La oss først se på de politiske feilslutningene. Historisk er ikke Finnmark blitt utviklet gjennom store industrianlegg med omfattende infrastruktur, inkludert kraftutbygging. Planene fra 1970-tallet ble stanset da naturvernhensyn, internasjonale menneskerettigheter, og spesielt urfolksrettigheter ble stadig mer relevante og førte til at folk mobiliserte.
Alta-saken var et avgjørende øyeblikk, som ikke bare anerkjente og styrket samiske rettigheter, men også førte til en ny næringspolitikk med økt regional innflytelse. Det er så enkelt, og så vanskelig: Utviklingen må ikke true urfolkskultur og livsstil.
Det krever mye tillit for den sterke staten å la regionale prosesser få større spillerom, men dette er nødvendig for at næringsutvikling skal tilpasses lokale forhold. Likevel er det fortsatt arbeid som må gjøres for å ivareta urfolksperspektivet, spesielt når det gjelder industrielle spørsmål.
Mens noen næringsaktører arbeider for bedre løsninger, har mange politikere en lang vei å gå. Overkjøring og maktbruk er utdaterte metoder som ikke blir bedre selv om de pakkes inn som dialog. Å bygge tillit, samarbeide og dele beslutninger er utfordrende, men nødvendig.
Vedtaket om Melkøya-elektrifisering viser at regjeringen prøver å vende tilbake til 1970-tallets statlig styrte industrisatsing. En slik politikk har aldri hatt bred støtte i Finnmark og møtte stor motstand sist det ble forsøkt.
Når regjeringen igjen forsøker seg på slik kraftsosialisme, virker det som om den hverken kan historien eller forstår Finnmark.
Det politiske argumentet om at Melkøya-elektrifiseringen kutter klimautslippene, er feil. Det vil bare føre til at mer gass tas opp og slippes ut andre steder. Om Equinor sparer penger på klimakvoter, må andre kjøpe flere kvoter for å kompensere sine utslipp.
Dersom klimaet tas på alvor, er jo poenget at gassen skal fases ut fortest mulig, ikke at den skal forlenges.
En slik bakvendt politikk vil føre til ødeleggelse av naturen og samisk kultur, og skape et ensartet, ikke-fornybart og sårbart næringsliv i Finnmark.
Industri som kommer og brått tar slutt, har vi lang erfaring med. Alt fra fiskeindustri til gruvevirksomhet er eksempler på slike utenfra-industrialiseringer som slår bena under små lokalsamfunn. Statlige effektiviseringsbølger og store pengeaktørers innsparinger har videre ribbet lokalsamfunn for viktige tjenester som barnehage, helsetilbud og posttjenester. Og så spør man etterpå hvorfor det er fraflytting?
Når får vi muligheten til å utvikle bærekraftige samfunn basert på våre naturlige ressurser?
Vi kan ikke lenger godta å bli behandlet som en nordlig koloni i 2023. Hvis nordområdene virkelig er strategisk viktige, kan vi ikke akseptere at politikere flyr inn fra Oslo med nyheter om elendige vedtak som er fattet uten vår medvirkning eller konsultasjon.
Det er en feilslutning å tro at Melkøya-vedtaket er rettslig gyldig. Et politisk flertall betyr ikke at lover kan neglisjeres eller strekkes for å passe med et inntatt standpunkt. Selv om regjeringen i Fosen-saken har vist at det er en fremgangsmåte de kynisk utnytter, betyr det likevel ikke at det er rett. Det er brutal maktbruk med selve rettsstaten som innsats.
Planer for utbygging, anlegg og drift skal konsekvensutredes både etter petroleumsloven og utredningsinstruksen. En slik utredning skal omfatte hensyn til miljø, naturressurser og samfunn. Dette omfatter også samiske interesser og rettigheter knyttet til fiske, utmarksbruk og reindrift.
De samlede virkningene av tidligere og planlagte tiltak skal fremkomme av slike utredninger. Dette følger av menneskerettighetene og ble senest slått fast av Høyesterett i Fosen-dommen. Slike utredninger er ikke gjort i Melkøya-saken.
Vi vet ikke konkret hvor store og omfattende konsekvensene vil være. Det nytter ikke å snakke om at samiske interesser vil bli utredet senere når kraftutbyggingstiltakene kommer, når det avgjørende premisset for gjennomføring allerede er lagt.
En slik oppstykking av utredningene gir ikke grunnlag for å vurdere de samlede virkningene.
Mangelen på konsekvensutredninger henger også sammen med bruddet på konsultasjonsplikten med Sametinget. Regjeringen har ikke konsultert Sametinget om Melkøya-vedtaket fordi den mener vedtaket ikke har direkte betydning for samiske interesser.
Det er åpenbart at dette har direkte innvirkning på samiske interesser. Vanlige borgere i dette landet forstår dette. I selve Melkøya-vedtaket står det at det krever «vesentlig ny kraftproduksjon», og Olje- og energidepartementet har understreket en klar sammenheng mellom elektrifiseringen og infrastruktur- og krafttiltak. Hadde det vært gjennomført konsultasjoner, slik regjeringen er pliktig til etter Sameloven, ville det tvunget seg frem et bredere utredningsgrunnlag som med stor sannsynlighet ville lagt føringer for selve vedtaket.
Statlig overstyring og juridiske feil fører til økende konflikter, og dette på toppen av allerede eksisterende menneskerettsbrudd. Det er samene som vil lide mest i en slik situasjon.
Min erfaring er at investorer heller ikke finner slike konflikter attraktive å trå inn i. Sametingets oppgave er å stå opp for hele det samiske samfunnet og å sikre at rettsstatens spilleregler for samisk kulturs vern og utviklingsmuligheter følges.
La meg minne om at Mongstad-prosjektet, som skulle være en «månelanding», men ble et gigantisk mageplask. Det er ikke for sent å snu i Melkøya-saken, og dette ville bli støttet av mange i nord. Å innrømme feil, er ikke skam, det er klokt og ærefullt.
Det er på tide å revurdere feilslåtte løsninger fra 70-tallet og gå inn på en vei som ivaretar både urfolksperspektivet og bærekraften i vårt samfunn.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.