De senere årene er noen landbrukseiendommer overført til aksjeselskap. Nå etterlyses innstramninger, etter at Ola Mæle solgte skogaksjer til et tysk jord- og skogbruksselskap.

Konsesjonsloven åpner for alternative eierformer i landbruket, men forutsetter at den alternative eierformen gir fordeler for eiendommen. Hvis aksjeselskapsformen kombineres med konsesjonsvilkår som sikrer ønsket eierskapskontroll, kan den gjøre godt for mange landbrukseiendommer, bønder og samfunnet.

Økonomien i norsk landbruk er nå så svak at de fleste gårder er hobbybruk. Investeringsnivået i landbruket er lavere enn investeringsbehovet. Bygninger forfaller og teknologiseringen går saktere enn miljøhensyn tilsier at den burde.

Spiralen er negativ, og yrkesgruppen bønder sakker akterut i samfunnsutviklingen. Politisk uttalte forutsetninger om at konsesjonslovgivningen tar «hensyn til de som har yrket sitt i landbruket» fortjener utfordring og oppfølging.

Det overordnede målet for konsesjon på landbrukseiendom er vern om landbrukets produksjonsarealer og slike eier- og bruksforhold som er mest gagnlige for samfunnet. Produksjonsevne og utnyttelsesevne skal ivaretas slik at eiendommen i fremtiden kan legge grunnlag for drift og bosetting.

Henvisningen til «samfunnet» inkluderer tekniske, økonomiske og andre samfunnsmessige områder, og skal «relateres til nåtid, og til fremtidige generasjoners behov». Vi ser lite til lovens elastisitet i myndighetenes praksis.

Av forarbeidene fremgår « … et ønske om at landbrukseiendommer i størst mulig grad eies av fysiske personer som i størst mulig grad selv bebor og driver sine eiendommer selv. En slik eierform er ansett for å gi den beste sikkerhet for eiendommens drift og vedlikehold.» Dette treffer ikke lenger godt.

I de snart 20 årene som er gått siden forarbeidene ble skrevet, er krav til aksjeselskaper skjerpet, mens salg og fraflytting av norske gårdsbruk har økt. Landbruksutviklingen står i direkte motstrid til det landbrukspolitiske målet om å danne grunnlag for arbeidsplasser og næringsutvikling. Verdiskaping og næringsutvikling i bygdene sikres ved levedyktige bedrifter, ikke ved personlig eierskap som begrenser økonomisk handlefrihet.

Når gårdsdriften må baseres på privatøkonomi blir det liten kapasitet til å investere i moderne teknologi, økologi og nødvendig bygningsvedlikehold. Slik svekkes gårder som driftsenhet og bolig.

Eierskap til landbrukseiendom innebærer store forvaltningsforpliktelser og risiko for personlig ansvar som ikke harmonerer med tvungent personlig eierskap. Der andre selvstendig næringsdrivende kan skjerme sin privatøkonomi, bærer bonden personlig økonomisk ansvar for gårdens totale risikobilde.

Eierskap gjennom aksjeselskap ville dessuten gitt mulighet for utjevning mellom år med gode og mindre gode økonomiske resultater, hvilket gir aksjeselskap mer fleksibel investeringskapasitet enn enkeltpersonforetak.

Investeringer må ofte finansieres med lån. Eiendommens verdi har dermed betydning for lånekapasitet og -vilkår. Etter konsesjonsloven er det et mål at landbrukseiendommer omsettes ut fra en «samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling». Landbrukseiendommer er derfor underlagt priskontroll. Mens bøndenes driftskostnader følger den alminnelige kostnadsutviklingen holder priskontrollen eiendomsverdiene lave. Dette reduserer bønders tilgang til lån for nødvendige investeringer.

Når det gjelder rekruttering til yrker tilknyttet landbruket, faller bondens realinntekt og tidligere tiders gunstige skatteordninger er fjernet. Skatt på utbytte bidrar til at verdier i større grad forblir i aksjeselskaper og gjenbrukes der. Jeg ser ingen reelle grunner til at landbrukseiendommer skal stilles skattepolitisk dårligere enn andre bedrifter og eiendommer som eies av aksjeselskap.

Sett under ett begrenser personlig eierskap utvikling, investering og tilknytning til landbruket og lokalsamfunn. Økonomisk sterkere landbrukseiendommer ville økt verdiskapingen og bidratt til et mer levende Distrikts-Norge der ferdigheter og verdiskaping fremmes.

Ut fra faktisk og forventet samfunnsutvikling er aksjeselskap blitt en mer ønskelig eierform i landbruket. Det kan bidra til at næringen blir mer robust og bidrar til vitale lokalsamfunn. Det er liten grunn til å nekte bønder valgmulighet i eierform for sin eiendom. Dagens praksis er en hemsko for landbruket og de som har yrket sitt der.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.