FNs nye befolkningsfremskrivninger som ble lansert denne sommeren viste blant annet at verden står ovenfor en rask demografisk aldring, som vil omfatte alle land og alle regioner.
Alle land i verden opplever aldring. Det har vært en kraftig reduksjon i ulikheten i global levealder over de siste tiårene, som den nye befolkningsrapporten fra FN viser. Selv om det fortsatt er forskjeller, har variasjonen blitt mer enn halvert mellom land med høyest og lavest levealder fra 1950 til 2020.
Kina med rekordlav fertilitet og rask økning i levealder aldres raskest av de store økonomiene nå har gått forbi for eksempel USA i medianalder.
Mange oppfatter aldringen feil. For eksempel at den er regional (avgrenset til primært vestlige land) og at det er lite vi kan gjøre for å begrense den fremover. For eksempel skriver Kristin Clemet at «Vi er på vei inn i alderdommens tidsalder» og at «Antall europeere i arbeidsdyktig alder vil falle med 48 millioner fra 2010 til 2050, mens den eldre befolkningen vil vokse med 58 millioner» i Aftenposten.
Men hva er arbeidsdyktig alder? Argumentet beror på at man ikke lenger er arbeidsdyktig fra en gitt alder og at funksjonsevne eller helse ikke vil endres over tid. Dette blir ikke riktig – dagens (og trolig morgendagens) 65- og 70-åringer er faktisk annerledes – og i mange tilfelle har de høyere produktivitetspotensial.
Det er viktig er å gå vekk fra 65 år som en avgrensning for når man slutter å være «arbeidsdyktig», som blant annet Clemet bruker. Ikke av politisk korrekthet, for alder ilegger en lang rekke biologiske begrensninger på oss, men med tanke på hvor godt man fungerer og hvilken helsesituasjon man har blant eldre. I arbeidslivet betyr helse og kognitiv funksjon mye – og der presterer nye generasjoner av eldre bedre og kan trolig jobbe lengre.
- Heine Strand har vist at vi er fysisk sterkere enn før.
- Bo Engdahl har gitt oss verdens beste data på hørsel (fra HUNT undersøkelsen) som antyder at vi hører bedre enn tidligere.
- Ellen Langballe og Jeanette Engeland har vist oss at det er store muligheter for å få med flere voksne med funksjonsnedsettelser inn i arbeidsstyrken.
- Geir Selbæk og flere andre har vist at det er svært mye vi kan gjøre preventivt for å redusere risikoen for kognitive svekkelse og demens.
- Selv har jeg funnet at senere generasjoner av eldre i europeiske land som skåret dårligere historisk, tenderer til å ha en høyere økning i kognitivt funksjon og dermed ha høyere produktivitets-potensial. Dette henger sammen med blant annet helsesystem, økende grad av likestilling og høyere utdannelsesnivå.
Forsørgerbyrden er tradisjonelt et mål som ser på antallet 65 år og eldre i antall mellom 20 og 64 år, og som sier noe om antatt andel personer i en befolkning som blir forsørget eller som er forsørgere. Men når man går bort fra en vilkårlig 65-årig aldersgrense for å være «gammel» og heller bruker den alderen man har en gitt sykdomsbyrde for når man er «gammel», gis et mer relevant mål på forsørgerbyrden.
I mange av verdens land med ung aldersstruktur tenderer folk til å få dårlig helse relativt tidlig, og i mange av verdens demografisk gamle land blir man helsemessig gammel relativt sent. Vi vet at det er mer enn tredve års forskjell mellom land i hvilken alder man har samme sykdomsbyrde.
Det betyr at mange land i Sentral-Asia, Sør-Asia, Afrika sør for Sahara og Øst-Europa har en høyere helsejustert forsørgerbyrde enn hva deres demografi tilsier. Disse landene tenderer dermed til å ha lignende aldringsutfordringer som land med høyere gjennomsnittsalder siden sykdomsbyrden er større fra tidligere voksne år.
India har en høyere forsørgerbyrde enn Japan, og Somalia har en høyere forsørgerbyrde enn Spania når helsenivået er tatt hensyn til. I noen land, som i mange tidligere Sovjet-stater, har man dessverre både en aldrende befolkning og dårlig aldersspesifikk helse som gjør utfordringene større.
Mange land har underinvestert i preventive tiltak (helsetjenester, utdannelse, informasjon, incentiver for sunnere livsstil) mot viktige sykdommer som hjerte- og karlidelser og diabetes. Som WHO skriver haster det å tilpasse helsesystemene i tide for å tilpasse seg livsstilssykdommer i aldrende regioner verden over.
Land som har hatt større investeringer i mental og fysisk funksjon får gevinstene av bedre helse blant eldre. Slike investeringer kan gjelde helsetjenester, sunt kosthold og vaksinedekning, men og faktorer som påvirker livsførsel, slik som likestilling og utdannelse.
Å være demografisk ungt er ingen garanti for å ha en lav forsørgerbyrde. Alle land aldres. Spørsmålet er hvilke som gjør de rette valgene for å aldres best mulig. I mellomtiden er det viktig at vi fremstiller global aldring på en korrekt måte.
I mange av verdens land med ung aldersstruktur tenderer folk til å få dårlig helse relativt tidlig
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.