Årets juni er den varmeste noensinne, en «dødsdom» for mennesker og økosystemer og en kraftig påminnelse om alvoret i situasjonen. Selv om vi i dag går i gal retning ved vår tunge satsing på olje og gass, kan vi fra 2050 igjen ha et energibasert velferdssamfunn.
Å ha «to tanker i hodet samtidig» er i ferd med å bli Norges paradegren, spesielt når det gjelder vår klimaomstilling, eller heller mangel på sådan. Norge ligger langt bak i å nå klimamålene. Siden 1990 har vi bare redusert våre utslipp med 4,7 prosent, mens vår største handelspartner EU har redusert 32 prosent i samme tidsrom. Målet om 55 prosent reduksjon til 2030 virker fjernt og Klimakontrollen peker på at med dagens politikk når ikke Norge 2030 målene før i 2043.
Norge skal gjennom den største omstillingen i historien sa næringsminister Jan Christian Vestre da han i juni la frem en oppdatering på Regjeringens Grønne Industriløft. Samme måned ga olje og energi minister Terje Aasland grønt lys for 19 olje- og gassprosjekter på norsk sokkel. Dette er i beste fall en illustrasjon av paradegrenen «to tanker i hodet samtidig» som gjør at vi står på stedet hvil mens resten av verden driver et kappløp om å omstille samfunns- og næringsliv til lavutslippssamfunnet, presist definert gjennom FNs bærekraftsmål og Parisavtalen.
2030 målene er selvsagt en viktig milepæl, men alle våre investeringer og politikkutforming må ta oss og tåle den verden 2050 målet peker på. Jan Christian Vestre har virkelig sine ord i behold når han peker på at Norge skal gjennom den største omstillingen i historien. Alle sektorer må avkarboniseres.
Energinasjonen Norge skal endres fra forurensende olje- og gassproduksjon til å bli en grønn og fossilfri energinasjon.
Vi er sent ute, men vårt energiskifte kan grovt sett skje i tre faser.
- Fase én: Runde av oljealderen fra omkring 2030: Vi er midt i en periode med rekordstore olje- og gassinvesteringer, og stor produksjon både av olje og gass. På kort sikt er det særlig gass som er utpekt som redningen for å løse EUs energikrise.
Mens Norge satser stort på fossil energi, går andre industriland i motsatt retning. De høye energiprisene har resultert i rekordstore investeringer i fornybar energi utenfor Norge. Globalt er investeringene i solenergi alene, nå større enn investeringene i olje og gass, og totalt er fornybare investeringer 40 prosent større enn de fossile.
Økende fornybart erstatter olje og gass, og med den reduserte etterspørselen vil prisen på olje og gass falle. Vi vet ikke om det skjer om tre, fem, ti eller femten år, men vi vet at det vil skje.
Våre store oljeinvesteringer dominerer også vår industri, og strukturen på vår oljeøkonomi gir liten plass til å utvikle et grønt skifte. Den første fasen i vår grønne omstilling er paradoksalt nok aggressive investeringer i olje og gass
- Fase to: Det aktive grønne skiftet frem mot 2050: Når oljeinvesteringene faller, vil det være plass for en storstilt satsing på grønn energi. Våre naturressurser i vind, vann og sol er meget store, og vi kan videreføre vår posisjon som energieksportør.
Energiressursene i landbasert vind, vann og sol kan levere energi langt billigere enn fossilt, og uten utslipp. Trolig vil kvoteprisene fra 2030 bli så høye at selv med langt lavere oljepriser, vil fossilt være dyrere.
Havvind har meget store, men dyre ressurser. En kontrast er landvind, en stor og billig ressurs. Det er et politisk valg hva vi skal utvikle, mulighetene er der.
Denne fasen blir meget kapitalkrevende, men vil bygge et energisystem med svært lave driftskostnader. Det vil derfor være rasjonelt å finansiere dette over Oljefondet, som jo har hatt gleden av flere meget gode år.
- Fase tre: Norge som fossilfri energileverandør fra 2050: Med en stor fossilfri energiproduksjon, kan Norge igjen bli en nøkkelspiller i det grønne skiftet. Vi kan eksportere energien som elkraft, grunnlast og balanse, men også som grunnlag for en ny industrialisering.
Spesielt vil vannkraften bli verdifull som balansekraft for et Europa basert på fornybart, og da i stor grad vind. Vi har Europas største batteri.
Denne elektrisiteten vil være altfor verdifull til å brukes i dagens kraftkrevende industri. Men vi kan likevel ha en stor kraftkrevende industri basert på vår billige elektrisitet fra vind og sol. Det har også den store fordelen at det produseres i hele landet.
Etter oljen vil vi kunne opprettholde vårt velferdssamfunn, både med vår fornybarenergi og de oppsparte midlene fra den gang vi var en oljeeksportør.
Våre siste store felt, Sverdrup og Troll vil da være tomme, og vi må bare håpe at investeringen i fossil infrastruktur i første fase ikke har vært så store at vi sitter igjen med stranded assets og kapitalinvesteringer uten avkastning.
Om vi nå evner å rette blikket mot 2050, kan vårt grønne skifte bli en suksess, tross en snublende start. Da trenger vi politisk handling, ikke bare nye utvalg, utredninger og rapporter.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.