Digital inkludering er i vinden, men vi vestlendinger er mer vant til frisk bris, og det er kanskje grunnen til at likestillings- og diskrimineringsombud Bjørn Erik Thon tror jeg har vond vilje og at jeg av den grunn tolker ham feil (replikk i DN 20. januar).
Jeg kunne ikke vært mer glad for at vi kan diskutere hvilke veivalg som er de beste for å nå det målet vi begge er enige om: et mer inkluderende samfunn for alle også på den digitale arena.
Dersom det er slik at jeg har misforstått og at vi også er enige om veivalgene, er jo ingenting bedre enn det.
Digitalt utenforskap rammer langt flere enn 600.000. Ifølge Forbrukerrådet har hele 38 prosent problemer med å betale eller bestille. Mest utsatt er personer med nedsatt funksjonsevne – hele 70 prosent av de spurte strevde i 2020 med digitale løsninger, med store konsekvenser for utdannelse og arbeidsliv – slik som Petter på 14 år som ikke får tilgang til digitale læremiddel på lik linje med sine medelever.
Min intensjon var å si at vi har et godt regelverk. Dagens lovverk om universell utforming bygger på internasjonale standarder. Standardisering og innebygd diskrimineringsvern er to sider av samme sak.
Tilgjengelighetserklæringen har vært katalysator for innovasjon på leverandørsiden. Etter at Stortinget vedtok webdirektivet, forventer offentlig sektor at løsningen som leveres følger kravene. Om litt kommer tilgjengelighetsdirektivet, som vil gjøre det samme for privat sektor.
I år feirer forskriften og tilsynet ti årsjubileum. Likestillings- og diskrimineringsombudet og vi er enige om målet, og jeg ser frem til en god diskusjon om veien dit.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.