På ONS i Stavanger var mange lettet, kunne vi lese i Dagens Næringsliv forrige uke. Skammen over å drive med olje er borte, og oljetoppene er stolte av å produsere olje og gass igjen. Det var deilig med litt mindre klima og litt mer nyanser, syntes Petoro-sjefen.
Equinor-topp Irene Rummelhoff mente visst at energikrisen mest skyldtes uheldig retorikk fra blant annet miljøbevegelsen.
Selvsagt skal ingen skamme seg over jobben sin. Men det er ikke en forbigående trend eller støyende retorikk, dette med klima. Hvis den globale temperaturøkningen skal begrenses til 1,5 grader, er det ikke plass til nye oljefelt, fastslo Det internasjonale energibyrået (IEA) i fjor.
Det er riktig at Europa trenger norsk gass nå, og det finnes ikke et eneste politisk parti som motsetter seg at vi leverer akkurat det. Men ja til å levere gass fra eksisterende oljefelt betyr ikke ja til ny leting. Klimakrisen ble ikke borte med krigen i Ukraina.
For all del, det var klima og fornybart på ONS også. O står jo for offshore, ikke olje. NHO-organisasjonen Norsk olje og gass har byttet navn til Offshore Norge, og ønsker velkommen medlemmer som vil bygge havvind eller annen virksomhet langt til havs. Det er også bra at store aktører som Equinor og Shell har ambisjoner for økt utbygging av fornybar energi og lagring av CO2. Det er jo dessuten lurt av dem å investere i løsninger som kan overleve en avkarbonisert økonomi.
Forrige uke kom Konkraft, oljenæringens egen maktbastion, med ny rapport. Der slår de fast at de skal «gjøre sin del av jobben for at Norge og verden når sine utslippsmål innen midten av dette århundret».
Så hvorfor skal vi klage da?
Det skal vi gjøre av tre grunner, før vi kommer med forslag til forbedringer.
For det første er oljebransjens klimamål mye lavere enn det andre må levere. Utslippene fra olje og gass skal reduseres med 50 prosent innen 2030. Men det er målt mot 2005. Det norske klimamålet er å kutte utslipp med 55 prosent sammenlignet med 1990. Det er en viktig detalj, når vi vet at siden 1990 har olje- og gassproduksjonen økt utslippene med 50 prosent.
Altså må oljenæringen kutte utslipp med 13 prosent sammenlignet med 1990, mens norsk økonomi som helhet må kutte 55 prosent. Da må fastlandsnæringene, som har langt lavere marginer, ta en mye større del av jobben.
For det andre skal det investeres i grønne prosjekter, men de må være lønnsomme. Risikoviljen er mildt sagt lav i en næring som er vant med eventyrlige marginer. Enda mer lønnsomt har det jo blitt å lete etter olje og gass på grunn av oljeskattepakken fra 2020, som skal gjelde for alle prosjekter som søkes ut 2022 og igangsettes i 2023.
For det tredje vil vår mest lønnsomme næring helst slippe å betale. Konkraft minner om behovet for rammebetingelser som legger til rette for omstillingen, og ber blant annet om et CO2-fond. For å elektrifisere egen produksjon på sokkelen mener Konkraft at kraft fra land er avgjørende, og får støtte fra olje- og energiministeren selv. Det er helt riktig at hvis petroleumssektoren skal nå sine klimamål, kreves storstilt elektrifisering, eller CCS på gassturbiner offshore. Men næringen skal visst ikke selv ta ansvar for å skaffe kraften som trengs, eller betale hva det koster. Det er mildt sagt urimelig.
Hvorfor er forventningene så lave?
Tidligere statssekretær i Miljøverndepartementet, Ketil Raknes, har pekt på veggen de fleste politikere møter når oljeinntekter står på spill: «Man kan få gjort mye fornuftig på klassisk naturvern som nasjonalparker og artsmangfold, men når det gjelder den viktigste kampen om å redusere Norges CO2-utslipp, er det bare å skalke lukene og vente til man blir overkjørt av det karbonindustrielle kompleks», skrev han i 2020.
Her ligger store muligheter for å vise at noe er endret nå, og at det finnes politisk handlekraft.
For det første, og i den ekstraordinære energisituasjonen vi står i, bør det innføres en omstillingsavgift på all produksjon av olje og gass, som kan finansiere næringens klimaomstilling.
For det andre bør oljeselskapene pålegges å bidra til sin egen elektrifisering, for eksempel gjennom flytende havvind, slik det nå gjøres på Hywind Tampen. Da må de også få bruke petroleumsloven til å installere havvind, slik Equinor planlegger i prosjektet Trollvind.
For det tredje må vi få klarhet i hvem som bestemmer nå. Er klima faktisk rammen for alt, slik Hurdalsplattformen erklærer, eller blir det fortsatt slik Konkraft-komplekset vil?
Oljeselskapene bør pålegges å bidra til sin egen elektrifisering, for eksempel gjennom flytende havvind
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.