Bodskapen frå Equinors leiing etter DNs avsløringar er at det er rydda opp etter dei alvorlege feilgrepa i USA, og at investeringane med tida vil gi god avkastning. Både styreleiar Jon Erik Reinhardsen og konsernsjef Eldar Sætre freistar å roe ned situasjonen, utan å varsle meir grunnleggjande skift i strategi og retning.

Spørsmålet er om hovudeigaren – staten – skal slå seg til ro med dette? Kan det tenkast at det finst betre eigarskapsstrategiar enn dagens for å oppnå målet om «høgast mogleg avkastning over tid»?

Verda skal til nullutslepp og Equinor må bidra til dette målet, samstundes som dei skal tene pengar på vegen. Her er fire alternativ som politikarane bør vurdere:

  • Exit utlandet

Etter børsnoteringa i 2001 bestemte Equinor seg for å satse internasjonalt. Ein gjennomgang som analytikar John Olaisen i ABG Sundal Collier gjorde hausten 2019 – før den fulle storleiken på tapa i USA vart kjent – viste at 800 milliardar kroner investert over 18 år i utlandet nesten ikkje hadde gitt avkastning.

Kvifor skal eigentleg den norske stat leite etter og produsere olje og gass i land som Angola, Argentina og USA?

Med usikkerheita vi ser i dag kan tidspunktet no vere riktig for å skilje ut Equinor utland i eit eige selskap og selje det. Equinors oljeaktivitet vil då konsentrere seg om å ta ut norske ressursar. Då får ein også slutt på at grunnrenteinntekter frå norsk sokkel går til å investere i utlandet framfor å bli sendt direkte til Oljefondet.

  • Ørsted-modellen

Vi kan også sjå til danske Ørsted, tidlegare Dong Energy. Tilbake i 2004 dreiv Dong berre med fossil energi. I 2017 selde dei unna all olje- og gassaktivitet. Reisa frå fossil til fornybar har selskapet blitt sterkt premiert for i marknaden. Mens gamle Dong var ein miniputt samanlikna med Statoil, er nye Ørsted no på nivå med Equinor målt i marknadsverdi. Den danske stat eig 50,1 prosent av Ørsted.

Sjølv om det er store skilnader på dansk og norsk olje- og gassindustri, er det ingenting i vegen for at norske myndigheiter sender eit signal om langsiktig nedtrapping i det fossile.

Ein veg kunne vere å foreslå på generalforsamlinga at Equinor skal trappe opp i fornybar energi og fase ut den fossile delen mykje raskare enn i planane som gjeld no. Det ville bety ei gradvis utfasing av alle investeringar innan olje og gass, med umiddelbar stans i leiting etter nye ressursar i sårbare område og område som manglar nærleik til eksisterande infrastruktur.

  • E.on-modellen

Equinor er store på olje og gass, men det er ingen naturlov som tilseier at dei også skal bli store på fornybar energi. Kanskje er det mest fornuftige å la Equinor drive med det dei er god på, olje og gass, mens selskapets fornybaraktivitet vert skilt ut som eit eige selskap. I «Equinor fossil» kan staten ha utbyttefest til kassa er tom, mens «Equinor grøn» vert sikra vilkår for å vekse (med pengar frå olje og gass).

Omsynet til kompetanse kan tale mot selskapssplitting. Det er lett å sjå synergiar mellom offshore vind og offshore olje og gass.

Samtidig er det ein fare for at dagens selskapsstruktur, der fornybarprosjekt må leve i ein evig konkurranse med olje og gass om pengar og merksemd, held nede satsinga på det nye. Det var iallfall slik den tyske energigiganten E.on konkluderte for nokre år sidan, etter å ha tapt enorme summar over fleire år på kol- og gasskraftaktivitet i Europa. Dei bestemte seg for å reindyrke E.on som eit grønt energiselskap, mens kol og gass vart skilt ut i nyetableringa Uniper.

  • Privatiser og reinvester

Etter kvart som olje- og gassektoren skrumpar inn, produksjonen går ned og lønsemda fell, forsvinn også det strategiske behovet for staten å eige eit oljeselskap. Eit naturleg spørsmål er om det mest lønsame vil vere å selje seg ned – eventuelt heilt ut – mens det ennå er verdiar i selskapet. Marknadsverdien til Equinor er i dag rundt 450 milliardar kroner.

Eit sal av 16,9 prosent av aksjane – slik at staten held fram som majoritetseigar med 50,1 prosent – ville med dagens aksjekurs gi ca. 75 milliardar kroner på konto. Å selje heile aksjeposten ville under same vilkår gitt staten ca. 300 milliardar kroner. Salsinntektene kan staten bruke der ein finn det mest hensiktsmessig. Anten som investeringar over heile verda gjennom Oljefondet, eller som investering i meir spesifikke, grøne prosjekt og selskap.

Fordi Equinor er så viktig for Noreg, og det er staten – altså «oss» – som er majoritetseigar, er det viktig med debatt om korleis Equinor-eigarskapet vert utforma og utøvd. Stortinget skal ikkje blande seg inn i dagleg drift, men retning og fart for selskapets langsiktige utvikling må politikarane ha meiningar om.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.