Et økende antall konstitusjoner sier noe om natur, miljø eller klima. Som rettsregler er det de sier, ofte ganske uforpliktende. Helt siden den ble vedtatt i 1992, ordlegger § 112 i den norske Grunnloven seg mer bastant enn de fleste.
Bestemmelsen ble vedtatt i tide til at vår delegasjon på Rio-konferansen kunne vise verden hvor stor vekt Norge la på miljøhensyn.
I mange år førte den en nokså uforstyrret tilværelse. Dette har det såkalte klimasøksmålet endret på. Direkte gjelder det gyldigheten av noen forvaltningsvedtak om å åpne for leting etter petroleum i Barentshavet. Indirekte kan den – hevdes det – rokke ved hele den norske petroleumspolitikken.
Ifølge paragrafens første ord har « enhver … rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares». Ordene stemmer de med en sterk og økende bekymring for klimautviklingen. For klimaet i den konstitusjonelle debatten er dette en farlig miks. Omgang med grunnlovsbestemmelser om viktige sider av det politiske liv stiller særlige krav til å skille politisk engasjement fra troverdig juridisk argumentasjon.
Utviklingen vest for oss understreker hvor viktig det er med et konstitusjonelt klima der leseren ikke avspises med én side av saken. Det er lett å forstå at saksøkerne påberoper seg paragrafens innledningsord. Den som skraper i overflaten, vil likevel se at argumentasjon i motsatt retning ikke beveger seg så langt ut i tåken som vi ofte gis inntrykk av.
For det første måtte jo § 112 gi rett «til» et eller annet. Begge underinstansene mente at bestemmelsen gir rettigheter, men sa lite om deres nærmere innhold. Dermed sa de heller ikke noe særlig om hvor mye politisk handlefrihet som blir igjen. I stedet nøyde seg stort sett med å fastslå at de omstridte borelisensene i alle fall ikke ble rammet.
Mye av strevet for helse, natur og artsmangfold og natur osv. skjer innenfor rammene av tusen bestemmelser i ordinær lov. Resultatene må ofte forstås i lys av at vi også ønsker flere boliger, tekniske installasjoner mv. Valget står mellom motstridende hensyn og interesser. Hvis den lovgivende makt så ønsker, er det fullt mulig å sikre miljøet bedre vern.
Overført på klimadebatten blir de hensynene som står imot hverandre, svært store og til dels svært innfløkte. Partene i klimasaken er neppe uenige om den store fortellingen om klimaendringer og deres konsekvenser. Men i siste instans er det de samlede CO2-utslippene i verden som teller. Hvordan Norge kan bidra uten konsekvenser av økonomisk og politisk art som mange vil oppfatte som uakseptable, og hvilke virkemidler som er best, er slett ikke gitt.
Noen få ord i § 112, praktisk talt uten forarbeider på dette punkt, gir intet juridisk grunnlag for sikre svar. Om vi tar ordlyden («rett til») på ordet, vil altså den «komiteen av 15 jurister» som Høyesterett består av i denne saken, selv måtte bestemme innholdet av den rettigheten som § 112 proklamerer. Det er slett ikke sikkert at dette er en god løsning. I så fall er det heller ikke sikkert at paragrafen kan tas på ordet.
For det andre bestemmer paragrafen selv (i tredje ledd) at det er «statens myndigheter» som skal «iverksette tiltak som gjennomfører» de «grunnsetningene» som paragrafen ellers etablerer.
Paragrafen ser dermed ut til å overlate den avveiningen mellom tunge, motstridende interesser som første ledd gjør nødvendig, til våre folkevalgte lovgivere. I et vel fungerende demokrati er dette kanskje ikke så dumt?
Hvis politikken ikke tar klimaproblemene på tilstrekkelig alvor, kan det hevdes at statsråder og stortingsrepresentanter bryter sine «konstitusjonelle plikter» til å sikre helsen osv. Men det er ikke opp til de alminnelige domstolene å avgjøre slike spørsmål. Ifølge Grunnloven § 86 er Riksretten det riktige forum. Stortinget avgjør selv om det er grunn til å reise påtale.
At § 112 i 2014 ble flyttet inn i et nytt grunnlovskapittel om «menneskerettigheter», har vært brukt som argument mot statens syn. Men argumentet veier ikke tungt: Ordlyden er praktisk talt den samme som før. Kapitlet inneholder flere (andre) bestemmelser som ikke gir rettigheter, derunder § 110 (fra 1954) om statens plikt til å tilrettelegge for arbeid.
Betyr statens syn in absurdum at ingen grunnlovsbestemmelser om «rett til» et eller annet, kan håndheves ved domstolene? Selvsagt ikke. Men ingen av de øvrige bestemmelsene har et så svakt rettskildemessig grunnlag utenfor ordlyden selv som «retten» etter § 112 første ledd. Ingen av dem vil heller kreve tilnærmelsesvis like omfattende og kompliserte avveininger av politisk karakter.
Etter dette bør det stå klart at statens syn ikke er tatt ut av den tynne luft. Videre debatt før og etter dommen bør konsentrere seg om slike spørsmål. Den irritasjonen som Fredrik Sejersted personlig synes å ha pådratt seg hos enkelte, kan trygt få ligge.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.