Det er mye oppmerksomhet rundt lønnsomheten innen bunnfast havvind. I en artikkel i The Energy Journal gir vi en transparent prosjektanalyse av verdens største havvindpark under utbygging, Dogger Bank.
Lønnsomhetsanalyser for havvindparker er hemmelige. Vi muliggjør allmennheten innsyn gjennom å gjenskape beslutningssituasjonen for Dogger Bank. Eierne av vindparken er Equinor, SSE og Vårgrønn.
Artikkelen er vår egen videreføring av en del av et prosjekt om petroleumsnæringens muligheter innen fornybarbransjen, som var finansiert av Olje- og energidepartementet. Journalartikkelen kan lastes ned gratis.
Selskaper som var tidlig ute innen havvind, som Ørsted og Equinor, opplevde god prosjektøkonomi i starten. Konkurransen var liten, myndighetene tilbød høye subsidier, kostnadene falt gjennom bruk av større turbiner og dermed færre understell om mindre kabling, og de kunne selge deler av vindparkene til høy pris til andre som ville inn i næringen.
Dette har snudd. Aggressiv budgivning om tillatelser, der andre oljeselskaper som kom sent til bordet har vært spesielt aktive, har senket inntektene dramatisk. I tillegg har kostnadene økt, og nedsalgsmuligheter har tørket inn.
Leverandører og utbyggere taper penger.
Det var relativt sett få havvindprosjekter som ble utbygget i Europa i fjor, og ingen nye prosjekter ble sanksjonert. Selskaper som har vunnet auksjonsrunder utsetter prosjektene. Det er en mulig parallell til skiferproduksjon i USA, der prioriteringene er dreid fra volum til lønnsomhet.
Flere av de store oljeselskapene beveger seg vekk fra havvind.
Et grunnleggende lønnsomhetsproblem med bunnfast havvind er lave etableringshindre. Leverandørene tilbyr totalleveranser, veldig høy gjeldsfinansiering har vært lett å skaffe, og dette er et satsingsfelt for mange aktører fra flere bransjer. Konkurransen blir da veldig hard.
Det er fortsatt slik at beinhard konkurranse om konsesjoner presser utbyggerselskapene til å gjøre urealistiske antagelser i prosjektberegningene, som at produksjonen (kapasitetsfaktoren) er konstant gjennom hele levetiden og at økonomisk levetid til vindparkene er 35 år.
Det er flere utfordringer med betydelig satsing på havvind for internasjonale oljeselskaper, med dagens lønnsomhetsbilde, når de i kapitalmarkedet systematisk blir sammenlignet med oljeselskap som ikke har en slik satsing. Lengre nedbetalingstid – 17 år for Dogger Bank, mot noen få år for oljeprosjekter – gir lavere utbyttekapasitet. Mye lavere forrentning enn på petroleumsprosjekter gjør også at avkastning på sysselsatt kapital kan bli lavere enn for sammenlignbare selskaper.
Equinor skiller seg ut med å unngå sistnevnte gjennom å holde gjelden innen havvindinvesteringer utenfor balansen, men det er neppe en farbar vei dersom aktiviteten skal øke.
Artikkelen om Dogger Bank har tre scenarioer.
- Basisscenarioet er situasjonen på beslutningstidspunktet. Vår vurdering er at prosjektet på det tidspunktet var ulønnsomt.
- Nedsidescenarioet er situasjon slik den har utviklet seg i bransjen, med sterk kostnadsvekst knyttet til økning i råvarepriser, samt flaskehalser innen ulike deler av verdikjeden. Med meget høy gjeldsgrad og låst realpris for strømmen de første 15 årene knyttet til differansekontrakten med britiske myndigheter, er Dogger Bank-prosjektet eksponert for renteøkning og økte realkostnader.
Et vesentlig spørsmål er om det er utbyggerne eller leverandørene som dekker kostnadsøkningene. Inntrykket er at havvindleverandørene har tatt høyere kostnadsrisiko enn det som er vanlig i petroleumsbransjen.
Prosjektet har ikke tatt nedskrivninger. I regnskapet til Dogger Bank, som er organisert som et selvstendig selskap, oppgis de fremste risikokildene å være kostnadsoverskridelser, forsinkelser og teknologi.
I regnskapet benyttes en økonomisk levetid på 35 år, mot 25 år opplyst på beslutningstidspunktet.
- Oppsidescenarioet vi analyserer, gjør rede for betingelser som må være oppfylt for at bunnfaste havvindprosjekter skal bli lønnsomme. Vi viser at med uendret differansepris vil dette kreve betydelig reduksjon i utbyggingskostnader, økning i kapasitetsfaktor, økt markedspris etter endt periode for differansepris, og økt levetid for prosjektene. Innovasjon, standardisering og skalaøkonomi kan her spille en rolle.
En betydelig del av kostnadsøkningene er konjunktur- og situasjonsbetinget, så her kan det forventes en bedring. Men det er en del kritiske innsatsfaktorer som det er langsiktig knapphet på.
Uansett forbedringer på kostnader og drift gjenstår en strukturell utfordring knyttet til høyt konkurransepress og innslag av «vinnerens forbannelse» i auksjonsrunder. Reduserte lån fra banker som har oppjustert utlånsrisikoen kan her spille en rolle.
Krav om lønnsomhet presser seg frem. Konsolidering av bransjen kan være nødvendig.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.