Nylig har to alvorlige etterretningsoperasjoner blitt avslørt. Først ble en norsk borger arrestert for spionasje og en russisk etterretningsoffiser utvist. Så ble et alvorlig dataangrep mot Stortinget avslørt. Et åpenbart spørsmål er, hva er de ute etter?
Sakene etterforskes, men fra tidligere saker og trusselvurderinger fra norske og andre hemmelige tjenester vet vi mye. La oss se på hvem aktørene er, hva målene er, og hvilke metoder de bruker.
Man deler normalt inn i statlige aktører og ikke-statlige aktører. Russland og Kina utgjør den mest alvorlige trusselen, i tillegg er Iran og andre aktive. Ikke-statlige aktører er oftest kriminelle og konkurrenter ute etter økonomisk gevinst, noen er ideologisk motivert, og noen hacker for prestisje og underholdning. Bildet kompliseres av at statlige aktører utnytter kriminelle, eller for den saks skyld datafirma for sine operasjoner.
Målene for fremmed etterretning er norsk politikk, forsvar og sikkerhet, næringsliv og naturressurser, og teknologi og forskning. Som sentralt plassert i nordområdene, stor leverandør av energi til Europa, og medlem av Sikkerhetsrådet de neste to år, er vi av interesse for mange. Forsvar, sikkerhet og beredskapstiltak er interessant for å forberede en eventuell konflikt eller for å legge press på oss.
Både statlige og ikke-statlige aktører har interesse av energi- og mineralressurser, avansert teknologi, og strategisk viktige firma. Særlig utsatt er energi, olje og gass, maritim sektor, elektronisk kommunikasjon, forsvarsteknologi, romfart og miljøteknologi. En rekke avanserte forskningsmiljøer er også aktuelle mål. Med pandemien er det betydelig interesse for medisinsk forskning og helsedata.
Nettet er også arena for påvirkning og cybersabotasje. Den mest kjente påvirkningsoperasjonen er russisk hacking og lekkasje av kompromitterende materiale i forbindelse med valget i USA i 2016. Året etter ble også den tyske Forbundsdagen utsatt for omfattende russiske dataangrep, uten at det ble benyttet i valgpåvirkning.
Et sted blant epost, bilder, filer eller nettaktivitet har de fleste av oss noe som er pinlig, kompromitterende eller straffbart, eller noe som kan fremstilles slik. Materiale kan brukes for å undergrave tilliten til en politiker, skape splid mellom parter, forsterke konflikter eller på andre måter påvirke.
Fremmed etterretning forbereder også sabotasje av sivil og militær infrastruktur. Typiske mål er kritisk infrastruktur som strøm, telenett, betalingssystemer, petroleumsinstallasjoner, transport, kort sagt det meste som driver samfunnet. I en rapport til Senatet i fjor vurderte amerikansk etterretning at Russland kunne slå ut kritisk infrastruktur i noen timer. Trusselen fra Kina var mye verre: De kunne gjøre det samme i dager og uker.
Nettet er den viktigste arenaen for etterretning, påvirkning og sabotasje, men fremmede makter bruker en rekke andre metoder. Den siktede fra Det Norske Veritas var klassisk spionasje, hvor man rekrutterte en agent. Man kan også bruke egne borgere, folk med falsk identitet, tilreisende etterretningsoffiserer eller innsidere i norske virksomheter. I tillegg nyttes avlytting og teknisk overvåkning fra fly, fartøy, kjøretøy eller droner. Slik bruk av flere kilder gir fleksibilitet og bedre tilgang til informasjon.
Ifølge Politiets sikkerhetstjeneste (PST) er statlig etterretning og digital kartlegging og sabotasje av kritisk infrastruktur de største truslene mot norsk sikkerhet. Det kan ramme politikere, statsforvaltning, bedrifter og forskningsinstitusjoner, og krever årvåkenhet av oss alle.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.