Sokkelens klimamål skal sørge for at vi kan forsyne Europa med så ren gass som mulig i overgangen til fornybarsamfunnet. Dagens planer om utslippsreduksjoner på sokkelen bygger i all hovedsak på kraft fra land. Samlet energibehov er stort, og mange av prosjektene er svært krevende både teknisk og økonomisk.
Samtidig får Statnett inn rekordmange forespørsler om tilkobling av ny kraftkrevende landindustri, som batteri- og hydrogenfabrikker.
Overføringskabler til Europa er nødvendig for å kunne utnytte den fornybar kraften, men øker etterspørselen ytterligere.
På forsyningssiden er det færre og mer uklare planer. Det er stopp i utbygging av vindkraft på land. Vannkraftverk oppgraderes, men det blir neppe flere store nye utbygginger.
Havvindparker som Utsira Nord og Sørlige Nordsjø vil trolig ikke stå ferdig før nærmere 2030, delvis på grunn av lange konsesjonsrunder.
Atomkraftverk er et ikke-tema.
Men det finnes én løsning, et kinderegg, som kan tilføre ny fornybar kraft raskt, gi oss en mer robust plan for utslippskutt på sokkelen, og samtidig gi norsk industri muligheten til å etablere en ny stor eksportnæring: flytende havvind direktekoblet mot olje og gassplattformer.
Teknologien finnes, det er bare å ta den i bruk. Havenergiloven gir hjemmel til å slippe konsesjon. Petroleumsregimet for godkjennelse av innretninger på sokkelen gjør at man, på kontrollert og ansvarlig vis, kan få utslippsreduksjoner allerede fra 2024.
Flyttbare havvindturbiner kan flyttes til nye steder etter hvert som olje- og gassfeltene fases ut. Når behovet på sokkelen opphører, kan de flyttes til en permanent vindpark.
Dette er sirkulærøkonomi i praksis med en minimal påvirkning på miljø.
For en produksjonsplattform uten landstrømkabel koster kraft fra gassturbinene nå rundt to kroner per kilowattime (kWh). Den lovede avgiftsøkningen fører kostnaden nærmere tre kroner per kWh innen 2030.
Betalingsviljen på sokkelen ligger langt over landindustriens, og det er vilje til å betale enda mer hvis det gir utslippsreduksjoner.
Dette skaper en unik mulighet for Norge. Selv om flytende havvind på sikt vil gi oss konkurransedyktige kraftpriser også mot land, vil det ta noe tid. Andre land som Storbritannia, Frankrike og Sør-Korea satser massivt på subsidier for å få fortgang i industribyggingen. Men som kraftkilde til elektrifisering av norsk sokkel kan havvind gjøre nytten allerede nå. Hvis vi ønsker.
Så hva kreves?
De første prosjektene vil kreve noe støtte, for risikoreduksjon. Til dette har vi Enova. Læring og økt volum vil imidlertid gi kostnadsreduksjoner som raskt gir lønnsomme prosjekter uten støtte.
Ønsker man å stimulere til enda raskere skalering, har NOx-fondet vist seg å fungere utmerket og kan enkelt utvides til å også inkludere CO2. Risikokapital frem til markedet er etablert er en annen flaskehals hvor staten gjerne kan bidra.
Norske myndigheter har tradisjon for å overlate teknologivalg til operatørselskapene, noe som har vært en suksess. Men da John Sverdrup-feltet skulle bygges, var Stortinget fremsynt og krevde kabel fra land. Det ga en produksjon med rekordlav CO2-intensitet. Det ga oss også en forskrift som pålegger å utrede kraft fra land for nye feltutbygginger.
Selv om kraft fra land kan være en god løsning for noen felt, er kanskje tiden nå moden for at Stortinget igjen pirker litt i oljeindustrien og pålegger operatører av eksisterende felt uten kabel å utrede direktekoblet, flytende vindkraft.
Teknologien finnes allerede.
… Stortinget pirker litt i oljeindustrien og pålegger operatører av eksisterende felt uten kabel å utrede flytende vindkraft
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.