Da John von Neumann uttalte dette i 1946, så visste matematikere, ingeniører og teknologer at datateknologi ville ha ekstraordinære konsekvenser. Von Neumann var en av de viktigste vitenskapsmennene i USAs Manhattan-prosjekt som utviklet atombomben.
Spoler vi frem til disse tider, sies dette stadig mer direkte, for eksempel av Vladimir Putin i 2017: «Kunstig intelligens er fremtiden … den som blir lederen på dette området vil dominere verden». Og det er poenget. Det viktigste våpenkappløpet i verden i dag er ikke atomvåpen, det er kunstig intelligens, kunstig liv og robotikk.
Jeg har et slags jubileum i år, det er tredve år siden jeg begynte en karriere innenfor fagfeltet kunstig intelligens. I disse årene har fagets popularitet gått i bølger, men nå, takket være utviklingen i maskinell læring, maskinell resonnering, datatilgang, materialteknologi, robotteknologi, kunstig syn, og en lang rekke annet, ser vi stadig nye applikasjoner og systemer som vil være til stor gagn og nytte for oss som individer og som samfunn. Denne fantastiske utviklingen sår drømmer og håp.
Og mareritt og angst.
Innen området kunstig intelligens arbeider man med å utvikle programvare som kan resonnere og lære, for eksempel gjenkjenne ansikter, slå Magnus Carlsen i sjakk og ta kompliserte avgjørelser. Innen kunstig liv arbeider man med å utvikle programvare som har adferd og egenskaper som vi ser i naturen, for eksempel til fugler og insekter. I robotikk flytter man disse egenskapene inn i maskinvare og ut i den fysiske verden som vi mennesker bebor. Ut i en verden av konflikter og krig.
Over hele verden arbeides det med å utvikle dødelige autonome våpen, fra mennesketomme autonome krigsskip og flyvende droner som tar selvstendige beslutninger om å bruke dødelig makt, til svermer av insektsroboter som etterlater nervegift på huden vår.
Denne utviklingen vil få stor betydning for maktforhold, kriger og konflikter. Men teknologiene vil ikke bare endre hvordan nasjonalstater strukturerer sine forsvar og agerer i konflikter. Når teknologi faller i pris og blir allment tilgjengelig, vil ikke-statlige aktører finne måter å bruke dem på. Vi har sett dette for alle teknologier, og de seneste årene i ISIS sin bruk av sosiale medier, kryptering, droner og cyberangrep.
Gjert Lage Dyndal, oberst ved Forsvarets stabsskole, har i intervjuer blant annet sagt at «slik teknologi kommer i operativ bruk snart, og at det derfor allerede nå må skapes en bevissthet om dette», og «som småstat bør vi være opptatt av internasjonal regulering av noe som kan påvirke oss i så stor grad som autonome våpen». Det er helt riktig.
Det er på tide å få denne situasjonen på den politiske dagsorden og etablere en politisk forståelse for hva dette kan bety for Norge. Og da bør vi diskutere Norges posisjon internasjonalt. Da må vi forstå argumentene til Europaparlamentet, 21 nobelprisvinnere, og 28 land, inkludert EU-landet Østerrike, som ønsker et fullt forbud mot autonome dødelige våpen.
Vi må forstå hvorfor 4500 eksperter i kunstig intelligens og robotikk og mer enn 26.000 andre har skrevet under på en appell om å forby autonome våpen.
Vi må også forstå hvorfor Norge har valgt å stå på sidelinjen i arbeidet med å regulere autonome våpen i internasjonale fora, hvorfor Norge avventer å støtte et forbud, og vi må forstå hva som er den norske regjeringens posisjon og argumenter. Som et demokrati trenger vi andre argumenter enn at «vi tror ikke at det er hensiktsmessig på nåværende tidspunkt».
For John von Neuman hadde jo rett. Datamaskiner er viktigere enn bomber.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.