I DN 10. april argumenterer Øivind Schøyen igjen for å subsidiere kraft til innenlandsk forbruk og trekker frem Colombia som et eksempel på hvordan dette kan gjøres i praksis. Behovet for en subsidie begrunnes for det første ut fra at det er ønskelig å øke krafteksporten, men at dette er politisk umulig uten å kompensere innenlandske forbrukere. For det andre, så mener Schøyen at en subsidiert kraftpris kan være et utgangspunkt for et nytt industrieventyr.
Når det gjelder det politiske, kan vi være enige med Schøyen i at de mest effektive løsningene av og til ikke er tilgjengelige for politikerne på grunn av motstand i opinionen. Av alle foreslåtte løsninger, så er imidlertid Schøyens forslag om en subsidie den opplagt minst effektive. For å være målrettet, presis og gi riktig motivasjon, bør kompensasjon til forbrukerne i størst mulig grad gis direkte og aller helst som en kontantoverføring uavhengig av strømforbruket.
Om rene kontantoverføringer ikke er mulig, så er uansett et toprissystem et dårlig alternativ. En slik subsidie gir ingen incentiver for innenlandske forbrukere til å spare strøm, belønner husholdninger med høyt kraftforbruk og vil holde liv i ulønnsom industri. Det går an å argumentere faglig for midlertidige ordninger slik at bedrifter og forbrukere kan få tid til å omstille seg etter et prissjokk. Schøyen foreslår imidlertid en permanent ordning.
For bedrifter er det uansett en dårlig idé med subsidier – også på kort sikt. Profesjonelle bedrifter må kunne forventes å prissikre strømleveransene på egen hånd. Dersom driften er ulønnsom selv med fastpris, så bør samfunnet akseptere at den legges ned og at de frigjorte ressursene brukes til å produsere noe annet. Omstillingsmidler brukes mest effektivt som målrettede arbeidsmarkedstiltak for å få de oppsagte arbeidstagerne tilbake i jobb.
Schøyens forslag om å ta bunnlinjen til kraftprodusentene er antageligvis populær hos velgerne, men det kan i så fall gjøres mer effektivt ved hardere beskatning. Dersom vi nå ser en varig økning i kraftprisene vil det innebære en økning i verdien av vannkraftressursene som produsentene ikke kan ta æren for. Det kan tilsi at ressursskatten økes.
Videre mener Schøyen at en subsidiert kraftpris kan skape et industrieventyr som vil gi makt, verdiskaping og skaperglede. Dette argumentet kan overføres direkte til enhver subsidie og skattefritak som tillater staten å «plukke vinnere». Det offentlige har hatt slike ordninger i lang tid med høyst usikker suksess. Det foreslåtte to-pris-systemet for strøm vil være en lite treffsikker og dyr versjon av de tiltakene som allerede finnes.
Schøyen undertegner sine innlegg som førsteamanuensis og medlem i Senterpartiet. Den faglige holdbarheten i forslaget tilsier at Schøyen burde undertegnet utelukkende som senterpartimedlem.