Dagens Næringsliv publiserte 16. september kronikken «Den nye atomkraften kan bli en katastrofe for oljeland som Norge», der Guy Kiddey formidler en rekke feilaktige påstander.
Det antydes at moderne kjernekraft skal skrinlegges fra den fremtidige energimiksen.
Løsningen hans er at fusjon skal slå igjennom. Det spekuleres i at fusjon er så nær å bli kommersielt levedyktig at det kan bli spikeren i kisten for oljeindustriens død.
Vi ser på situasjonen som den stikk motsatte: Fusjon er ingen reell trussel mot oljenæringen. Fusjon er blitt omtalt i 60 år, uten resultater. Å fortsette å omtale fusjon som den store løsningen blir snarere en hvilepute, og verden kan fortsette som den gjør i dag.
Det påpekes videre at fusjon har mindre fare for atomspredning eller radioaktivt avfall enn eksisterende kjernekraft. Men fusjon er heller ikke problemfritt. Tvert imot. Raske nøytroner i en fusjonsreaktor på 100 millioner grader vil kunne gi vesentlige strukturelle problemer for reaktoren. Den risikerer å brenne opp seg selv.
Det er det man ser i de hittil gjennomførte eksperimentene.
I stedet for faktuelle opplysninger får vi for det meste bare villedende markedsføring fra General Atomics. Å få til det solen gjør – fusjon – inne i en boks her på jorden er lettere i teorien enn i praksis. Selv reaktoren i det prestisjetunge Iter-prosjektet vil anslagsvis forbruke dobbelt så mye strøm som den leverer.
Det stemmer dog at mengden langlivede radioaktive restmaterialer i fusjonsreaktoren blir vesentlig mindre sammenlignet med dagens kjernekraftverk. Likevel vil moderne kjernekraft under utvikling gjøre denne sammenligningen nesten irrelevant.
Som verdens tryggeste energikilde og med reduserte avfallsproblemer, er ny, moderne kjernekraft nå i ferd med å bli langt mer spiselig for alle.
Alt avfall fra sivil kjernekraft i USA siden 1960-tallet kan i dag plasseres på en fotballbane med ti meters høyde. Moderne kjernekraft vil redusere dette med inntil 98 prosent. Avfallsproblematikken blir derfor forholdsvis neglisjerbar.
Guy Kiddey spekulerer videre på alternativet til fusjon. Ved hjelp av energilagring tror han at sol- og vindkraft kan bli til stabile energikilder, enten ved å produsere hydrogen eller ved hjelp av batterier. Dette er svært lite realistisk.
Såkalt hydrogenlagring krever tre ganger så mye strøm som man får ut igjen. Det kan bedre beskrives som energimisbruk enn som lagring.
Batterier kan kun ta unna effekttopper i strømnettet og er heller ingen seriøs lagringsløsning. Hvert eneste minutt bruker Europa 7,5 GWh med strøm. I 2031 vil vi ikke ha mer enn 89 GWh i batterilagring tilgjengelig. Det holder ikke mer enn snaut ti minutter før kull og gass må ta over.
Skal Europa ha nok batteritid under den mørke, kalde, vindstille vinterknipen, er man ikke i nærheten av det som trengs. Vi vil trenge anslagsvis 2500 ganger mer batterier enn vi vil ha tilgjengelig i 2031. Det er denne ubegripelige mengden batterier som ville vært nok til å tette hullene etter tre ukers nedetid på Europas sol- og vindkraft. Det ville ha kostet cirka 25 billioner dollar, og det ville tatt Tesla nesten 10.000 år å lage batteriene.
Slik sett er vi lysår unna å gjøre sol- og vindkraft til selvbærende teknologier, slik Kiddey antyder.
Vi risikerer å gamble med fremtiden ved å sette vår lit til kun umodne løsninger. Det er ikke uten grunn at det internasjonale energibyrået (IEA) antyder at kjernekraften som et minimum vil dobles innen 2050. I flere av IEA, IPCC og UNECE sine nullutslippsscenarioer er bidraget mye større. En åttedobling av kjernekraften er sett på som en god løsning for å nå 1,5-gradersmålet.
Etter 20 år og mer enn to oljefond med investeringer i fornybar energi har andelen sol- og vindkraft nådd kun tre prosent av verdens primærenergi. Med dagens politikk estimerer IEA at denne andelen vil øke til bare ti prosent i 2050 (seks prosent sol og fire prosent vind).
I stedet for å ha festtaler og flotte målsetninger bør vi heller spørre oss hvor vi reelt er på vei. Kjernekraften har historisk verdensrekorden i rask energiomstilling. Det grønne skiftet blir derfor i ytterste konsekvens en tapt sak om vi ikke er villig til å ta i bruk det kraftigste verktøyet.
På lengre sikt ser vi også at fusjon kan bli en mulighet. Men først må vi komme oss videre fra der vi er i dag.
I verktøykassen har vi bare kjernekraften innen rekkevidde.
Tallene i dette avsnittet ble korrigert på forfatternes oppfordring 27. september kl 13.30 (opprinnelige tall i parentes her): Vi vil trenge anslagsvis 2500 (150.000) ganger mer batterier enn vi vil ha tilgjengelig i 2031. Det er denne ubegripelige mengden batterier som ville vært nok til å tette hullene etter tre ukers nedetid på Europas sol- og vindkraft. Det ville ha kostet cirka 25 (1500) billioner dollar, og det ville tatt Tesla nesten 10.000 (en halv million) år å lage batteriene.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.