En svindler eller en idiot kan ta imot penger for å bygge noe, og så blir det ikke noe. Omtrent like skadelig er det om du bygger et hus for så ikke betale for det. Hvis slike problemer lar seg løse og begrense, hva er vanskeligere når det gjelder byers finanser, og vei og trikk?

En viktig vanskelighet er et nærmest ubrytelig ekteskap mellom lokalbefolkningen og det som er skapt: veien eller trikken. Hvis befolkningen nekter å betale, er på et vis veien og trikken konkurs. Gjennom konkursen kan veien og trikken få nye eiere og kreditorer, men vil likevel stå til disposisjon for den samme befolkningen. Forhandlingssituasjonen er skiftet i favør av befolkningen, og den nye «prisen» på det som er skapt, er gratis – eller billigere.

Det betyr at en by eller en befolkning som vil ha vei eller trikk, er en dårlig bestiller, siden den mangler troverdighet. Den kan ikke helt forplikte seg.

Problemet kan være så dypt at byen ikke kan låne. Da kan den ikke gjøre langsiktige investeringer, selv om det ville lønne seg. Mye kan da gå tapt: både viktige byturer langs vei og bane og – enda viktigere – barneskoler og skoleår.

En annen viktig hindring er knyttet til en løsning: Byen blir en slags statsmakt som krever inn skatter enten folk vil betale eller ikke. Én slik skattekilde er eiendomsskatt. Den er en del av det å bo her i byen, og gjennom den betaler du for byens veier, trikk, politi og lærere. Ikke spesielt fritt, men du kan jo velge en annen by. Eller byens politikere.

Slike politikere har i Norge vedtatt bompengefinansiering i stor skala.

Politikerne har trodd og ment at prosjektene – vei og trikk – var gode prosjekter. De har også ment at bompengefinansiering var omtrent det beste man kunne få til, blant annet i den forstand at pengene ville la seg inndrive uten en politisk revolt.

Offentlig finans er faktisk litt vanskelig. For hvis noen politikere sier at dette vil vi ikke selv om vi ville det, så er det kanskje ikke de samme politikerne. Eller de samme alliansene. Kanskje er løftebrudd et for sterkt uttrykk, men ikke alltid. Byen vil ikke noe som den ville i går? Med innestemme: Er det noen voksne her?

Kanskje man skal tenke på det som byens politiske håndverk. En by som ikke kan bestemme seg, vil jo få lite gjort: Det vil være et tap. Om ikke den alternativt ville sølt bort mer.

Hvis befolkningen vender seg mot sine politikere – mot sine delegerte og mot tidligere politiske beslutninger – så kunne man spørre hva som kan gjøres bedre. Utkastelse av befolkningen er ikke en helt troverdig trussel. Kanskje bør ikke byen få bestemme så mye selv? Eller kanskje burde den bestemme selv, men under klarere rammebetingelser?

Et trekk som skaper vanskeligheter i offentlig finans, er medfinansiering. Staten tilbyr delfinansiering, og sittende lokalpolitikere tenkte at dette er det beste de kan få til. Kanskje gir det dem en viss ansvarsfraskrivelse. Kanskje tror byene at nå kan de presse staten for mer. Da kan statens ledere være snille og forsøke å hjelpe, eller de kan være kloke og avvise reforhandlinger.

Hvis de som skriker får, så blir det mye skrik. Kanskje er det det vi hører.

I Norge er det rikelig med alt, og det er vanskelig å oppnå fasthet i noe som helst. Mye dreier seg om å gi alle en trygghet for at når vi bruker penger, så er det «våre penger», ikke andres. Gode institusjoner, og argumentene her, forankrer beslutninger nærmere hjemme: våre og vårt.

En illusjon og ansvarsfraskrivelse er at vi kan ha trafikkflyt og ren luft uten at det koster deg noe. Det er ikke så vanskelig å akseptere at det skal koste deg noe hvis du vet at presset hviler på alle som kan bidra.

Dette handler mer om frihet og ansvar enn om hvorvidt bompenger er fornuftig. Jeg mener bompenger og veiprising er bra og kan bli bedre – og kan overdrives. Halve trikker, krøll på linjen og skrik er veldig menneskelig. Og koster.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.