaag Bolig mente at Oslo kommune hadde strukket strikken for langt da vi ble pålagt å oppgradere en kommunal tursti, som ikke hadde tilknytning til et boligprosjekt vi skulle bygge på Mortensrud i Oslo. Prisen for tiltaket var på cirka 1,6 millioner kroner.

Rekkefølgekrav, som dette kalles, er ikke uvanlig når utbyggingsprosjekter skal realiseres. Dette bidrar både til nødvendig oppgradering i tilknytning til prosjektet, men også til at prisen på prosjektet økes.

Derfor bør det være en selvfølge at behovet for rekkefølgekravet utløses av prosjektet som skal bygges. Dette var ikke tilfelle på Mortensrud, der turstien lå flere hundre meter unna selve prosjektet, som besto av 64 rekkehus.

Etter flere klagerunder overfor kommunen, ble saken brakt til Statsforvalteren for avgjørelse. Heller ikke der ble klagen tatt til følge.

Vi brakte derfor saken inn for domstolene, med staten ved Kommunal- og moderniseringsdepartementet som saksøkt. Retten kom frem til at Statsforvalteren tolket loven feil, og kjente derfor vedtaket ugyldig.

Dette var en svært viktig prinsipiell avgjørelse. Økte krav til bygg, tomtepriser og økt saksbehandlingstid for å realisere prosjekter, bidrar alle til at prisene øker. Det gjør også rekkefølgekravene, som kommuner pålegger utbyggere.

Vi har over tid sett en utvikling som har gått i feil retning, hvor kommuner setter rekkefølgekrav som har en mer og mer perifer sammenheng med utbyggingsprosjektene de er knyttet til. Derfor ønsket vi å prøve denne saken rettslig.

Dommen viste at det finnes grenser for hvor langt offentlige myndigheter kan gå i å vedta tyngende rekkefølgekrav i reguleringsplaner.

I dommen het det blant annet at krav fra kommuner må være nødvendige på grunn av utbyg­gingen: «Det er ikke i seg selv tilstrek­kelig at infrastrukturtiltaket anses formålstjenlig eller øn­skelig hvis tiltaket ikke står i en slik sammenheng med det nye prosjektet.»

Fornuften hadde seiret, til slutt. Det trodde i hvert fall vi.

Det var derfor med forundring at vi rett før jul fikk vite at Statsforvalteren likevel ikke ville rette seg etter Høyesteretts retningslinjer, men derimot hadde fattet et nytt identisk vedtak: «Bystyrets vedtak av 7. september 2016 stadfestes. Klagen har ikke ført frem.»

Statsforvalteren mente at adgangen til å treffe et nytt vedtak med samme innhold ikke begrenses av Høyesteretts avgjørelse. Det ble vist til at Høyesterett bare tok stilling til om det tidligere vedtaket bygget på en korrekt forståelse av loven og ikke anvendelsen av den. Med andre ord: Høyesterett kom til at Statsforvalteren hadde forstått loven feil, og kjente derfor vedtaket ugyldig. Statsforvalteren fattet likevel et identisk vedtak som slo fast at turstien skulle opparbeides av utbygger.

Forstå det den som kan.

Dette er svært uheldig av flere årsaker. Det mest alvorlige er at vi har et statlig klageorgan som utfordrer en avgjørelse fra Norges høyeste rettsinstans. For vanlige mennesker, de vi bygger boliger og byer for, er det sannsynligvis forunderlig at Høyesterett kan kjenne et vedtak fra Statsforvalteren ugyldig, for så å oppleve at Statsforvalteren rett etterpå fatter et nytt vedtak som er helt likt.

For utbyggere gjør dette investeringer i eiendom enda mer risikabelt og mindre forutsigbart. 1,6 millioner kroner til turvei var ikke nok til å stoppe dette utbyggingsprosjektet, men det kunne like gjerne kommet rekkefølgekrav om noe annet som kostet det mangedobbelte.

Det er uansett åpenbart at det både gir dyrere og færre boliger, fordi utbyggere ikke kan forholde seg til en slik risiko. Med Statsforvalterens agering i denne saken vil utbyggere måtte legge uforutsigbare rekkefølgekrav som et ekstra risikomoment for nye prosjekter.

Selvaag Bolig vil som alle andre, kanskje med unntak av Statsforvalteren, fremover forholde seg til Høyesteretts avgjørelser. Vi vil ikke akseptere rekkefølgekrav som ikke har tilstrekkelig planavledning, slik Høyesterett foreskriver.

Samtidig bør det være et betydelig tankekors at den utøvende makt nå tar på seg rollen som den dømmende makt, og overprøver og i realiteten overkjører en Høyesterettsavgjørelse. Et statlig klageorgan som opptrer partisk og velger å ikke forholde seg til Høyesterett er uforståelig, trist og bekymringsfullt.

… det både gir dyrere og færre boliger, fordi utbyggere ikke kan forholde seg til en slik risiko

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.